Preteritum perfektum

Jeg ville skrive litt om Vestli, men kom aldri så veldig langt. Synes likevel det ble for dumt å bare slette den spede begynnelsen på en kjærlighetshistorie:

Det er kanskje ikke mange som vil kalle t-banens endestasjon i Groruddalen for "en perle", men så er jo jeg bare meg. Det er riktignok kaldt her om vinteren, med en gjennomsnittstemperatur som i hvertfall ligger 3-4 grader lavere enn den i sentrum, og ja, jeg må kjøre 29 minutter (ikke en halvtime, det er 30 minutter) med t-banen for å komme til bykjernen, men det betyr så lite.

Mange er skeptiske og spør: "bor det ikke veldig mange utlendinger der?" Og det er klart at det, som sosialisten og kunstpedagogen i meg liker å si, er flere farger her enn på byggefeltet jeg vokste opp på, på Hadeland. Jeg liker farger ganske godt og naboene mine trenger bare være hyggelige. Av menneskene som har irritert meg eller i verstefall på noen måte skremt meg etter at jeg flyttet hit, har alle sett ut til å være 17. generasjons nordmenn, i bestefall med noen britiske eller amerikanske gener, etter ungenes navn å dømme.

Dette ble jovialt og enkelt.

Her burde jeg naturligvis komme med en rekke eksempler på hvorfor jeg er så glad i Vestli, rent bortsett fra at jeg ikke har noe problem med at det finnes folk som ikke er norske, men så ble det bare oppramsing av ting jeg allerede har skrevet flere ganger det siste året.

Jeg vil bare avslutte og heller komme tilbake til temaet ved en senere anledning. Dette blir et litt amputert innlegg. Jeg legger til en klisje og sier at det føles som om jeg har kommet hjem. Det var på Vestli livet begynte og jeg blir gladsentimental og lykkelig av å være tilbake i verandablokk-bebyggelsen. Jeg lever i en boble av svunnen tid og innbiller meg at jeg stadig ser ting og plasser jeg husker fra jeg bare var en liten kalv.

Jeg takker for meg, godnatt og god jul.

bihulerommene

Lars Olav sier jeg sutrer så mye at det kan bli vanskelig for meg å bli mamma en gang i fremtiden. Han har nok rett, men det verker så i ansiktet at jeg ikke klarer å holde sutringa inni meg, selv om jeg tenker på Anette som akkurat har føda barn. Jeg prøver å sove, men det er enda vondere å ligge enn å stå. Nå må jeg smelle igjen pcen i håp om at panna verker litt mindre når det blir mørkt.

Neivel

50-talls husmoremne?

Tips for et lykkelig samliv
Utklipt fra en heimkunnskapsbok fra 50-tallet

Få arbeidet unnagjort
Planlegg oppgavene dine nøye, og hold øye med klokken. Bli ferdig en time før han ventes hjem. Mannen føler ikke at varmen strømmer mot han når han hører deg bryte ut "Er du hjemme allerede?".

Ha middagen klar
Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om han og hans behov. De fleste menn er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Forbered deg selv
Bruk et kvarter til hvile slik at du er opplagt når han kommer hjem. Da blir du også glad for å se ham, i stedet for at du er for sliten til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha, og vær evig takknemlig for at du har mannen som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi han åndelig oppløfting. Når du står opp, ta hånd om utseendet ditt. Fiks på sminken, sett et bånd i håret og se frisk og opplagt ut. Han har nettopp vært sammen med mange frustrerte og arbeidstrette mennesker. Vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Han kan trenge en oppkvikker etter den lange arbeidsdagen.

Rydd vekk rotet
Ta en siste tur gjennom huset før han kommer hjem, samle opp skolebøker, leker, papir osv. i en bøtte eller søppelkurv og legg dem i soverommet for senere sortering. Så går du over bordene med en støvklut. Mannen i ditt liv må føle at han har kommet til et sted med ro og orden, og det vil få deg til også føle deg mer avslappet. Å ha orden i huset er nok en måte å vise ham at du vrkelig bryr deg om hans hjemkomst.

Forbered barna
Bruk noen minutter på å vaske barnas hender og fjes (dersom de er små), kam håret deres og skift klærne dersom de er skitne. Barna er hans små skatter, og de bør se slik ut.

Minimer all lyd
Legg spesielt merke til dersom mannen din må kjøre i rushtrafikken. Når han kommer hjem eliminer all lyd fra vaskemaskinen (selvsagt dersom denne står på). Oppfordre barna til å være stille når han kommer. La dem bråke litt på forhånd, slik at de får det ut av systemet sitt.

Vær glad for å se ham
Motta ham med et varmt smil og vær lykkelig. Si at det er bra å ha ham hjemme. Dette kan tilføre ytterligere verdi til dagen hans. Han trenger all den romantikken han kan få fra deg.

Ikke!!
Ikke motta ham med plager eller klager. Løs problemene før han kommer hjem, hvis ikke, vent med dem til kvelden kommer. Også, ikke klag dersom han kommer sent hjem til middagen. Regn dette som et lite problem i forhold til hva han kan ha gjennomgått på jobben den dagen. Ikke la barna oversvømme han med problemer eller krav. Bare la dem hilse kort på faren deres.

Vær hyggelig mod ham
Gi ham godstolen eller foreslå at han hviler seg litt på soverommet. Ha en kjølig eller varm drikk klar for ham. Tilby deg gjerne å massere føttene hans, men ikke insister på dette. Snakk til ham med en myk og avslappende stemme. La ham slappe av.

Hør på ham
Du har kanskje et dusin ting å fortelle ham, men hans hjemkomst er ikke det korrekte tidspunkt. La ham snakke først, så hører han bedre på hva du har å fortelle ham senere.

La kvelden være hans
Klag aldri dersom han ikke tar deg med ut på restaurant eller i teateret. Prøv å forstå hans stressende og trykkende verden og hans behov for å være hjemme og kunne slappe av. Er han sur og irirtabel, ikke slå tilbake igjen, forstå hans stressende vesen.

Målet
Prøv å gjøre deres hjem til et sted med ro og orden der mannen din kan forfriske seg selv i kropp og ånd. Gjør du dette vil han heller være sammen med deg enn noe annet i verden og han vil bruke all sin fritid på deg og barna. Forsøk å leve etter disse reglene for hjemkomst og se hva som skjer. Dette er den rette måten å få en mann hjem til deg på, ikke ved å klage og være til irritasjon.

Jeg prøver å innføre gjevn arbeidsfordeling

Jeg ville fordele husarbeidet. En av oss kunne ta oppvasken, den andre kunne fjerne de tørre klærne fra tørkesnora og henge opp de nyvaskede klærne. Min kjære var ikke fullstendig fornøyd med arbeidsfordelingen uansett hvilken del av arbeidet han skulle gjøre, og foreslo at jeg tok oppvasken, og at vi brettet halvparten av de tørre klærne hver før han hang opp de våte. Jeg ble nesten sint men gadd ikke, og fikk tretti minutter fotmasasje i premie/bonus, og er tvunget til taushet etter å ha gitt etter for basalbehovet. Likestilling er bare et ord, og hverdagen på Vestli er ikke bestandig like dramatisk.

I rather paint

Det var lenge siden jeg hadde satt i gang med en fordypnings-paint nå, og det var deilig. Det har liksom ikke vært tid på lenge. Paint, lydbok og utvannet cola zero med isbiter. Terapi for sjelen.

Denne gangen var det FoU-seminar da, og de to sistnevnte faktorene var ikke tilstede og ga den perfekte stemningen, men deilig var det, og jeg ble veldig fornøyd med dompapen. Jeg har sett etter det første fotografiet som dukker opp når man skriver dompap feil, med to p'er til slutt, i google. Jeg er best på herming. Beklager hvis jeg skuffet noen som trodde jeg var frihåndspainter, jeg betrakter meg selv som en håndverker innenfor teknikken, ingen kunstner. Det som kan oppleves som slurvete i bildet, spesielt bakgrunnen, er ikke slurvete men røft.

Eurogym

Imorgen skal jeg på treningsstudio for første gang siden jeg var 15. Jeg fylles meg engstelse av tanken på et rom med meg selv og mange ukjente folk som ser meg i all min klumsete, kvapsete toskethet. Heldigvis skal jeg trene med en venninne, i hvertfall i morgen, også har jeg hørt at folka på eurogym på Torshov, hvor jeg har meldt meg inn, gjerne kan være litt klumse-kvapsete. Flaks!

Eurogym er et ubemannet treningsstudio, hvor det koster 249,- i måneden å trene og hvor det ikke er bindingstid. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er typen til å gå på såkalte gruppetrenings-timer på treningsstudio. Ord som Zumba, spinning, pilates og yoga, gir meg brekningsfornemmelser. Det minner mistenkelig om ungdomsskolens kroppsøvning, bedre kjent som gym, og de evigevarende 45 minuttene med dans aerobic og allverdens grusomheter, og innbakt i hver eneste av aktivitetsformene finnes en stor porsjon psykisk terror. Hvorfor oppsøke situasjoner og betale penger for å forstå hvor klumsete du er og hvor flaut du utfolder deg fysisk, når du endelig slipper unna?

Hvis jeg skal peke på en vakker ting med å bli voksen, så er det at folk og dyr i mye mindre grad tør å påpeke alt man ikke kan, har eller får til, sånn i hverdagen. Voksne er stort sett litt greiere enn de slemmeste 14-åringene, men dette gjelder jo ikke "treneren".

Jeg er jo ingen motstander av fysisk aktivitet på mine premisser. Jeg kan gjerne løpe på mølla i 30 minutter, så lenge ingen står ved siden av å hyler at jeg må løpe fortere for å få en 3'er i karakterboka.

Vi slankes

Hadde ikke trudd det skulle gå så langt, men nå bruker jeg blogginga som slankemotivasjon jeg og. Prinsippfast som ei tannbørste: http://lettsomenplett.blogspot.com/

Stigende graf og refleksdesign

Idag hadde jeg ikke lyst til å gå på forelesning i det hele tatt. Hele veien inn til Oslo tenkte jeg at jeg skulle gå av t-banen og reise tilbake til den trygge leiligheten på Vestli. Den fineste jenta i klassen har gått ut i permisjon fordi hun snart skal føde, og da er det litt utrygt på Høgskolen.

Nå sitter jeg allikevel her, og foreløpig er det fint. Det er estetikkforelesning og temaet har til nå vært maleriet i Modernismen. Vi ser på et maleri av Georg Baselitz som viser en dverg med svær penis. Hvis noen reagerer på min bruk av d-ordet, er mitt forsvar at det er slik bildet står beskrevet på wikipedia også.

Graflignende følelsespresentasjon av min morgen fra kl 06.30 - 10, Microsoft Paint

Det er bare to timer igjen av forelesningen, så jeg er over kneika og har høye forhåpninger til resten av dagen. Til og med det å begynne skikkelig på Arbeidskrav 1, forarbeid til Masteroppgaven, ser jeg lyst på her og nå. Klokken fire har jeg en date med Synne og en dvergkanin, og nok en gang er det lov å bruke d-ordet. Klokken ni har jeg en date med Ringen kino, Trolljegeren og drømmemannen. Det ser ut til å bli en riktig så fin dag.

Ettersom jeg gjentatte ganger har tatt opp begrepet "dverg" i denne teksten, og allerede beveger meg på diskrimineringsgrensen, ser jeg muligheten til å reklamere for mine fjåsete forslag til refleksdesign for Trygg Trafikk. Konkurranser er moro. Jeg har fått kommentarer på at refleksforslagene muligens kan oppfattes som diskriminerende, og jeg vil helst ikke bli assosiert med diskriminering. Samtidig oppfatter jeg ikke dette selv, men så sitter jeg ikke i rullestol eller er trygda heller. Bank i bordet. Ingen ønsker å bli sittende i rullestol resten av livet, og ved å bruke refleks på mørke gater, minsker sjansene for å bli påkjørt. Dette er vel det nærmeste jeg kommer et budskap, med toskinga mi. Dersom man vil være grei med meg, kan man stemme på bidragene ved å trykke på bildetitlene under. Det går an å lage sine egne forslag også, på Trygg Trafikk.

Trygg vs. trygd
Trygg vs. trygd 2Til slutt et bidrag som bare er et voksent barns diskriminering av barns naivistiske tegnestil:
Trygg

Muntre Margrethe

Jeg har tidligere nevnt at barnesangene til Margrethe Munthe betyr noe helt spesielt for meg. Her er dagens favoritt. Linker til et tidligere innlegg med teksten "GRINER DU?" nederst på siden. Det er min absolutte Munthe-favoritt, og anbefales sterkt.

HANS OG PER

Mor skal bake kake,
Hans og Per vil smake.
"Får jeg skrape fatet?" begge to de ber.
Mor hun sier nei, da hyler Hans og Per,
og i kroken putter
mor de stygge gutter.

Mor hun baker kake,
Hans og Per vil smake.
Mor hun går til ovnen, setter kaken inn.
Hans og Per fra kroken farer som en vind,
griper etter fatet,
begge vil de ha det.

Mor hun baker kake,
Hans og Per vil smake.
Begge to vil skrape, begge fatet tar,
og i hver sin ende haler de og drar,
fatet med rabalder
- bums - i gulvet faller.

Mor hun bakte kake,
de fikk ikke smake.
Hans og Per de fikk nok annet traktement;
de fikk smake riset begge - hver sin gang.
De var ikke snille,
derfor gikk det ille.

Les også "GRINER DU?", som etter min mening bør synges gjevnlig, av og for alle barn mellom 0 og 10, for den ultimate barneoppdragelse.

Fornøyd

En fin dag. Samtale mellom meg og en av mine elever på Søm og design-kurs:

Elev: Oi, du har regulering!
Ane: Ja, det har jeg jo hatt lenge, men nå håper jeg det snart er slutt. Jeg er jo alt for gammel til å ha regulering.
Elev: Hvor gammel er du egentlig?
Ane: 25 år
Elev: Jeg trodde du skulle si 20, men da er du jo uansett ikke gammel i det hele tatt. Absolutt ikke for gammel til å ha regulering!
Ane: Så du synes ikke det ser dumt ut med regulering på en voksen?
Elev: Nei, jeg synes det er tøft!

Ja, for tenk, det er tøft.

Neida

Det er natta, men får ikke sove. Nakken og bakhodet dunker. Dette blir et uvanlig surt og leit innlegg fordi jeg er i svært dårlig humør og fysikk. Jeg er grinete og alt er feil. Jeg vet om ti tusen ting som skulle vært gjort, og som jeg har bestemt meg for at skal gjøres hver morgen før jeg står opp, men så orker eller vil jeg ikke.

Treninga en halvtime om dagen sluttet jeg med omtrent en uke før jeg begynte. Leiligheten ser ut som den har influensa for tredje uke på rad. Jeg bruker dagene liggende foran get-boksen og synes uendelig synd på meg selv og nakken min. Æsj. Også er jeg ensom. Kjæresten min er nesten aldri hjemme. Når han er her sover han bare. Dessuten snakket jeg med en voksenperson i helgen som ikke var noe hyggelig i det hele tatt. Jeg tenker litt at alt hadde vært mye lettere hvis jeg hadde noen som krevde min oppmerksomhet døgnet rundt og gjorde meg litt mindre opptatt av meg selv og sutring, samtidig som jeg godt kan se at dette innlegget ikke akkurat ville fungert som en adopsjonssøknad. Hvis noen leser dette som at jeg har tenkt til å adoptere noe til meg, leses det feil. Er det lov å skrive så mye sutring på et blogginnlegg? Ja, jeg tror det. Jeg gjør det hvertfall.

Ting jeg skulle gjort for lenge siden:
- fått gode treningsrutiner
- sendt brev til blodbanken
- tatt meg sammen
- vasket badegulvet
- støvsugd
- kastet en pose med klær i UFF-kontaineren
- tatt celleprøve
- ryddet i skoleoppgaver og laget mappesystem
- spist mindre sukker og mer grønnsaker
- gått ned 15 kilo
- hatt veiledning
- lest masterlitteratur
- drukket vann
- tatt førerkort

2 ting jeg har gjort:
- fått fastlege på Vestli. 5 minutters gange fra leiligheten.
- bestilt veiledning

Det er kjekt at jeg i hvertfall har gjort 2 praktiske ting denne uka. Det skal jeg ta med meg inn i den forhåpentligvis snarlige søvnen, og håpe kroppen kan omdanne til en god morgendag.

Bildet er fra bedre dager. Sommeren på Rennesøy.

Hver dag

Jeg skal lage en hage av rynkete hud,
med bedd fulle av hjemmepermanent.
Mitt i hagen skal det stå en fontene av gråstein,
som vi ser på mens vi husker frem å tilbake i gyngesofaen.

Nå skal jeg skrive alt med magentafarget bingotusj,
og bruke Old Spice, dress og slips til de spesielle anledningene.
Jeg skal åpne en kafé ved et lite vann,
og det skal serveres verdens beste kjøttkaker og lapskaus
som jeg aldri lærer meg å lage.

I kveld dusjer jeg i fløte og hjemmelaget kompott,
jeg klatrer opp på den blå trappestolen for å tørke.
Jeg teller fingrene mine og gir dem navn,
og strekker meg etter epler og plommer fra trær.

Morgen, morgen sang en sangfugl på en kvist
og jeg vil høre radio i senga og fingerhekle rundt hodene deres.
Du synger ganske stygt og sier rare ting, og idag kunne jeg ønske jeg fikk være med.

Bare grin, da pisser du mindre
Vi stopper her, og tar alt sammen på nytt.

Master disaster og bryllupsønskene

Jeg har litt vondt fordi jeg synes Master er fælt og skummelt. Idag måtte jeg jobbe litt for ikke å gråte, når jeg skulle fortelle om den upåbegynte Masteroppgava som ikke omhandler noenting, foran resten av klassen. I to og en halv time, før det ble min tur, ville jeg rømme ved å hoppe ut av vinduet på tross av at jeg vet at jeg har unormalt dårlig fjæring i beina. De ville knekke ved et fall på under to meter, og det er minst tre fra seminarrommet til bakken. Jeg satt med ryggen mot vindusrekka idag, så det ville vært mye raskere å hoppe enn å løpe ut av rommet. Dessuten er det alt for lett å snu når man løper, i tilfelle noen hadde ropt, selv om det er farligere og sikkert vondere å hoppe. Men selvfølgelig ble jeg, og jeg snakka. Jeg kan jo snakke jeg.

Alle studentene er søte og bruker det de kan om tilpassa opplæring og motivasjon for å gjøre meg glad og trygg. Lærerne er strenge i ansiktene, men ikke slemme.

Jeg er en livredd fjortis med reggis.

Jeg burde kanskje skrevet litt om bryllupsplanlegging ja. Det er litt vanskelig, men jeg kan i alle fall fortelle hvordan Lars Olav og jeg vil at bryllupet skal være og jobber for at det skal bli, og at jeg gleder meg veldig til å være gift med Lars Olav. Ja, vi har ønskeplanlagt i overkant detaljert til fortsatt å ha et år på oss. Det er helt riktig.

Vi ønsker oss et skikkelig bondebryllup på Åstjern hyttetun på Hadeland, et sted vi er veldig fornøyd med og har brukt lang tid på å finne frem til. Ikke Hadeland altså, men hyttetunet. Jeg har jo vokst opp på Hadeland. Vi vil servere rømmegrøt og spekemat, og is med rørte bjørnebær til dessert. Barn og voksne som ikke liker rømmegrøt og nekter å prøve å spise det, skal få lov til å spise Leiv Vidar-pølser i lompe på kjøkkenet, så lenge det fortsatt er noen hundre igjen til nattmaten.

Som litt over middels interessert i farger, formgivning og Paint har jeg bestemt at vi skal ha bryllupsfarger. Det er sikkert ganske teit, men fargene er i hvertfall markblomst-blåfarger og hvitt. Med utgangspunkt i en brodert pute som Lars Olavs oldemor har brodert har jeg laga invitasjonsforside.

Kjolen er ferdig planlagt og venter på å bli sydd på Evje. Den er nevnt i et tidligere innlegg og vist i en skisse som er vanskelig å forstå.

Jeg håper at min vakre kusine Solveig skal lage brudebuketten min, hun har sagt hun vil det, også håper jeg at min kjære onkel Sigbjørn skal spille Jan Johanssons Brudmarsch efter Larshöga Jonke i kirken. Kirken heter forresten Tingelstad gamle kirke, og er den vakreste kirken jeg vet om.

Dette var det egentlig ganske godt å få sagt. Jeg håper et par ting til, men de egner seg ikke på trykk.

Det går forresten bra med treninga. Siden jeg skrev forrige innlegg har jeg trent hver dag. Det er nesten helt sant.

God helg.

Opp av sofaen

Jeg skal starte å trene. Hver dag. Den som skulle falle for fristelsen til å kommentere at det slett ikke er noen dum idé, burde la være. Det samme gjelder den som skulle få idéen om å skrive at jeg slett ikke trenger det. Ja, sistnevnte forekommer faktisk også. Man kan finne på å si til folk med over femti kilo overvekt at det ikke er noe poeng med trening. Det kan jeg jo forresten være enig i.

Nå skriver jeg som om jeg forventer oppstandelse rundt dette innlegget. Det gjør jeg ikke. Med i høyeste grad to kommentarer på de siste 15 innleggene, innser jeg at jeg kan skrive omtrent hva som helst. Jeg sutrer ikke for akkurat det. Egentlig er jeg møkkalei av bloggskriving, og før dette innlegget hadde jeg tenkt til å avvente videre blogging til ungene begynte å komme. Da virker det som om skrivbare temaer øker betraktelig.

Så i mangel på tema, begynner jeg altså å trene. Det er jo gjerne sånt man skriver om på blogg. Innimellom får jeg sinnsyke ting for meg, som: Hvorfor skal ikke jeg trene? Da blir jeg jo glad, full av energi, lykkelig, tynn, sterk og muskuløs. Det er for dumt å ikke bruke litt tid hver dag på å få mye gladere og lengre tid senere. Når jeg ikke er fullt så optimistisk tenker jeg at hvis jeg ikke begynner nå, kommer jeg til å spjæle brudekjolen neste sommer, måtte begynne på blodtrykksmedisiner, hate å møte folk, bli altfor god på å skrive lange sutrete og selvironiske blogginnlegg, og ha konstant hodepine og nakkesmerter resten av livet, som kanskje blir kortere enn det kunne blitt.

Det er ikke snakk om noe voldsomme greier. Minimum 30 minutter trening hver dag. Det blir nok sjelden mye mer enn det, men den halvtimen skal jeg gjennom samme søren, hvis det ikke er alvorlig sykdom inni bildet. I denne sammenhengen er forkjølelse ganske alvorlig.

Treningen er sykling på ergometersykkel mens jeg løfter en vekt på 1 kg innimellom når det passer seg. Wii Active, et tv-spill som det fint går an å bli litt svett av hvis man virkelig vil og har 15 ekstrakilo og koke på, og raske turer i skog og mark. De raske turene bør vare litt lenger enn en halvtime, ser jeg, også skal jeg begynne å øve på jogging, selv om jeg ikke forstår hvordan det kan bli behagelig for den som har mer enn 200 gram på hver pupp.

Idag har jeg vært flink. Presser jeg grensene første dagen, tenker jeg at lista ligger litt over halvtimen imorgen også.

Jeg har gått nesten to timer i skogen med glatt, duste-terreng og veldig mye oppoverbakke. Hjemme har jeg ergometra* en halvtime, og når jeg har sett ferdig den fantastiske filmen Prinsesse på prøve 2, som jeg ikke klarer å skru av på tross av kvaliteten, skal jeg trene litt Wii.

Jeg avslutter nå jeg, med et bilde fra Oldtidsveien og skogen vi har gått igjennom idag. Foreløpig er skogene rundt Vestli og deilige Groruddalen enda et godt påskudd til å komme seg ut å bevege beina. Hilsen Ane på 65.

JEG ADVARER EN SISTE GANG: INGEN KOMMENTARER OM HVOR GODT DERE SYNES DET ER Å TRENE, HVOR BRA DETTE ER FOR MEG OG/ELLER ALLE, ELLER ALLER VERST: AT TRENING ER GØY. Tro gjerne at du mener det, men hold det godt inne i deg selv eller diskuter det med maraton-vennene dine. Håper denne siste ikke tas ille opp av noen, for det er absolutt ment som det er skrevet.
PS. Hvis det nå virkelig er sånn at det er noen som mener at jeg burde skrive litt oftere, så er det vel på sin plass med en liten kommentar om at det er hyggelig at jeg skriver et innlegg eller noe. Det er faktisk oppmuntrende.

*Egometra = sykla på ergometersykkel.

Tenk om vi var venner

Tenkj om vi var venner, du og je
Tenkj om alle andre folk som bodde like ved
også hadde sine venner som dom lekte med
Det skulle vel ha vøri noe, det

Tenkj om vi var venner, je og du
Tenkj om vi to sammen kunne bygge oss ei bru
Som strekte seg frå land til land, fra Norge til Peru
Det ville itte vøri te å tru

For bygda er lita og vegen er smal
Men himmel’n der oppe den er kolossal
Det er mye vi skjønner men lite vi veit
Og dom som støtt krangler dom har det itte greit

Tenkj om vi var venner begge to
Tenkj om vi to sammen en gong kunne gjøra no
Så alle kunne sjå at verda tross i alt er god
Det tenkjer je, det skulle vøri no

For bygda er lita og vegen er smal
Men himmel’n der oppe den er kolossal
Det er mye vi skjønner men lite vi veit
Og dom som støtt krangler dom har det itte greit
Det er mye vi skjønner men lite vi veit
Og dom som støtt krangler dom har det itte greit

Vil danse som roboter

Jeg vil heller danse enn å snakke, og det er jeg vandt til å få lov til.
Nå blir det visst ikke mye dans fremover.

Noen uker, gir jeg det nyoppstartede prosjektet mitt. Det er tross alt investert et års studielån, og livet er tross alt ikke Hotel Cæsar. Dramadama får roe seg litt nå. Hun har hatt en dag som står til en skrikende 1'er på terningen, men så var jo sommerferien forbasket hyggelig også.

I løpet av de siste 3 dagene har jeg fått ramset opp cirka 15 bøker jeg burde ha lest rimelig nøye for å gjøre meg fortjent til formingslærer-tittelen som det står på et ark at jeg har fått. Jeg hadde ikke hørt navnet på 1 av forfatterene en gang. Ikke vil jeg høre om dem heller. Dumt av meg.

Ingen av de nye lærerne latet som de synes jeg var litt morsom da jeg sa jeg var den eneste studenten på Høgskolenivå med tannregulering, og at det var et handicap når man var nervøs fordi den vokser sånn i munnen. Ingen lagde "synes synd på deg"-fjes en gang.

Jeg vil kjøpe en kiosk, sånn som han som spilte Kim i Himmelblå-serien. Bli trille-bælfeit og selge pølser som ligger i buljongvann som ingen vil ha, så jeg alltid ender opp med å måtte spise opp alle selv. Begynne å røyke 30 om dagen, og få grå striper i håret som alltid ser seige og fettete ut. Om sommeren vil jeg sitte på en stol på en campingplass og se på måkene, til det gror sopp ut under buksebena på den alt for trange, beige capribuksa mi.

Jeg gidder ikke være trist i hodet nå.
Imorgen er det sikkert bedre.
SIKKERT

Jeg vil ut

Bildetittel:
Livredd masterstudent som ikke føler seg klar for
å stå foran klassen og fortelle om sitt interessefelt, og
unngår å tisse på seg av nervøsitet ved å låse seg
fullstendig til en litt tøysete Powerpoint-presentasjon

25, med 26 somre

Jeg har blitt 25 år, og på vei inn i mitt 26. synes jeg bloggen trenger en oppdatering.

Sommeren 2010 har foreløpig vært veldig snill mot meg. To turer til Rennesøy har jeg fått, og det viser seg fortsatt å være det enestående vakreste stedet jeg har sett.
Svigertante tar oss med på lange bilturer og viser oss hvor mine og Lars Olavs slektninger kommer fra, sentrumene på øya, utkikkspunkt hvor vi kan se inn til Stavanger sentrum og de nye hyttenebyene med klossehytter som vi er enige om at vi ikke liker. Overalt på Rennesøy er det sauer, øya har sikkert ti ganger flere sauer enn mennesker.

Hver morgen spiser vi frokost i spisestuen til svigertante foran et stort vindu hvor vi kan se over til gården på andre siden av veien. Der ligger det alltid en død gris. I begynnelsen syntes jeg dette var veldig spesielt, men bare etter noen minutter gikk lite overraskende fortsatt den tredje eller kanskje fjerde deilige brødskiva med Rennesøy-salat ned i magen, selv med den spesielle utsikten. Det må innrømmes at da skjærene stod og dro i hver sin ende av en død babygris, fikk jeg litt problemer med spisingen igjen.

Jeg har bestandig trodd at jeg visste hva landsbygda var. Jeg har jo bodd på et småbruk på Hadeland i fem år og Ragnhildrud var heller ikke noe bysentrum. Likevel var jeg aldri forberedt på at jeg skulle reise rundt på et lite sted i Bygde-Norge og velte sauer. Javel, så veltet jeg ingen selv, men jeg kikket standhaftig ut av vinduet for å se om noen trengte en velt, og svigertante tok seg av den praktiske delen.

Ja, det var fantastisk alt sammen, og dere skal se at vi ender opp på Rennesøy, min elskede mann og jeg, med et lite småbruk som jeg driver alternativt som kunstskole, galleri og keramikkverksted, mens jeg vandrer rundt i lange lilla gevanter i åtte lag og ulike nyanser, med en fjær i venstre øret og frittgroende skjegg.

Før jeg avslutter fortellingen om sommereventyret på Rennesøy, vil jeg bruke bloggen til å si noe så fornuftig som at jeg er veldig heldig som er priviligert med verdens desidert flotteste svigerfamilie. Det snakkes bestandig så mye negativt om folks svigerfamilie, og svigermødre får spesielt gjennomgå. Min svigerfamilie består utelokkende av mennesker som er godhjerta, har humor og er lette å bli kjent med. Det er riktignok kanskje ikke lov å kalle dem svigerfamilie før man har rukket å bli fullstendig inngiftet men..

I morgen tidlig 05.33 går t-banen fra Vestli og ferden bærer videre til Bergen hvor verdens flotteste bursdagsgave står og venter ved bryggen. To dagers cruise med Hurtigruta til Trondheim, en av drømmeopplevelsene for meg siden jeg var 14, skal endelig gå i oppfyllelse. Jeg skal sitte to dager og bare innta bilder av fjord, fjell, grønt og blått, og kan ikke tenke meg noe bedre i hele verden. Ingen tvil om at overgangen til pensjonisttilværelsen kommer til å gå prikkfritt. Kjekt.

Sørlandet og en uke familiefest venter neste søndag, og jeg vil avslutte med å si at det må skje noe kjedelig de neste 4 ukene for at dette ikke skal bli stående som en flott sommer, på tross av foreløpig underernæring på Sandesfjorden, Sørlandet feriesenter, saltvannsfiske, skjær, holmer og bading.

Verdens vakreste Sommerbestemor,
du mangler sånn.

Sommer1

Når alt kom til alt, skulle det stå sort på hvitt: kandidaten har et godt kunnskaps- og ferdighetsnivå. Flaks at jeg ikke valgte å sy en keramikkvase. Nok om det.

Jeg er hjemme på Vestli. Cola Zero og utgåtte kjøttvarer fyller kjøleskapfryser og fryser, og jeg får fotmasasje mens jeg ser på de nyutsprugne blomstene på verandaen. De er hvite og lilla. Pur lykke!

Jeg har vært på Vestlandsturné med min kjære, og gjort nesten alle de fineste tingene jeg vet. Jeg har spist og drukket, gått tur, sparket fotball med spesialtilpassede regler, sett på fisk som svømmer bak glass og seler som vinker, kjørt den nyåpnede Bybanen i Bergen, tatt ferge, fektet mot sjørøvere med ormegress-stilker i en hageskråning, sovet under en kvist med lysende blomster, vært på muséum, og sett på fjell og hav.

Det kjekkeste med å reise på tur med Lars Olav, bortsett fra at det alltid er kjekt å reise på tur med den man liker best i hele verden, er at han elsker å prate. Han tar seg av all voksen-minglinga så jeg kan konsentrere meg om å leke. Jeg har ikke lekt så mye siden jeg var ti. Jeg har slåss med sjørøvere og brunsnegler, og jeg har vært pirat. Jeg har fått medlemskap i en trylleklubb og jeg har fått se en hel familie bli malt med magnetmaling. Jeg har klatret på steiner, vasset i iskaldt vann og kastet fallskjermhoppere ned fra garasjetak.

En uke jobb, så reiser vi tilbake til Rennesøy for å male låve.

Vi har bestilt fly.

Kommer jeg ikke velberget frem og tilbake, så vil jeg bare si: Hva var det jeg sa!

Non stop

Til Christense: Har forsøkt å lese meg gjennom de mest interessante bloggpostene til fru Grung, og nå føler jeg meg uvel. Tenk om det er slik jeg er i ferd med å ende opp? Bare uten leserne.

Dette er vel det tredje innlegget jeg skriver, helt uten innhold, fordi jeg rett og slett ikke har noenting i hele verden å sutre for før torsdag, og til og med det kommer til å gå fort over. Uansett. Vi skriver jo ikke når vi har det godt, da lever vi liksom.

Fortsetter jeg å skrive ord ned på dette digitale skriveunderlaget og publisere i ny og ne, vet jeg ikke hva slags selvbiografi jeg kommer til å ha liggende på internettet. Plutselig har jeg ment noe en gang for mye, og så er det vanskelig å slutte, og jeg blir ikke lenger kvalm av å lese noen ting.

Jeg vil slå et slag for den håndinnbundne dagboken kjøpt for femogsytti kroner på den lokale bokhandel. Gjerne en med lås. En som bare skrives til meg og ingen andre får se. Legge hele bloggetiden på hyllen, takke pent for venners vakre ord, heder og ære, og om ti år tenke at dette var 2010.

Om dette blir det siste innlegget, vil jeg ytre noen siste vakre ord.

Kjære far og kjære mor: Takk for at dere lærte meg hvor viktig hjernen er og gjorde det vanskeligere å tjene til livets opphold ved å vise frem kroppen ved å gi meg non-stop så lenge jeg klarte å si hvilken farge de hadde.

Den bitre ettersmaken av alle de vakre venninnene som til og med kan ha pannelugg, er for lengst glemt. For lengst!

Sommerferie

Jeg har ikke kunnet skille dag fra natt de siste døgnene, og de siste 24 timene har jeg pussig nok verken følt sult eller tørst. Da jeg hadde lagt siste hånd på bacheloroppgaven idag morges kl halv fire, var ansiktet mitt bare en grå flytende masse med flekker og kviser. Jeg så ut som jeg var nittisyv år gammel og fryktelig deprimert.

Etter 1 liter kaffe og to paracet, føler jeg det som raketter, 17. mai, julaften og bursdag.

8 dager i lykkelig uvitenhet, svevende på en kremaktig rosa sky, før sensuren faller. Så krysser jeg fingrene og håper at arbeidsinnsatsen min verdsettes.

Tårnkraner

Fritt kopiert fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bilde av flere tårnkraner

Tårnkran er en type heisekran som brukes til utviklingen av høyhus, siden den kunne frakte byggevarer på en mye sikrere og mer kostnadseffektiv måte enn tidligere.

Tårnkraner er ca. 50 meter høye og kan løfte tunge ting og sette det ned hvor som helst i en sirkel med radius på ca. 50 meter. De kan bygge seg selv opp. De løfter opp en tårnseksjon og setter den oppå den forrige og klatrer selv oppå den nye seksjonen.

Likevel synes ikke Lars Olav vi kan henge tårnkraner i stua. Han sier det ikke er en stue-ting.

Paintbrudekjole

Elsker man britiske kostymedrama så har man virkelig sjansen til å vise det når man gifter seg.

Hei

Bortsett fra eksamen er alt bra.

Da er det innmari treigt å skrive blogg. Det er jo ikke så fryktelig mange som gidder å lese at alt er bra. Jeg gidder egentlig ikke skrive at det er det heller.

Jeg elsker leiligheten vår, og nå spirer det i verandakassa og brudespireaen har fått små antydninger til blomster. Dessuten har jeg funnet sydama som skal lage brudekjolen min og venter på pakke i posten med skisse og stoffprøver. Jeg tror til og med jeg skal klarer å overbevise Lars Olav om at utebryllup i partytelt er fint, selv om det skulle regne litt.

Hvis ikke bacheloroppgava blir en suksess, finnes det minst fem andre ting man kan gjøre i steden for å ta master.

Nå skal jeg sove.

Hettegenser-helten

Denne historien kommer bare til å bli vakrere med tiden, så jeg forteller den nå, mens den enda er nogen lunde nøktern.

På vei hjem fra lillebrors første improteaterforestilling med Improsinane, blåfrossen og sliten, oppdager jeg at det er for sent for trikk. Jeg må faktisk småløpe for å i det hele tatt rekke en t-bane.

På t-banestasjonen presterer jeg å havne på perrongen for togene som går mot øst isteden for vest. På vei over til andre siden, ser jeg at de elektroniske tavlene sier at neste tog i min rettning går NÅ, mens toget etter går om lenge! Jeg er et par hundre meter fra banen som går nå, men løper alt hva de eksamens- og improtrøtte bena kan bære meg..

På vei ned den siste trappa, hører jeg stemmen som sier at dørene lukkes, og aldri har det føltes som t-banedørene har godt saktere igjen, og heller aldri har det føltes som om min småamputerte kappgang har vært så treg.

Nå er det 20 meter igjen, og jeg får blikkkontakt med en ung mann med sort hettegenser rett før vi holder på å krasje med hverandre i trappa.

Mannen velger å gjøre alt annet enn det som forventes av han. Han velger rett og slett å opptre som superhelt! Hiver seg bakover i et science fiction/karatekid-aktig kast, og rekker på magisk vis og presse seg mellom t-banedørene. Han smiler filmstjernesmilet sitt til meg, og jeg rekker akkurat å takke pent før han forsvinner i mørket og jeg sitter trygt plassert i t-banevognen.

En ridder i skinnende sort hetterustning, møtte jeg i dag. Det skulle vært flere av dem på kvadratmila. Jeg følte meg tretti prosent mer verdifull etter redningen, og tror det i hvertfall varer frem til eksamensjobbingen begynner i morgen.

Jeg tror faktisk det var musikk i bakgrunnen også. Sånn storslagen krigs- og heltemusikk hentet fra en Hollywood-klassiker.

Det var i hvertfall storveis vakkert, og det er så langt fra noen overdrivelse!

Jeg

jeg skriver blogg, altså er jeg
jeg spiser sjokolade, så blir jeg mer
jeg hyler ut av vinduet på Holbergs plass og sprenger grenser
jeg spiser en sjokolade til og sprenger en genser

Drittvasjon

Drittvasjon er et nytt ord som jeg fant opp idag. Det er sammensatt av de eksisterende ordene dritt og situasjon. Det burde kanskje være nok informasjon til å forstå ordet fullt og helt, men ordet har en dobbel bunn. Det kan være en kjip situasjon, men det kan også være en invasjon av slike situasjoner, og slik bli et i mye større grad, hardt og aggressivt uttrykk.

Idag har jeg hatt en tung skoledag. Fikk noen strenge tilbakemeldinger fra en eksamens-veileder, som min sarte og enkle sjel ikke har sjans til å forstå nok til å kunne bruke konstruktivt.

Slik kom jeg til å bruke fire timer på snørr og tårer og uvettige innkjøp av blant annet lesbart sladremagasin på 3 stavelser, cola zero, mildt smertestillende medikament mot hodeverkingen som fulgte grininga, naturfargede sukkertøy og totalt unødvendig billigmaling i fargene gull, sølv og intens oransje, blant fler.

Heldigvis jobber jeg på verksted med veldig fine mennesker. Ja, jeg vil gå så langt som å si at klassen min består av kremen av kremen av kremen av norsk ung- og voksdom. Ja, vi snakker faktisk om en rosebukett av mennesker. Når en av disse rosene henger med hodet og er på vei inn i forråtnelsen, gir alltid noen av de aller vakreste rosene litt av sin næring for at den skal rette hodet mot himmelen igjen. For et vakkert bilde jeg skapte nå! Om jeg bare kunne skape like vakre bilder med malekost, sjablong, lerret og mot.

Idag var jeg den rosen som holdt på å råtne helt, men Janne, Margrethe og Birgit gjorde en voldsom innsats og fikk meg på stilk igjen. Jeg utbringer tre takk og et tikk:)

Ååå! Livet er så deilig fullt av klisjeer i denne hektiske eksamens-tilværelsen:)

Jeg lovte forresten veilederen min å komme tilbake på kontorbesøk tirsdag til uken. Det var stygt gjort, jeg kommer aldri til å gå tilbake dit. Mine medstudinner på verkstedet har lovt å holde litt utkikk og rope et kodeord vi har funnet på, hvis veilederen er på vei inn i rommet vårt, slik at jeg kan rømme. Vi har til og med hatt en øvelse og jeg har testet fluktveiene. Det gikk ikke så bra. Men når det virkelig gjelder skal jeg få det til! Uten å rive ned stoler, maleglass eller bærbare datamaskiner.

Egenreklame

De siste årene har jeg jo valgt å studere til å bli faglærer i formgivning, kunst og håndverk. Det har vært veldig fint. Nå er jeg ferdig med Bachelor om to måneder. Det er ikke så fint. Jeg har lyst til å gå på Høgskolen, i den klassen jeg går i nå, bestandig. Det nærmeste jeg kommer er å søke meg videre på Master, så det har jeg gjort, men det blir likevel ikke det samme.

Masterstudiet er sikkert veldig fint, og jeg har mange gode grunner til å ville gå det, bare ikke akkurat idag. Idag tenker jeg at Master bare er masse tunge forelesninger, selvstendig skriving av oppgaver på tusen sider og vitenskapsteoriblablabla, i fare for å høres ut som en komplett idiot. Jeg får rumpeverk av di dumme forelesnings-klippklappstolene og øreverk av kjedelige forelesninger om vanskelige ting, som aldri tar slutt.

Noen tror de som legger ut nakenbilder av seg selv på Facebook står i fare for å ikke få jobb. Jeg er redd denne bloggen holder på å bli et yrkesselvmord i skrivende stund, men det får så være.

Nei forresten, jeg vil prøve å bøte litt på skadene.

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg er redd jeg velger å gå videre på Master bare fordi jeg vil slippe å jobbe som kunst- og håndverkslærer. Jeg er ikke arbeidssky, bare litt avhengi av at jobbing også skal være bittelitt ålreit. Egentlig liker jeg å jobbe så lenge jeg har en arbeidsplass som liker at jeg kommer på jobb. Litt behov for å oppleve at jeg trengs, mestrer og er godt likt, har jeg. Ja, jeg har faktisk litt behov for at mine medansatte skal le litt av de småteite kommentarene jeg kanskje kan finne på å komme med på pauserommet også. Når dette er i boks, liker jeg å jobbe. Jeg vil faktisk se bort fra det økonomiske aspektet, og likevel dra det dit hen at jeg tror folk og jeg stort sett har et ganske stort behov for å ha en eller flere faste arbeidsplasser.

Nå er jeg straks lærer, og det er lite jeg vil mindre enn å søke på jobb som kunst- og håndverkslærer. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å jobbe som nettopp det, men fordi jeg er truffet av en lammende angst for at det er en jobb jeg slett ikke vil mestre.

Det er ingenting som direkte tyder på dette utifra praksisutplasseringene mine. Jeg har ganske gode skussmål om jeg kan få si det selv. Likevel er det så mange kunst- og håndverkslærer ting jeg ikke kan i det hele tatt.

Dette kan jeg ikke:
-Tred andre symaskiner enn Bernina
-Tred Berninasymaskiner på en dårlig dag
-Stramme undertråden på en symaskin
-Stramme overtråden på en symaskin
-Sy et klesplagg til en overkropp
-Sy et skjørt uten å falle sammen i gråt
-Strikke vrange masker
-Hekle
-Legge opp masker
-Strikke et annet klesplagg enn et skjerf som blir et sjal som rakner
-Kunsthistoriens sammenheng
-Sette på en keramikkovn
-Brenne keramikk på rett temperatur
-Bruke maskinene på tre- og metallverkstedet
(dette tror jeg heller ikke jeg får lov til ettersom jeg brukte hele maskinopplæringa til å stå i et hjørne med hendene for ørene og gjennknepne øyne)
-Bruke spikkekniv uten å måtte reise på legevakta

Dette kan jeg:
-Sy glidelås på et tekstil og videre utvikle et slags penal eller en pengepung
-Male et bilde og forklare bruken av ulike fargekontraster og komposisjon
-Lage mønster til skjørt
-Trykke med poteter og tekstilmaling på stoff
-Bruke tegneprogrammet Microsoft Paint
-Tove et sitteunderlag eller en ball som jeg igjen kan klippe to snitt i, og vips så blir det en tullipan
-Gi konstruktiv kritikk
-Veilede ungdomskoleelver på en ålreit måte
-Gi en ganske grei kunstanalyse av et maleri
-Komme med ideer som ofte kan betraktes som kreative og noen ganger kan gjennomføres i praksis.

Denne avslutningen var jo faktisk litt oppbyggende. Jeg må bare la være å lese det jeg skrev før det siste. Hvis noen har startet å lese dette innlegget som har blitt altfor langt, har de garantert ikke giddet å lese ned til Dette kan jeg-delen og sitter igjen med et elendig inntrykk. Får håpe de ikke gadd å lese ned til Dette kan jeg ikke-delen heller.

Dette har jo endt ut med å bli min egen hjelp til selvhjelp og slettes ikke noen underholdningsblogg. Det får så være. Hvis ikke jeg skal være opptatt av meg, hvem skal da være det?


Oslo Rådhus, en skisse i Microsoft Paint til utviklingsprosjekt 2010

Utviklingsprosjektet, bacheloroppgave eller eksamen om du vil

Planen min er å utforske en selvkomponert og litt teit teknikk som jeg tror/trodde ville engasjere helt ulike elever og motivere på tross av forskjellige ferdigheter. I hodet har jeg en tanke om at vi lar oss fascinere av å kunne kopiere et motiv gjentatte ganger for hånd, og danne mønstre eller flere bilder med en og samme figur som utgangspunkt.

Jeg vil at teknikken skal ha fokus på komposisjon gjennom farger, plassering, kontraster og flater, og ikke f.eks. på elevenes tegneferdigheter. Nå merker jeg at jeg er frustrert og ikke helt vet hvorfor jeg har valgt som jeg har, men saken er at jeg skal klippe sjablonger i plast, bruke superhelsefremmende spraylim og male på lerret. Jeg har vel tenkt at dette er rimelig rimelige materialer. Nei, jeg har vært lat og tenkt at dette er materialer og teknikker jeg har brukt før, og kan bruke, selv om jeg aldri har kombinert dem.

Dette er ganske deprimerende. Jeg har laget noen bilder, men de viser så visst ingen utvikling. De er helt like alle sammen, og teite. Nå leter jeg liksom etter litteratur som kan underbygge prosjektet mitt på noen som helst måte. Det finnes visst ikke. Hvis noen høyere makter leser dette og har kunnskap og ønske om å vise litt barmhjertighet: Led meg igjennom denne eksamensperioden og finn i hvertfall 1 bok som kan hjelpe meg til å skjønne a. hva jeg driver med eller i hvertfall b. hvordan jeg kan komme gjennom dette med ståkarakter.

Vi har kjøpt sofa idag

Den er veldig god å både sitte og ligge i, prisgunstig, også ser den helt grei ut. Sofa-shopping føles bedre for samvittigheten enn klesshopping. For ikke å snakke om prøvinga, som er en million ganger hyggeligere.

Flytter

Lars Olav og jeg har funnet og fått drømmeleiligheten! Hver natt mens jeg sover maler jeg de gamle kjøkkenstolene vi har fått av mormor turkise, oljer spisebordet fra mammas garasje, planter tomatplanter og gressløk i betongblomsterkassene på verandaen og maler soverommet lyseblått.

Jeg har bodd på Vestli før, fra jeg ble født til jeg var 3. Den gangen bodde jeg faktisk bare to blokker unna leiligheten vi har kjøpt nå. For 25 år siden kostet en helt ny, 120 kvadratmeter stor leilighet på Vestli trehundretusen kroner. Leiligheten vi har kjøpt nå er 50 kvadratmeter stor hvis man er positiv, og rundt 40 hvis ikke.

Vestli er omringet av fine turområder, syns jeg hvertfall å huske fra spedbarnsstadiet. Noen fine dammer, skog og lysløype til Stovner senteret om vinteren. I desember håper jeg å kunne ake meg frem og tilbake på ski for å gjøre alle juleinnkjøpene.

Det har engstet meg litt at folk slutter å komme på besøk når man bor så sentrumsfjernt, men så kom jeg på at jeg i utgangspunktet ikke er så halvgod på å invitere gjester som det er. Jeg satser på at den nye leiligheten vil bli et så trivelig, ryddig og hyggelig sted å oppholde seg at jeg både tør å invitere, og at venner og familie vil besøke oss gjentatte ganger helt frivillig.

Forrige gang jeg bodde på Vestli inviterte jeg naboguttene i teselskap med servering av vann fra rosa tekanne i rosa plastkopper splitter naken. Denne gangen vil jeg friste med aktiviteter som ikke nødvendigvis forutsetter avkledning.

Picnic ved et tjern i skog og mark, et glass vin eller en kopp te på verandaen i Anes tomat- og gressløkbeplantning og skitur med påfølgende shopping på et av Oslos største kjøpesentre, er bare dråper av hva jeg kan friste med som leilighetseier.

Hurra!

Uken

De siste dagene har gått med til galleri- og muséumsvandring for innhenting av eksamensinspirasjon, et politisk korrekt og vegetarisk middagsbesøk, litt jobb, og improteater.

Jeg synes bildene til Bjarne Melgård er fine og at det er morsomt med kunstnere som boler.



Jeg er veldig skeptisk til politisk korrekt mat, men prøver gjerne å spise det. Spiser forresten gjerne det meste.

Jobben er hektisk og ustrukturert, men byr ikke gjerne livet på ting som er det? Det synes nå i hvertfall jeg, i min mangel på impulsivitet og virketrang. Men elevene naturligvis både er søte og brutalt ærlige:

Du er veldig stor og har veldig kort hår til å være 24 år.

Oi, du ligner på Jan Arild, læreren vår. Han er 1.96 høy!

Æsj, du har like stygg regulering som broren min og han er 12 år.

En vakker medstudent har vært vikar for meg i tre uker og til henne sa elevene:

Oi. Du er pen! Du ser ut som en barbiedukke! Kunne ønske jeg var like pen som deg. Du kunne vært med i Top Model.

Jeg var slem med en venninne som ville ha meg med på impro en gang i tiden, og sa at det nok ikke var noe for meg fordi jeg tross alt hadde vokst fra den der folkehøgskole-greia. Jeg tok feil, og har aldri ledd så mye som etter jeg begynte å se impro. Begynte å se impro vil si at jeg har sett det 2 ganger. Kvikksølvguttene er veldig bra!

Imorgen stikker jeg av med danskebåten til København sammen med Lars Olav. Hurra! Jeg gleder meg. Hørt at noen båte i Nordsjøen har frosset fast, og selv om det er på feil sted, hadde det jo vært moro med et 14-dagers cruise på Skagerak.

Ukeplan 2

Words don't come easy

Jeg har nesten fulgt planen min, med unntak av noen uforrutsette inntrufne hendelser og familiære oppgaver. Jeg har begynt å skrive oppgaven jeg skulle vært ferdig med på mandag, og jeg har tenkt en hel del på den som skulle vært ferdig igår. Det høres kanskje ikke særlig overbevisende med tanke på å foreslå denne type ukeplanlegging for andre, men jeg innbiller meg at det har vært til hjelp.

Over til en liten uinteressant betraktning jeg velger å skrive noen ord om. Jeg har som sagt begynt å skrive oppgave. Ja, begynt har jeg jo, om ikke så mye mer enn det. Jeg er klar over at følgende opplevelse ikke er min egen alene, men den muntrer meg så voldsomt opp når ting ikke går helt på skinner med oppgaveskrivingen, at jeg velger å trekke den frem idag.

Det er så himmelsk å skrive word-dokumenter i skriftstørrelse 11 med enkel linjeavstand, halvveis glemme at det er det man gjør, og så huske det igjen etter man har skrevet 10 linjer og mistet motet fordi man har fire og en halv side igjen å skrive, endre skriftstørrelsen til 12 og linjeavstanden til halvannen, slik Høgskolen vil ha den, for å oppdage at man har skrevet en halv side mer enn man trodde. Da har man plutselig bare 4 igjen.. (Dette må være bloggens lengste setning, men jeg kunne liksom ikke bryte den opp heller.)

Jeg vet det er flere av min nære og kjære på Høgskolen som liker å fortelle om hvor vanskelig de synes det er å få tekstene sine korte nok. Det har jeg ingen som helst toleranse eller respekt for.

Jeg har en ukeplan

Idag er det husmoring som står for tur. Fra klokken 12, har jeg skrevet.

Da er det fint at klokken nærmer seg ett og alt jeg foreløpig har gjort er å lage denne planen.

I <3 planer
og en plan blir ikke en plan uten fargede sirkler, lyn, bygninger, sjampinjonger og tomat.

Prakis fint og Ane trøtt

Dagene er så lange. Det må tungt og mye arbeid til, og jeg er sliten men fornøyd. Jeg synes at jeg er en flink kunstpedagogstudent i praksis. Sutrete, konfliktsøkende og sjarmerende elever på videregående er ingen spøk. Jeg må jobbe litt hver dag for å holde meg voksent saklig. Det føles ikke som mange dagene siden jeg var 18 selv, og det bør ikke skinne gjennom til enhver tid.

Barnslig dialog mellom Ane og kverulant 18:
Kverulant 18: Du motarbeider gruppearbeidet vårt når du sier vi skal lage skisser individuelt.
Ane: Denne oppgaven er todelt. Det er en individuell del og en samarbeidssdel.
Kverulant 18: Så du vil ikke at vi skal bruke tida på å samarbeide?
Ane: Jo, jeg synes det er flott å se hvor godt dere samarbeider. Men for at dere skal nå øverste nivå må dere også vise at dere kan arbeide på egenhånd.
Kverulant 18: Nå bare gjentar du deg sjøl!
Ane: Nei, du gjentar deg sjøl!
Kverulant 18: Nei du!
osv.

Det tok en time å gjenopprette en dråpe respekt, men med denne eleven hadde det ikke vært vanskelig å starte en skikkelig tåpelig krangel.

Så, min flotte, bortskjemte og håpløst kverulerende lillebror: Takk for at du bestandig har brukt altfor mye tid på å diskutere fullstendig udiskutable ting. Det viser seg altså at de evigvarende bilturene hvor du ikke kunne holde munn et sekund, kanskje allerede kan ha vært gull verdt for meg i praksis.

Respekt, bror.

Avisa

Man blir nesten nødt til å få seg noen nye fritidssysler når man flytter til landsbyen for en kortere periode. Det er jo tross alt over en kilometer til nærmeste bekjente. Fast samfunnskritiker under spalten publikums røst i Ringblad er en fantastisk hobby. Ja, hadde jeg vært rik skulle dette blitt min faste heldagssyssel. Hvis noen fra forbundet for norsk rettskriving skulle lese avisinnlegget, beklager jeg på det sterkeste skrivefeilen innslip som selvfølgelig skal være innslipp.

Yes, jeg er fjorten og samfunnsengasjert igjen!

Hvis noen skulle være interessert i å ta en nærmere kikk på Mortensrud kirke arrangerer jeg matpakketurer, sånn for meg selv.

Lubben guttunge med reggis og svoger-Mike har formgivingsklubb på Hio

Første Hønedag

Det gikk så bra idag og var så fint å være tilbake på favorittskolen. Ida og Gro er kjempefine å observere med. Jeg er glad for det. Nå klager jeg ikke på noe annet enn guttesveis og regulatoren i munnen.

Mamma er formann i borettslaget hvor hun bor og må ta imot telefoner og ringe folk for å få ting fikset når det trengs. Idag fikk jeg være med å se kokvarmt vann som sprutet høyt opp i taket fra et rør i fyrrommet i blokka ved siden av. Det var spennende, ganske skummelt og bråkte veldig. Det minnet litt Titanic, filmen fra 1997, når vannet fosser inn i gangene og Kate Winslet prøver å finne Leonardo. Jeg turte ikke gå inn i rommet og synes ikke det virket så lurt heller. Det hørtes ut som om røret kunne eksplodere når som helst. Det kunne nok ikke det, men jeg har ikke hørt på sprutende rør tidligere og da kan de nok virke farligere enn de er.

Imorgen skal jeg trimme på treningsrommet i borettslaget. Det er det ingen andre som gjør, tror vi. Det er en tredemølle der som man må gå igang selv og som plutselig stopper og flere andre apparater som nesten fungerer.

Før jeg avslutter idag vil jeg skildre en episode til fra dagen idag. Jeg har et nytt par med strikkede rosa votter. Ikke en sånn prangende rosa farge som synes på lang avstand, men en sånn gammel, dempet farge. Idag morges hadde jeg dårlig tid til bussen, faktisk så dårlig at jeg måtte løpe etter den et lite stykke. I hektisiteten mistet jeg en vott på veien, men tenkte at det faktisk var verdt en vott å rekke første skoledag. Jeg tenkte en del på votten mens jeg var på skolen og lurte på om den ble påkjørt mange ganger mens jeg var borte fra den. Ville jeg finne den igjen når jeg kom hjem?

Da jeg kom hjem lå den ikke i veien og jeg regnet den som tapt for all fremtid. Her er det nok på tide å nevne at borettslag kan ha sine nysgjerrige naboer som følger med på alt som skjer. I aller høyeste og litt for store grad kanskje. Jeg kjenner ingen av beboerne i dette borettslaget bortsett fra mamma og ektefellen, og de var på jobb da jeg dro med bussen idag morges og kom først igjen en time etter jeg var hjemme.

Til poenget: Votten hang ved inngangsdøren til mammas leilighet, tydelig hengt opp av noen som visste de plasserte votten hos dens eier. Jeg er lettskremt og fikk raskt assosiasjoner til skrekkfilmer hvor hovedpersonen(e) blir forfulgt av psykopatiske drapsmaskiner som i I know what you did last summer. På tide å enda en gang minne om at jeg ikke har hilst på en sjel i dette borettslaget. Ingen som ser meg burde vite at jeg er mammas datter. Så like av utseende er vi ikke. Bare det at noen sitter og følger med på når jeg løper etter bussen og får med seg at jeg mister votten min klokken 07.32 en tirsdag morgen er en litt ubehagelig tanke. At de klarer å koble votten til min mors hustand er foreløpig vanskelig for meg å forstå. Det må være en Sherlock eller Poirot her omkring, eller en gal drapsmann.

Nytt innelgg imorgen hvis jeg rekker, orker og ikke blir tatt av Vottebringeren.

Tilbake til Hønefoss videregående

Imorgen starter en ukes observasjon av mine tidligere læreres undervisningsmetoder og pedagogiske håndtering av meg selv og mine klassekamerater for 6-8 år siden, og selvfølgelig da også obervasjonen av meg selv og klassekameratene.

Det må bli en spesiell erfaring, forhåpentligvis også en god. Jeg ser frem til dette, men denne gangen er det også naturlig å se tilbake.

Det er rart å kjenne øvingslærerne sine fra før av. Det er to lærere jeg likte veldig godt forrige gang jeg kjente dem, heldigvis. De ga meg stort sett gode skussmål, men er nok også i større grad enn jeg bør være glad for, klar over mine svakheter.


Bildet over har ligget på nettet i 7 år og var lenge det første som kom opp når man søkte på mitt navn, til min store fortvilelse! Nå som jeg har utlevert meg selv i årevis dukker det heldigvis ikke opp like lett. Det viser i sin hele og fulle grusomhet at det var liten tvil om at klasse 2tfa var et lystig og humoristisk innslag, enten de ville være det eller ikke. Der legger jeg til at jeg som regel ville. Om det var lurt merker jeg vel i løpet av uken.

Tannlegen

Vil ikke til tannlegen.

Tenk hvis de må trekke tenner!!? Det har jeg alt for lav smerteterskel til. Pleier å få narkose for sånt jeg. Tviler på at Bislett tannklinikk har anestesilege.

Jeg er så nervøs at jeg har gått inn på sølete støvletter for å skrive dette innlegget. Lars Olav er kjempesur og sier at man ikke går inne med uteskoene om vinteren. Kanskje jeg skal minne han på at han ikke skal bruke utestemme inne for å kjefte på stakkars urolige meg.

Har tatt mine forhånsregler og kjøpt tre poser med tyggefrie supper som jeg ikke tror jeg liker, og sett på butikkmannen med tårevåte øyne. Tror han forstod alt sammen. Han har sikkert hatt reggis sjøl.

Nå er det slutt. Nå er jeg Adrian 13 med kort hår og reggis. Jeg skal love kvisene kommer krypende og overtar siste rest av livet og ansiktet mitt over natta. Dunene på overleppa trenger jeg ikke akkurat vente på.

mer eller mindre hår

Det har vært en fin men trist jul. Er i leiligheten i Oslo for en kort stund, før jeg reiser tilbake til Sørlandet.

Etter at jeg kom hjem har jeg valgt å klippe av meg alt håret, selv om dette som vanlig ikke var planen eller ønsket. Tror den mannlige frisøren, som forøvrig lignet altfor mye på en dårlig kjærlighetsshistorie fra et halvt tiår siden (faresignal?), deltok i klippingen av de såkalte tyskertøsene etter andre verdenskrig.

Jeg hadde til og med et fotografi av en frisyre med meg, et bilde jeg har brukt før som ga helt andre resultater den gangen. Hva gjør jeg galt? Kan man rope STTTOPPP!, og kaste seg ut av frisørstolen når man skjønner det bærer galt frem? Da er det jo for seint uansett.

Forresten passer håret godt til det nye imaget mitt: Guttunge på 13 med reggis, ti kilo overvekt derav brystpartiet og uten øyenbryn.