Første Hønedag

Det gikk så bra idag og var så fint å være tilbake på favorittskolen. Ida og Gro er kjempefine å observere med. Jeg er glad for det. Nå klager jeg ikke på noe annet enn guttesveis og regulatoren i munnen.

Mamma er formann i borettslaget hvor hun bor og må ta imot telefoner og ringe folk for å få ting fikset når det trengs. Idag fikk jeg være med å se kokvarmt vann som sprutet høyt opp i taket fra et rør i fyrrommet i blokka ved siden av. Det var spennende, ganske skummelt og bråkte veldig. Det minnet litt Titanic, filmen fra 1997, når vannet fosser inn i gangene og Kate Winslet prøver å finne Leonardo. Jeg turte ikke gå inn i rommet og synes ikke det virket så lurt heller. Det hørtes ut som om røret kunne eksplodere når som helst. Det kunne nok ikke det, men jeg har ikke hørt på sprutende rør tidligere og da kan de nok virke farligere enn de er.

Imorgen skal jeg trimme på treningsrommet i borettslaget. Det er det ingen andre som gjør, tror vi. Det er en tredemølle der som man må gå igang selv og som plutselig stopper og flere andre apparater som nesten fungerer.

Før jeg avslutter idag vil jeg skildre en episode til fra dagen idag. Jeg har et nytt par med strikkede rosa votter. Ikke en sånn prangende rosa farge som synes på lang avstand, men en sånn gammel, dempet farge. Idag morges hadde jeg dårlig tid til bussen, faktisk så dårlig at jeg måtte løpe etter den et lite stykke. I hektisiteten mistet jeg en vott på veien, men tenkte at det faktisk var verdt en vott å rekke første skoledag. Jeg tenkte en del på votten mens jeg var på skolen og lurte på om den ble påkjørt mange ganger mens jeg var borte fra den. Ville jeg finne den igjen når jeg kom hjem?

Da jeg kom hjem lå den ikke i veien og jeg regnet den som tapt for all fremtid. Her er det nok på tide å nevne at borettslag kan ha sine nysgjerrige naboer som følger med på alt som skjer. I aller høyeste og litt for store grad kanskje. Jeg kjenner ingen av beboerne i dette borettslaget bortsett fra mamma og ektefellen, og de var på jobb da jeg dro med bussen idag morges og kom først igjen en time etter jeg var hjemme.

Til poenget: Votten hang ved inngangsdøren til mammas leilighet, tydelig hengt opp av noen som visste de plasserte votten hos dens eier. Jeg er lettskremt og fikk raskt assosiasjoner til skrekkfilmer hvor hovedpersonen(e) blir forfulgt av psykopatiske drapsmaskiner som i I know what you did last summer. På tide å enda en gang minne om at jeg ikke har hilst på en sjel i dette borettslaget. Ingen som ser meg burde vite at jeg er mammas datter. Så like av utseende er vi ikke. Bare det at noen sitter og følger med på når jeg løper etter bussen og får med seg at jeg mister votten min klokken 07.32 en tirsdag morgen er en litt ubehagelig tanke. At de klarer å koble votten til min mors hustand er foreløpig vanskelig for meg å forstå. Det må være en Sherlock eller Poirot her omkring, eller en gal drapsmann.

Nytt innelgg imorgen hvis jeg rekker, orker og ikke blir tatt av Vottebringeren.

Neeeeeeiii

Tannlegen var en ganske snill og blid vestkant tannlege, venteværelset var mye finere enn det hos Jevnaker skoletannlege, det hadde til og med en flatskjerm med god morgen Norge. Ikke nok med det: Timen var gratis!

Likevel veier ingenting av dette opp mot kjeveortopedens dystre budskap. Jeg må ha tannregulering i to år før jeg kan ha kjeveoperasjon. Og Nei, det er ikke en sånn diskré tannregulering som ikke synes fordi den sitter på baksiden av tennene, det er den gode gamle hestereguleringen som dekker tennene med metall. Jeg dør.


For dem som måtte mene at jeg snakker litt for mye og er litt bråkjekk i kjeften, men som likevel velger eller er nødt til å være sammen med meg ofte eller en gang i blant, er dette sannsynligvis en god nyhet. Jeg vil nemlig forsøke å holde munnen lukket i mye større grad enn tidligere. Kanskje vil jeg til og med forsøke å bli stum for en 2-års periode. Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene. Så jeg får fortsette å studere og vente litt med å bli lærer. Hvor autoritær er en kunst- og håndverkslærer med reggis?

Fremover kommer jeg til å jobbe hardt for å få regulering til å bli kult, og jeg håper på støtte fra venner og familie. Foreløpig ser jeg bare for meg skolekameratene mine på barneskolen med brunost og salami hengende fast i reguleringen og husker den sure lukta av skolemelk som lå i lufta. Men jeg griner ikke. Ikke enda.

Om å gjemme seg bak en bro

Bare syv dager igjen av praksis. Ja, jeg teller ned. Jeg skal aldri jobbe som formidler på muséum eller galleri igjen. Det er jeg veldig sikker på idag. Det er sikkert mye kulere enn å være lærer, men jeg har aldri vært spesielt kul. Jeg vil ha en enkel og koselig jobb på en fin skole. Kollegene mine skal være tålmodige og snille, noen få skal også være slitsomt pratsomme og i overkant rare. Slik vil jeg kanskje bli regnet som over middels tilregnelig og ganske ordinær.

I forrige uke hadde jeg mitt første Arkitekturverksted med 35 niendeklassinger som aller helst ville at jeg skulle sette meg ned på gulvet og begynne å gråte (evnt. dø). De fikk det ikke som de ville, men etter at jeg hadde bygget en brokonstruksjon som var 2 meter høy og 3 meter bred sammen med klassen, klarte jeg ikke å si et ord til, verken om broer, trykk- og strekkrefter, templer eller stein, og bestemte meg i stedet for å gjemme meg bak broa og bli stående der resten av timen så en annen praksisstudent måtte ha resten av undervisningen alene. Dette er sant. I morgen er det min tur igjen. Og jeg vurderer nesten seriøst å bruke natten på å drikke meg til mot, komme ganske full på DogA i morgen, og håpe på det beste. Hva er det verste som kan skje?