Preteritum perfektum

Jeg ville skrive litt om Vestli, men kom aldri så veldig langt. Synes likevel det ble for dumt å bare slette den spede begynnelsen på en kjærlighetshistorie:

Det er kanskje ikke mange som vil kalle t-banens endestasjon i Groruddalen for "en perle", men så er jo jeg bare meg. Det er riktignok kaldt her om vinteren, med en gjennomsnittstemperatur som i hvertfall ligger 3-4 grader lavere enn den i sentrum, og ja, jeg må kjøre 29 minutter (ikke en halvtime, det er 30 minutter) med t-banen for å komme til bykjernen, men det betyr så lite.

Mange er skeptiske og spør: "bor det ikke veldig mange utlendinger der?" Og det er klart at det, som sosialisten og kunstpedagogen i meg liker å si, er flere farger her enn på byggefeltet jeg vokste opp på, på Hadeland. Jeg liker farger ganske godt og naboene mine trenger bare være hyggelige. Av menneskene som har irritert meg eller i verstefall på noen måte skremt meg etter at jeg flyttet hit, har alle sett ut til å være 17. generasjons nordmenn, i bestefall med noen britiske eller amerikanske gener, etter ungenes navn å dømme.

Dette ble jovialt og enkelt.

Her burde jeg naturligvis komme med en rekke eksempler på hvorfor jeg er så glad i Vestli, rent bortsett fra at jeg ikke har noe problem med at det finnes folk som ikke er norske, men så ble det bare oppramsing av ting jeg allerede har skrevet flere ganger det siste året.

Jeg vil bare avslutte og heller komme tilbake til temaet ved en senere anledning. Dette blir et litt amputert innlegg. Jeg legger til en klisje og sier at det føles som om jeg har kommet hjem. Det var på Vestli livet begynte og jeg blir gladsentimental og lykkelig av å være tilbake i verandablokk-bebyggelsen. Jeg lever i en boble av svunnen tid og innbiller meg at jeg stadig ser ting og plasser jeg husker fra jeg bare var en liten kalv.

Jeg takker for meg, godnatt og god jul.

Hettegenser-helten

Denne historien kommer bare til å bli vakrere med tiden, så jeg forteller den nå, mens den enda er nogen lunde nøktern.

På vei hjem fra lillebrors første improteaterforestilling med Improsinane, blåfrossen og sliten, oppdager jeg at det er for sent for trikk. Jeg må faktisk småløpe for å i det hele tatt rekke en t-bane.

På t-banestasjonen presterer jeg å havne på perrongen for togene som går mot øst isteden for vest. På vei over til andre siden, ser jeg at de elektroniske tavlene sier at neste tog i min rettning går NÅ, mens toget etter går om lenge! Jeg er et par hundre meter fra banen som går nå, men løper alt hva de eksamens- og improtrøtte bena kan bære meg..

På vei ned den siste trappa, hører jeg stemmen som sier at dørene lukkes, og aldri har det føltes som t-banedørene har godt saktere igjen, og heller aldri har det føltes som om min småamputerte kappgang har vært så treg.

Nå er det 20 meter igjen, og jeg får blikkkontakt med en ung mann med sort hettegenser rett før vi holder på å krasje med hverandre i trappa.

Mannen velger å gjøre alt annet enn det som forventes av han. Han velger rett og slett å opptre som superhelt! Hiver seg bakover i et science fiction/karatekid-aktig kast, og rekker på magisk vis og presse seg mellom t-banedørene. Han smiler filmstjernesmilet sitt til meg, og jeg rekker akkurat å takke pent før han forsvinner i mørket og jeg sitter trygt plassert i t-banevognen.

En ridder i skinnende sort hetterustning, møtte jeg i dag. Det skulle vært flere av dem på kvadratmila. Jeg følte meg tretti prosent mer verdifull etter redningen, og tror det i hvertfall varer frem til eksamensjobbingen begynner i morgen.

Jeg tror faktisk det var musikk i bakgrunnen også. Sånn storslagen krigs- og heltemusikk hentet fra en Hollywood-klassiker.

Det var i hvertfall storveis vakkert, og det er så langt fra noen overdrivelse!

Back in town

Ferien er slutt og jeg har fire fridager og tolv arbeidsdager igjen før skolestart. Det var fantastisk å komme hjem til Oslo. Leiligheten som jeg ofte har hatt et litt anstrengt forhold til hadde fått forgyldte vegger og de skitne teppene i gangen var blitt røde løpere. I løpet av ferien hadde jeg glemt at vi endelig har fått taklampe i stua og da jeg så dens lune og litt underfundige lys måtte jeg tørke en tåre. Jeg har skrevet om våre mislykkede forsøk på å få belysning i stuen tidligere, og må få nevne at selv om vi endelig har fått en taklampe til å henge og lyse samtidig har vi endt ut med en litt orginal variant. Lars Olav reiste alene på Ikea, ringte meg når han var i lampeseksjonen og spurte om det var greit at han kjøpte en blå lampe i et fløyelsaktig stoff. Jeg var litt skeptisk men godkjente valget, det var tross alt det billigste alternativet og vi har jo sluttet å bruke penger på lamper. Da han var hjemme pakket han lampen ut og monterte den, og lys ble det! Den eneste haken ved min kjæres skjønne kjøp var at skjermen i bunn og grunn hørte til en stålampe. Det resulterer i en taklampe med et spenstig lys som treffer hele taket i en stor sirkel og lyser litt dårlig ned på oss som sitter i rommet. Jeg tror kanskje også vi sponser naboene over oss med gratis gulvvarme, men det er jo bare hyggelig. I hvertfall nå i sommermånedene. Akk ja, den kan i hvertfall ikke knuse, og ærlig talt har jeg ikke blitt så rent lite glad i den heller.


Nok om det.

Jeg elsker huset til Bestemor og hele det forbaskede Sørlandet høyere enn himmelen, men søndag 27. juli hadde jeg fått mer enn nok for i år selv om det var tre dager før planlagt avreise. Jeg er litt sær, ganske bortskjemt og veldig egosentrisk som de fleste andre, men det ser ut til at Lars Olav er den eneste som tåler å høre på sammenhengende og engasjert klaging eller monodiskusjon, over en lengre periode. Skulle det finnes flere er jeg redd de dessverre fort ville gått meg på nervene. Min far kan være en stor taler, men han er veldig dårlig på smalltalk og hverdagschatting. Etter for mange dager med regnvær og med mat og luking av blomsterbed som eneste motivasjon for å stå opp om morningen, kastet jeg sverdet og heiste det hvite flagget. Jeg trengte noen å prate med og selv om Janne kan være en engasjert og morsom samtalepartner ble hverdagen en kamp om å få reisefølget mitt til å spille en runde maxiyatzy i stedet for å "røkæ i en stol" som er en treig beskjeftigelse for en ikke-røyker. Jeg sparker litt hardt nå, men dere tåler det vel! Husk at jeg gjør det med glimt i øyet og en stor porsjon kjærlighet.

Nøddikt
Oslo er byen min, så skitten og ufin
En evig byggeplass, men uten kloakkstinkende Sørlandsdass
Byggningsarbeidernes titusen kraner og blide og værbitte =narkomaner
Ja, Oslo jeg elsker deg mere enn brus, som jeg sitter å drikker i "mitt" Oslohus

(fortsettelse på dikt følger forhåpentligvis ikke, men lover ingenting)

Jeg gleder meg til å begynne på skolen og det er vel sunt. Jeg savner nesten Odd. Nei, men jeg gleder meg til å drikke kaffe med Inga og Peter, prate skit med Anette og leke med klassen min. Ja, i år er det vel ikke stort flere i klassen enn de jeg nevnte nå, men Kunst og Håndverkslærerstudenter ruler, så det blir bra. Godnatt.