Det er ikke så nøye, så lenge du ikke får det i øyet

Har vært influensasyk og forkjøla siden 6. desember og synes det er kjempepraktisk. Jeg har sluppet å jobbe med fordypning i stofftrykk på skolen og får istedet jobbe med hele seksukers-prosessen over den første uken i januar.

I kveld er det julebord i Hegdehaugsveien-kollektivet. Jeg våknet opp med øyekatarr - sammenklistrede, røde og rennende øyne, og det passer jo veldig bra! Jeg trengte nemlig noe som kunne krydre opp det sorte antrekket mitt, og planen var faktisk å finne noe skikkelig julerødt. Nå håper jeg bare fargen holder seg utover dagen!

Nå skal jeg hoppe i dusjen å gjøre meg klar til å gå på arbeid, og da er det så godt å tenke på at det blir så pent ute når det er tjue minus grader.

God jul!



(illustrasjonsfoto, ikke mitt øye.)

Familie

har jeg. Forrige helg hadde mormor bursdagsfeiring og Lars Olav og jeg brukte anledningen til å ta en førjulsferie på Hadeland. Der var kilosvis med snø overalt og jeg fikk mulighet til å føle litt på den julestemningen som kan være vanskelig å få i Oslo sentrum. For meg i hvertfall.

Fredagen, kvelden før feiringen, hadde vi tv-kveld med Nrk. Vanligvis er jeg ingen stor tilhenger av Beat for beat, men det er helt ok bakgrunnsunderholdning og mormor liker det godt. Ja, men denne gangen ble det litt spesielt, til og med for mormor.


"Er ikke det French og Moland? Dissa fangene i Kongo. Det ligna da veldig? Stakkars gutter."


Jeg tror jeg har nevnt tidligere at jeg ikke er glad i og god på voksenselskap. Jeg synes det er fint å lage mat og spise mat og ordne ting, men jeg er ikke flink til å sitte lenge i en sofa og snakke om trivielle ting. Det er jo sånn man gjør i slike sammenhenger. Heldigvis er det vel lite kjæresten min liker bedre og er flinkere til enn akkurat det, så der utfyller vi hverandre godt.

Nei, jeg liker best å leke, og heldigvis har jeg to nydelige kusiner i litt mer lekbar alder enn mormor. De synes at det er morsommere med en kusine som brenner stjerneskudd, lager julekort av strømpebukse-esker og bygger snømormor, enn en som drikker kaffe og prater om voksenting. Ja, heldigvis!

Mer sosialpornografi

Det gir jo mersmak, merker jeg. Litt vanskelig for meg å ha kjæreste som blir intervjuet på vg-nett samtidig som jeg driver denne usle bloggen som har knappe ti lesere på gode dager. Ærlig talt!

Jeg hadde bestemt meg for å ikke gjøre denne bloggen til en vektblogg. Likevel merker jeg at vekttapmisjoneringen ligger mitt hjerte litt for nær om dagen til at jeg helt klarer å la være. Skummelt, for plutselig sitter jeg litt for godt tilbakelent i en knekt sofa fra IKEA igjen, med chips strødd over fanget og cola i håret,

men den tid den sorg.

Jeg skal i allefall holde meg under fettsmertegrensa til over bryllupet, eller det er i hvertfall planen. Hun som alltid pleide å sitte i telefonen ringte meg igår og sa at kameraten hennes hadde truffet meg og lurte på om jeg prøvde å komme inn i en sånn Kathrine Sørland-brudekjole. Det syntes jeg hørtes så fint ut at jeg nesten gråt litt. Selvfølgelig bare nesten. Jeg vet ikke en gang om han faktisk sa det eller om det var telefonjenta som fant det på fordi hun er glad i meg. Det var uansett like fint.

Altså, en sånn Kathrine Sørland-kjole ville fremdeles bare fungert som en leggvarmer eller et lommetørkle, men jeg har bare ti kilo igjen til jeg har en vanlig kroppsbredde (høyden er jo forkastelig, men det er det lite å gjøre med), og det synes jeg godt jeg kan feire litt.

Kampen mot sosialpornografien er herved gitt fullstendig opp. Jeg er altfor oppmerksomhetssyk og jeg elsker når folk sier at de kan se at jeg har gått ned i vekt. Jo mer oppspilte de ser ut i de pene ansiktene sine, jo gladere blir jeg! Det samme gjelder ikke hvis jeg legger på meg igjen, da vil jeg helst være helt i fred med det til jeg kommer på andre tanker. Skulle noen bli skikkelig bekymra er trikset å ta mange svært lite flatterende fotografier av meg og vise meg dem, fotografer meg gjerne mens jeg spiser og fra froskeperspektiv.

På forhånd takk!
Ane -30, ganske glad og veldig selvsentrert

Julekalenderen

Da jeg foreslo at Lars Olav og jeg skulle lage julekalendere til hverandre, var det i grunn bare fordi alle andre kjærestepar jeg snakket med sa de skulle gjøre det. Det høres jo unektelig rimelig romantisk ut, og jeg bestemte meg for at jeg uansett kunne foreslå det, slik at jeg kunne ta opp temaet 30. november, late som jeg hadde en ferdig kalender og bli skuffet over at han hadde glemt hele prosjektet. Litt ekstra drama i julestria:)

Dessverre ble jeg nødt til å la meg slå ned i støvlene da Lars Olav kom hjem med den nydeligste kalenderen i kvinnens minne, igår kveld. Han har tydelig brukt flerfoldige timer på å snekre sammen en fantastisk tegne, klippe og lime-kalender i filt. Byggeprosjektet har kostet så mye penger at jeg tror det blir slunkent med kalendergaver. Det gjør ingenting, fordi jeg blir mer enn glad nok bare av å se på den.

De små detaljene Lars Olav har lagt til eller det som egentlig ser litt annerledes ut enn bildet på esken, er det fineste av alt!

Kalenderen Lars Olav har laget til meg:


Bildet fra pakken:


Litt omplasseringer er gjort og det er tydelig at kjæresten min har en estetisk sans som glatt overgår kalenderpakke-oppfinneren! Hvorfor skal en mus være like stor som en nisse? Det ser dumt ut. Nissen på taket og engelen er borte, det ble for mye jobb med altfor dårlige maler å tegne etter. Det er fint, for jeg liker smånissene mye bedre og synes ikke engler passer inn i dette nisselandet.

Jeg elsker elgen som Lars Olav ubevisst(?) har gitt en ørepiercing og et litt mer intelligent utttrykk med ekstra avstand mellom øynene og fylde i kinnene. Best av alt er likevel nissene, der den ene har fått en altfor stor lue og den andre har tatt av seg skøytene og nå går barbeint på isen. Jeg smiler hver gang jeg ser på dem:)


Lars Olavs nisser:


Nissene på pakken:


Jeg sa jeg likte nissene best, men en detalj på døren overskygger til og med nisser:



:)

Snart klart

Klipper og limer i papp og plast i steden for å gjøre lekser.

Julemarked

Jeg håper kjentfolk som befinner seg i hovedstaden 28. november er smarte og tar seg en tur innom Julemarked på Blå. Julemarked er veldig koselig og de har nystrikkede sokker, brukte klær, briller, bilder, smykker og massevis av fine julegaver!

Dessuten har de meg og Synne akkurat denne dagen. Det gir jo minst ti ekstra poeng tør jeg påstå. Jeg er litt usikker på hva vi i helhet har å tilby, men jeg vet i hvertfall at jeg i delthet har laget en haug med kunstferdig ørepynt. Kanskje ikke noe for enhver smak, men forhåpentligvis noe for en sær smak.

Til julemarkedet

Vanvittig til blogging om dagen. Min oppmerksomhetsyke ser ingen grenser! Denne gangen legger jeg uansett ikke ut link på facebook, ja, i hvertfall ikke så lenge interessen på siden viser seg å være ok. Det pleier den ikke være, så da reklamerer jeg sikkert litt på facebook likevel. Jeg merker at all denne bloggingen og reklameringen min har lite samsvar med mitt tidligere engasjement for fremming av janteloven. Dette er bevisst fra min side, selvfølgelig, fordi alle liker å lese om vanlige folks svakheter og mangler. Mine er blant mange at jeg gjerne jekker litt opp og ned på moralen dersom jeg vinner på det selv.

Synne har fått meg med på å betale for en salgsbod på julemarkedet på Blå, hvis det er ledig plass. Det betyr at vi skal lage ting og selge dem en søndag før jul. Hun tok meg med ideen idag og jeg kastet meg uti. Det gjør jeg sjelden.

Jeg har allerede startet verksted ved kjøkkenbordet og funnet opp en fantastisk, pompøs og deilig juletrekuleøredobb og en mindre pompøs men mer klingende julebjelleøredobb. Stoltere har jeg ikke vært på dagesvis, så dette er stort. Jeg har blødende sår på fire fingertupper, men det er heldigvis ikke de samme som brukes mest i touch-metoden.

Kjeve del 2

I mars skreiv jeg om kjeven min som er så skeiv. Idag var jeg på Odontologisk fakultet som både er en utdanningsinstitusjon og et pasientbehandlingsted. Der var det veldig mange forskjellige steder og folk å forholde seg til, og som de skrev i brevet jeg fikk på forhånd, tok det tid.

Først var det en veldig blid dame som skulle ta bilder av meg. Jeg trodde bildene var sånne vanlige som tannpleieren pleier å ta inni munnen, røntgen som det heter, og det skulle jeg forresten også ta. Først skulle hun likevel ta noen Mug shots, sånne bilder som de tar av folk når de blir arrestert i USA. Et rett forfra når jeg var sur, et når jeg var blid, et hvor jeg skulle ha en svær ispinne på tverrs i munnen, og som gjorde at jeg lette litt rundt på veggen etter det skjulte kameraet, og to profilbilder, et fra høyre side og et fra venstre. Puh! Så fikk jeg noen svære plastikkhåndtak eller -munntak som jeg skulle holde inni munnen og brette den vekk så hun kunne se tenna og tannkjøttet, og ta bilde.

Jeg lurer på om jeg haddde klart å la være å låse meg inn på fakultetet med venner på nattestid for å kikke på sånne bilder dersom jeg var tannlege. Det må jo være hysterisk. Tenk at de sikkert har sånne syke munnbilder av folk fra krigens dager og kanskje enda lengre tilbake. De kan jo ikke kaste dem så lenge menneske bak tenna lever?

Det er nok en god grunn til at jeg ikke er tannlege ser jeg. Det forstod jeg også da jeg møtte sjefstannlegene mine idag, en tannproffesor og en kirurg. Sånne mennesker jobber nok med ting de synes er fryktelig spennende og tjener nok penger til alltid å være blide. Det er litt fint.

I det sekundet jeg kom inn på "kontoret"/tannrommet deres oppdaget jeg at det var vanskelig å få øyekontakt. Som en dame på nærmere to meter er det ikke første gang jeg har opplevd dette, men denne gangen var det rett å slett fordi det ikke var meg men tennene mine de hilste på. Jeg rakk ikke sett meg ned før to menn stod med alle hendene sine inni munnen min. Gledesutbrudd og fascinasjon i alle retninger, og hadde jeg ikke forstått bedre hadde jeg kanskje følt meg litt sjekket opp. Neida, det har seg nok slik at hver ujevne tannstilling er for tannlegen som lerretet for kunstneren.

Før jeg gikk rakk de også å poengtere at haka mi hang altfor langt til venstre og at det fikk de uansett gjort lite med, bare så jeg visste det. Jeg sa jeg kom til å overleve så lenge den ikke stengte for hørselen på det venstre øret. De rakk faktisk også å poengtere at det var bra jeg var så "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" og at det var bra når de skulle knekke kjeven min fordi den lettere ville gro. Jeg poengterte at jeg ikke garanterer at beinbygningen min er sterk bare fordi jeg har ekstra spekk. Trenger den være det? Skal trøsten min være "jeg er tjukk så dette går bra", når jeg ligger å venter på at narkosen skal virke?

Ellers fikk jeg se min egen hodeskalle på røntgen idag. Det har jeg aldri opplevd og det føltes godt. Jeg tror mange av oss ikke helt innser at vi har en skalle før vi ser den. I hvertfall var det en aha-opplevelse for meg.

Hvor er alle helter?

Ja, så var jeg ferdig med Arkitekturfordypning og på tirsdag starter fordypning i ulike stofftrykkteknikker, eller Design 2 som de kaller det her omkring. Hva i alle dager jeg holder på med kan jeg ikke svare på. Holder jeg på å bli kunst- og håndverkslærer? Altså, sannsynlgivis ikke. Det finnes jo ikke særlig mange jobber å kaste seg over.

Jeg liker godt å undervise, det er jo en god måte å få dekket behovet for oppmerksomhet på. Nei, forresten ikke nødvendigvis, men det kan det jo bli.

Kunst- og håndverksaktiviteter liker jeg som regel, men det gjør jo alle. Innimellom er jeg flink nok, sånn til å male og male og sånn. Bortsett fra det ligger jeg som regel på 10-12 års stadiet. Særlig i pirkearbeid, og selvfølgelig spikking.

Når vi skal velge fordypningsfag blir jeg like kvalm som jeg ble før gymtimene på ungdomsskolen. Hadde jeg bare hatt noen flere områder jeg kunne briljere litt i, tenker jeg. Den ene fagbolkpresentasjonen følger den andre og jeg oppdager at den eneste grunnen jeg har for mitt endelige valg er praktiske hensyn som: Jeg tror jeg forstod denne oppgaven og kanskje har jeg fått et hint om hva som forventes av meg, dessuten hadde den et tema og det er jo en god start. Eller: Jeg synes ikke hun læreren virka skummel, så det velger jeg. Det kan også spille litt inn at noen av de jeg kjenner godt velger faget. Som på Folkehøgskolen da jeg byttet fra klesdesign til skriveverksted fordi jeg ville være med Amalie, min folkehøgskoleforelskelse.

Tilbake til stofftrykk. Det blir nok bra. Trykk og trykk så blir det alltid noe artig av det før eller siden. Egentlig gleder jeg meg litt, jeg kunne bare ønske vi slapp å velge. Når jeg velger fag må jeg jo late som jeg er så god i stofftrykk at jeg hadde god grunn til å velge nettopp det.

Litt dumt å måtte blir den første som går ut av denne skolen med papirer på at jeg er kunst- og håndverkslærer, uten å kunne hekle, veve eller strikke vrangt. Ærlig talt: Jeg representerer alt det lille som er igjen av husmorskolen og jeg kan ikke en gang fore familien på hjemmestrikk og hekleduker.

Verden har gått for langt. Nå legger jeg meg og sover så fort Lene-Alexandra er ferdig med å synge på reprisen av Beat for Beat.

Skyr

Skyr er i følge skriften på begeret et herlig lite måltid, godt med god samvittighet, og fettfri, proteinrik og uten tilsatt sukker. Ja, en boks har faktisk bare 101-106 kalorier (næringstabell). Musikk i mine ører! I hvertfall nå når jeg vet den smaker så godt som sommer i tillegg. Det er ikke akkurat yoghurt selv om det ligner litt og finnes på samme sted som yoghurten i butikkene. Derfor er den heller ikke suppete og slimete sånn som mange av yoghurtene med lite fett og sukker kan være. Den ligner mer på kesam og er nesten litt sånn fromasjaktig og ganske tjukk. Den kan være dessert eller niste eller hva man vil den skal være. Man kan ta 1, eller man kan ta 10 hvis man har god økonomi! De kostet fjorten kroner og nitti øre pr stykk på Kiwi igår. Den er visst populær.

Begerne har skje i lokket og kommer med disse smakene:

• Skogsbær & vanilje
• Jordbær & granateple
• Bringebær & granateple

Linje 5

I sommerferien skrev jeg at jeg planla å bruke noen fridager til å reise alle t-banelinjene i Oslo. Hva kan jeg si? Ideen var nok større enn ønsket om å gjennomføre. En uke etter jeg skrev om prosjektet ble linje 5 mellom Storo og Vestli stengt. Årsaken til linjestenging var at holdeplassene og skinnegangen på strekningen skulle pusses opp. Dette er t-banelinjen jeg er mest glad i og kjenner best fordi jeg reiser på den frem og tilbake til jobb. Det at den ble byttet ut med en liten buss stappet til bristepunktet mellom Tøyen-Vestli, kan klart ha vært det som dyttet meg av prosjektet. Det var jo tross alt her jeg ville prosjektet skulle begynne.





På tross av prosjektnedleggelsen min gledet jeg meg til å oppleve resultatet av flee måneders arbeid. Dessverre ble jeg mest skuffet da jeg tok min første tur. Man må se godt etter for å se forskjell, noen nye lykter og litt blank asfalt er det mest i øyenfallende, men det kan være den største jobben er usynlig for dama på banen og mannen i gata.

En ting er jeg likevel veldig fascinert over. Det har dukket opp 3 helt nye stasjoner med for meg hittil ukjente stedsnavn: Croi, Pomm og O-bekk. Samtidig kan det se ut som stasjonene Grorud, Rommen og Vollebekk har forsvunnet. Disse stasjonene har jeg ikke hatt bruk for foreløpig, så for meg er det igrunn helt greit. Kanskje var det ingen andre som trengte dem heller.



Noe sier meg at en skiltmaker/skiltbokstavlimer(!?) står arbeidsledig etter denne sommeren og at jeg kommer til å oppdage mange nye og spenstige stedsnavn i Groruddalen fremover. Jeg håper bare de som har lekt seg med skinnegangen hadde litt lengre erfaring, og at jeg kommer meg lenger enn til Croi neste gang jeg skal på jobb også.

Vått

Jeg liker denne

Vernissasje

Hver torsdag dette halvåret har jeg hatt en ekstrajobb som går ut på å lede kurs i søm og design for 4.- 7. klassinger på en skole i utkanten av Oslo. Idag var det "semifinale" med høst-vernissasje, catwalk, fruktbrus og fylte kjeks (fra firstprice)og masse små og noen store representanter fra kursdeltakernes familie- og vennekretser.

Deltakerne har jobbet med to oppgaver i løpet av de siste to månedene. Den første gikk ut på at de skulle sy og dekorere sin egen bandana og i den andre oppgaven skulle enkle hvite t-skjorter redesignes.

I første avsnitt skrev jeg at vi hadde catwalk idag, men det er ikke helt sant. I bestefall kan vi kalle det catrun og det på tross av at vi er strenge på at Inne går man, ute kan man løpe! Hvis noen skulle lure på hvorfor vi ikke har formet denne regelen på denne måten: Det er ikke lov å løpe inne! Så er det fordi det innbilles meg og mine medsøstre at man kan få noe kjempepositivt og koselig ut av alle regler hvis man former dem på den koselige Vi gjør dette!-måten og unngår ikke-ne. Dette er sånn latesomlurebarna-kosepedagogikk som er lett og følge, og positiviteten bør som kjent ingen grense ha.

Akkurat på denne skolen vi nå holder til, er vi likevel ikke helt sikre på at det beste vi kunne gjort var å komme inn med kvart innlært kosepedagogikk. Nå har vi i det minste forsøkt og sett at grenser og disiplin kanskje trengs i litt større grad enn våre Her respekterer vi hverandre og snakker rolig og hyggelig sammen-regler. Selv om tanken for to måneder siden var god.

Sånne kunstpedagogstudenter lærer også noen fine teknikker på hvordan man til enhver tid skal se eleven, for eksempel ved å hilse på alle elevene i det de kommer inn i klasserommet og holde elevens blikk til eleven selv slipper. Dette skal gjøre eleven trygg. Det var selvfølgelig min fantastiske idé å videreføre denne lærdommen til dette Søm/Design-kurset. Det jeg ikke visste var at de 25 elevene det var plass til på gruppen bare var en tredjedel av de som dukket opp første kursdag. Elevene hadde ikke fått vite om de var tildelt plass eller ikke på forhånd, slik de skulle fått. Martine og jeg brukte det første kvarteret av de to første kurstimene på å hilse, gjenta navnet og holde blikket til 75 elever, mens mødre med barnevogner ventet på å få vite om barna deres hadde plass på kurset. 50 av elevene gikk hjem etter første halvtime og de vil bare huske oss, hvis de ikke allerede har glemt oss, som de to hilsesyke, flakkende kursdamene med kaldsvette hender som uttalte alle navnene feil og som de aldri kommer til å treffe igjen på tross av at de kastet bort et håpefullt kvarter av livene deres.

Ja, det ble i grunn mest om starten og lite om semifinalen idag. Den var kaotisk og interessant. Godnatt.

Trening, helse, trivsel

400 kroner kastet ut av vinduet som kunne finansiert mat eller krykker eller en ku til noen som virkelig trengte det. På en annen side kan det hende treningsrommet på Hio er hyggelig tidlig om morgenen, ikke virker så trangt og kanskje alle de godt og vel ferdigtrente fotballgutta sover da?

Noe værre enn å snuble meg bare halvveis fremover på tredemølla med den nyinnkjøpte joggebuksa mi i størrelse STOR til 79 kroner fra Sparkjøp ved siden av en av de pannebånd- og superhotjoggingsuit-bekledde muskelskjelettene, er vanskelig for en selvsentrert, biaktiv i-lands jente som meg å tenke seg. Så 400 kroner eller ei, jeg gjør ikke store innsatsen for å innkvarteres i treningsmiljøet på Hio, i hvertfall ikke så lenge alle først takker ja før så å avslå invitasjonen min om å bli med.

Nå er jo dette prosjektet noe idiotisk i utgangspunktet. Ane har tross alt nok treningsutstyr til å starte treningsstudio i leiligheten. I løpet av de siste tre årene har jeg anskaffet ergometersykkel, balansebrett, stepmaskin, treningsspillene Wiifit, Wiisport og Wiiactive på Nintendo, i tillegg til flere treningsvideoer. Jeg har brukt nesten alt sammen, men tydeligvis ikke nok. Det fungerer jo godt når man vil og gidder. Særlig å se på forskjellige amerikanske fatcamp-programmer og trene samtidig. Det er pussig hvor lett det er å tråkke på sykkelpedalene mens Rachel fra statene ruller seg over på siden for å vise frem liggesårene sine, med elleve tomme doggybags som en gang inneholdt friterte kyllingklubber og Mctriples liggende på nattbordet og bare halvveis gjemt under senga. Hun har ventet på operasjon i 16 år og lagt på seg cirka 26 kilo den siste uka. Enda har hun ikke fått operasjon, men nå skal hun få være med på nysatsingen Den store slankeoperajonen på tv 3 og hele verden skal få følge med på operasjonen live i beste sendetid. Ikke akkurat underholdning, men god treningsmotivasjon. Takk for idag.

Mørkhåret nøkkelbærer på tv i steden for trening

Idag låste jeg kjæresten min inne i leiligheten, stjal nøklene hans og dro på byvandring med klassen. Ikke særlig pent gjort, men jeg fikk straffen min senere på dagen da to damer fra ungdomssatsingen Washera på tv 2 fikk meg til å se ut som en idiot på tv. "Hva er ditt kallenavn på det kvinnelige kjønnsorgan?" er ikke spørsmålet jeg har mest lyst til å besvare på riksdekkende fjernsyn, og heller ikke spørsmålet jeg vil svare på ved å si "NEEEI!" og stikke av, tåpelig knisende, når det først er stilt.

Kjæresten min skulle vært på jobb og ha åpnet en forelesningssal da han forstod han var innelåst i leiligheten. Heldigvis fant han noen som kunne åpne den for seg, slik at jeg slapp å være pinlig klar over at jeg hadde sørget for at omlag 100 jusstudenter hadde mistet en forelesning. Ikke verdens undergang kanskje, men jo, nesten.

Imens Jusstudentene stod ute og frøys stod jeg på St. Olavs plass og latet som jeg var en svensk billedkunstner. Hvis Tv3s Fear Factor går tomme for ideer om hva de kan utsette folk for som er både smertefult og nerveknusende, så foreslår jeg formidling av Lysfontenen i rundkjøringen på St. Olavs plass, klokken ni om morgenen i minusgrader og ikke som en selv, men som billedkunstner Sven Påhlsson.

Jeg har farget håret og visste ikke at jeg angret før jeg så på Washera tidligere idag, og som nevnt tidligere var det ikke det eneste jeg angret på da jeg så meg selv på tv. Noen sånne oppvåkninger trenger man kanskje noen ganger. Jeg gikk i hvertfall sporenstreks til Høgskolen for å teste ut det nye "abonnementet" mitt på treningsrommet i kjelleren på skolen. Jeg fikk eget nøkkelkort og noen flere kort som man må ha i tilfelle noen skulle mistenke meg for å smugtrene der. Det trengs sikkert, selv om trening må være det aller siste jeg kommer til å gjøre i smug.

Gutta i resepsjonen på Anna Sethnes hus forklarte hvor på huset treningsrommet lå og jeg fikk med meg at det lå i en kjeller. Overraskende nok tror jeg også at jeg fant fram til det, men sannsynligvis var det ikke riktig likevel ettersom døren var låst og det ikke fantes noe sted og putte inn et nøkkelkort. Jeg prøvde til og med å putte det inn i nøkkelhullet og dørsprekken i mitt desperate forsøk på å få løpe på bånd og løfte vekter.

Best liker jeg når trinne, blide og rødmussede damer med hennafarget hår sitter i resepsjoner. Guttene jeg nevnte i avsnittet over passer dårlig den beskrivelsen. De var litt skumle, kanskje litt avvisende (eller jeg litt skjør) og de syntes nok jeg stilte noen litt dumme spørsmål, som: "Kan jeg få se på det treningsrommet nå?" etter å ha betalt for nettopp å bruke det treningsrommet så mye jeg vil. Uansett så turte jeg ikke spørre en gang til om veibeskrivelsen og gikk det man kaller slukøret hjem. På veien hjem kjøpte jeg is.

Imorgen skal jeg prøve på nytt og denne gangen håper jeg hennadamene er tilbake bak skranken.

Savn

Joda, jeg har noe å komme med likevel: Jeg savner Fkh2 som jeg aldri før har gjort det, hvert eneste vakre minutt vi hadde og hver eneste fine sjel. Spesielt savner jeg dere fra A-klassen som har kastet loss og befinner dere tusenvis av mil fra HIO. Som jeg ønsker at dere alle skal være i det samme klasserommet i morgen når jeg kommer på skolen.









Joda, jeg har full forståelse for at dere må ha tid til å finne dere sjæl og utforske den store verden. Men jeg synes ikke det er litt greit en gang hvis dere har det så gøy som jeg tror dere har det og ikke savner gamleklassen like mye som vi, i hvertfall jeg, savner dere.

Arkitekturklassen er fin og snill og hyggelig og koselig og grei og flink og alt som måtte være positivt, men den er ganske liten og det er bare jeg som snakker (i hvertfall når man ikke skal snakke).



Ida: Kom hjem! Jeg vil ha klem, tullprat, sutring, latter og gøy. Benny: Det er ingen her å synge og prate piss med, jeg orker ikke mer! Stefan: Hvem skal være umoralsk enig med meg i meningsløse debatter og hvem skal jeg kjefte på når du sørfer med franskmenn? Frank: Jeg trenger fine, gode, positive deg! Åshild: Du kan ikke ta med all sommerenergien og skravlinga di og bare reise, her er det snart vinter! Iselin: Det er ingen her som stryker meg på håret og beskylder meg for å være ond på samme tid, jeg trenger deg!







Og til alle dere som er her, men som jeg likevel ikke ser, jeg savner dere alle sammen! Anette: Takk for at du møter meg til lunsj og inviterer meg på klassebesøk, og takk til de 6 andre som valgte arkitektur, hadde vært trist å være helt alene.

Ingenting

spennende eller morsomt å bidra med om dagen, verken til denne bloggen eller helt generelt. Fordypning i arkitektur er bra, men jeg kan ikke si annet enn akkurat det. Ellers jobber jeg og har vondt i nakken, men det er de fleste allerede lei av å høre om. Det var vel aldri særlig interessant heller. Ellers er livet godt.

Ut på litteratur, aldri sur

Jeg har vært i bursdagsselskap. Å, kjære bursdagsbarn, du vet jeg synes du er helt ekstraordinært fantastisk, men det synes jeg ikke litteraturkveldene på Blå er. Det er ikke sånn at jeg kunne ønske jeg ikke hadde vært der og hele greia hadde absolutt en viss underholdningsverdi - ærlig talt! Likevel: Gi meg heller en bunke med se og hør og en cola a', please!

Utdrag av høytlesningen til forfatter nr. 1 etter egen husk:
Jeg lå mellom lårene dine og kikket opp på den sorte busken (pause)
fargene på kroppen din er ikke oransje og gule (pause) slik man skulle tro, de er blå
slik som Edvard Munch malte dem.

Dette utdraget trenger virkelig ikke være lenger, for det var bare dette forfatteren sa, i ulike ordlag, i cirka 30 minutt, og alt sammen på en moderne variant av Ari Bensk. Alt sammen var bare porno og fargeteori! Hva gir du meg?

Forfatter nr 2 var enda verre, rett og slett fordi det ikke var mulig (for meg) å følge med på det hun leste. Det er visst vanskelig for meg å beskrive akkurat hvordan denne opplesningen foregikk også, men det var akkurat som om en person helt uten rytmesans forsøkte å slå henne rytmisk i brystet. Ikke hardt, men nok til at hun ble nødt til å snakke hakkete og med altfor stor variasjon i volum. Å gi et utdrag fra denne opplesningen blir vanskelig, men det startet med en dame som var gravid i Tromsø og kjente babyen sparke i magen, og det var forsåvidt fint nok, men det var det siste jeg fikk med meg før jeg mistet taket og hun fortsatte å hakke minst tjue minutter etterpå.

Da jeg sa til bursdagsbarnet at jeg likte debatten rus og diktning, var ikke det løgn. Den hadde innslag av flere ting jeg liker, både latesomikkeselvhøytidelig humor, godt brukte men ikke oppbrukte tema som ikke det er noe poeng og diskutere for annet enn fornøyelsens skyld og gamle Blindern-professorer. Helt frem til de begynte å snakke om en whisky som uttales Lafroyd selv om den ikke skrives sånn, som visstnok skulle være så fantastisk at både den ene og den andre og den bedre og den verre skribenten hadde skrevet både dikt og lengre fortellinger om den. Da ble alt for dumt og jeg bestemte meg for å skrive dette, som er min ode til cola zero, se og hør, kioskkrim og nesten også Margit Sandemo.

Nei, glem til hva og hvem. Jeg vil bare ha underholdning! Lavkultur er og kultur.

Madicken

Idag så jeg en av mine favorittfilmer, Du är inte klok, Madicken skrevet av Astrid Lindgren, som forøvrig (selv om sammenligningsgrunnlaget er litt i overkant søkt) er en million millard ganger bedre enn Quentin. For den som ikke har sett filmen eller eventuelt ikke har sett den på noen år, vil jeg på det varmeste og dypeste anbefalle dette og fortelle at for den som måtte være heldig nok å ha tilgang til Høgskolen i Oslos læringssenters brede utvalg på dvd, så finnes den der.

Høydepunktet i filmen er når Alva som er husholderske hos den vakre og liberale familien Engström får lov til å være med på det årlige ballet hos borgermesteren og hans fru, sammen med hele familien. Det var ikke akkurat kotyme på slutten av 18- eller begynnelsen av 1900-tallet å ta med seg sine underordnede på ball og det gir borgermesterfruen tydelig uttrykk for ved å oppføre seg som det glupske, hespetreskete beistet hun er og sørger for at ingen av de kjekke uniformskledde mennene på ballet tør å by Alva opp til dans. Alva som er veldig vakker og god og fin og snill, blir mer trist og lei seg for hver time, og Madicken blir så lei seg for at Alva har det vondt at hun går ut og gråter på trappen utenfor.

På trappen sitter tilfeldigvis byens feier, som by the way Alva er forelsket i på tross av at han har fem barn og en kone. Feieren har vært på byen og vil bare kikke litt på festen gjennom vinduet før han drar hjem, og han forteller åpenhjertig Madicken at han har tatt seg noen pils på puben. Han synes det er trist at Alva som er så vakker ikke får danse.

Plutselig slår han døren til ballsalen opp og spankulerer inn, dekket med sot over hele kroppen. Han synger høyt Tralalalala etter kammerorkesterets musikk og går bort til Alva og spør om han kan få en dans. Hun kikker først på den ildsinte borgermesterfruen som desperat forsøker å få musikken til å stanse, før hun vender seg mot Hr. Engström (umulig å ikke bli litt forelsket i han når man ser denne filmen) som smiler og nikker bekreftende til at hun kan danse med feieren. Mens halvparten av ballsalen tømmes for de dumme og sjokkerte gjestene, danser Alva og feieren, og Hr. Engström sier til sin fru at hun må se godt på dette fordi hun aldri kommer til å få se noe vakrere igjen.

Ja, jeg gråt litt.

VALG 09

Quentin Tarantino

er en mann som lager film. Jeg er glad i å gå på kino, men har aldri visst særlig mye om filmene jeg har sett. Enten er de fantastiske, helt greie eller veldig kjedelige. Best liker jeg engelske kjærlighetsdrama som tar for seg 1800-tallets øvre middelklasses gleder og sorger i kjærlighetslivet. Skuespillet er det stort sett så som så med, men karakterene har ofte en intelligent og/eller humoristisk snert og er vanligvis uimotståelig vakre og sjarmerende, og er de det ikke har de garantert fantastiske accesorier, kjoler og hår. Så sitter de i stuene sine og prater pent med hverandre, går tur i en eller annen gedigen hage foran et slott eller rir på hestene sine. Hele tiden med frodig grønn natur og små britiske innsjøer som bakteppe. Jeg kan forstå at dette høres forbasket kjedelig ut og etter å ha lest det jeg nettopp har skrevet er jeg usikker på om jeg tør forsikre at det ikke er det.

Filmen jeg så ikveld var ikke en sånn. Ikke i det hele tatt. Det var en sånn film som jeg aldri kommer til å se igjen. Min skrekk- og voldstoleranse på film er nok uvanlig lav. Det aller verste av alt er når noen på filmen blir skadet og skriker i smerte eller når jeg er redd for at noen snart kommer til å gjøre det. I denne filmen var det stort sett blod, død og skriking hele veien. Ryktene sier at de fleste som går for å se den liker regissøren nettopp pga alt det som gjør at jeg kommer til å ligge våken i natt, men bortsett fra dette nøler jeg ikke med å si at jeg syntes filmen var uvanlig underholdene. Den hadde flere fine skuespillere, morsom dialog og var ganske spennende.

Man kan kanskje stusse på hvorfor en ung, engstelig kvinne velger å gå på kino for å se en film som ganske tydelig kan komme til å inneholde visse ubehagelige elementer. Svaret er: De høye terningkastene, interesse for historie og andre verdenskrig (litt søkt) og anbefaling fra nær familie som samtidig forsikret om at filmen hadde mindre voldsscener enn Braveheart . På det siste punktet kan i alle fall jeg forsikre om at min bror og jeg må ha sett to forskjellige utgaver av Braveheart. For selv om den filmen også inneholder noen ubehagelige scener, er de færre og mindre overrumplende direkte og smertefulle for min sarte sjel. Dagens film i lyd og bilde har gitt innsyn til et tosifret antall skalperte tyske soldaters lyserosa hjernemasse, og en tysk skuespillerinnes smerteskrik i det Brad Pitt velger å stikke fingeren noen centimeter inn i et kulehull i benet hennes. Jeg har sett Adolf Hitler bli skutt til det ugjenkjennelige, 350 tyskere bli brent inne i en kinosal og både hørt og sett en SS-toppmann få skjært et hakekors inn i pannen mens han hylte og blodet boblet ut av hodet hans.

I løpet av uken har jeg nok kommet meg igjen. Synd den gode underholdningen må smusses til med alt dette som jeg blir så dårlig av. Jeg får svakere filmvoldimunforsvar for vært år. Broren min synes jeg burde spilt mer voldspill på playstation mens jeg var ung og lett til sinns, da hadde jeg nok tålt mer idag, men ikke gjort er ikke gjort. Imorgen må jeg nok kikke meg gjennom Jane Austen collection på bare 5 timer pr film og prøve å glemme de ugloriøse bastardene, som sannsynligvis ikke den norske tittelen lyder. Natta har kommet og jeg vil forsøke å tenke på regnbuer, karameller og rosa sommerfugler de siste minuttene før jeg legger meg.

Entotredørsnart - Entreprenørskap

Jada, jeg skal snart fylle denne sida med pur positivitet og glede, men først skal jeg rulle litt til i negativitetsgjørma. Før jeg begynner med det, vil jeg minne om at jeg er særdeles glad og fornøyd, trives på skolen og har gode venner. Mamma og pappa: Ingen av de andre elevene erter meg eller er slemme. Ane + entreprenørskap og markedsføring er bare ikke = helt sant.

Kanskje 1 dag får jeg en idé som stokker om på den virkeligheten jeg kjenner idag, en idé som gir meg en brennende trang til å skape og selge et fantastisk konsept eller produkt. Det å skulle finne på et slik produkt/konsept akkurat nå fordi det passer inn i studieløpet på lærerutdanningen, et produkt som skal være så fantastisk at det nesten selger seg selv, er ikke så morsomt. Foreløpig har min gruppe, bestående av høyst skarpe og oppfinnsomme studiner og meg, kommet med mange idéer. Etter forholdene er idéene gode, men vanskelige å tjene seg rik på, noe som er veldig viktig når man entreprenørerer, har jeg lært å skjønne. Vi er en gjeng kunst- og håndverkslærerstudenter og har i større eller mindre grad relativt dårlig økonomisk sans. Jeg i større, Anette og Silje i mindre, og Mathilde kanskje i minst. Likevel er ikke engang hun en tilnærmet god økonomom, slik jeg ser det. (Beklager hvis noen blir støtt av dette!)

Joda, vi som før eller siden ender opp som lærere skal og bør være klare for å lære nye ting, hele tiden. En god kunstpedagogstudent er åpen for forandringer og tør å kaste seg ut i det åpne uforutsigbare havet av spennende muligheter og metoder. Ingen tvil om det. Akkurat den der entreprenørgreia vil jeg nok likevel prøve å unngå når/hvis jeg kommer ut i skolen. Er det likevel ikke mulig å komme seg unna, skal jeg sette alle kluter til for å være en MEPEL(- Motiverende, Entreprenørfremmende, Positiv og Entusiastisk Lærer).

I denne perioden har vi foreløpig kommet opp med 1,5 ideer som har slått igjennom i så og si hele gruppa. Den første ideen var artig, men fantes ikke bærekraftig og ble slaktet i første møtet med min høyt elskede teamkoordinator, som jeg kanskje for første eller andre gang i min Høgskolehistorie faktisk var helt enig med. Den halve ideen er det ikke mye å si om foreløpig. Den er i utgangspunktet min, og noen ganger er jeg redd for at jeg er en manipulerende gærning som får igjennom det sprøytet jeg foreslår. Jeg har ventet hele helgen på slaktmail fra mr. Teamkoordinator. Det at jeg ikke får svar er ikke et varsel om entusiastisk tilbakemelding. Likevel vet man aldri etter to års hurra-tyranni med annenhver skjennepreken og bamsemomsutdeling. God entreprenørisering! Eller bare ha en fin høst.

PS.
Jeg vet at det er veldig viktig med entreprenørskap i skolen, fordi når oljen tar slutt om cirka 40 år har vi lite igjen å leve av her i Norge. Fisk og trær og kanskje en skog med noen bjørnebær. Jeg vet, jeg vet! Dessuten er de fleste lærerne på Høgskolen nydelige og veldig flinke.

Bortlovet

Jeg lovte meg bort utenfor Garmo stavkirke på Maihaugen 22. august 2009. Nå har det gått 22 timer og jeg angrer foreløpig ikke, det er hva jeg kaller en god start.



Lars Olav er den beste mannen jeg vet om, så sjansen for at jeg rett og slett kan ende opp som en ganske lykkelig hustru er større enn noen gang. Dette er det fineste jeg har gjort og jeg anbefaller det gjerne videre, selv om bildet under kanskje ikke ser ut som noen god illustrasjon på akkurat det.



Dette er et ganske alvorlig valg, selv om jeg ikke er særlig god på å være alvorlig. Jeg har ikke tenkt til å forlove meg flere ganger enn denne ene nemlig. Akkurat nå har jeg bare sånne fine kikkepåringerogbrudekjolerogværekjempedumogveldigforelskaogglad dager, men hvis ikke Lars Olav plutselig viser seg å være massemorder og psykopat, skal vi nok klare å holde ut med hverandre på både de fine og de stygge dagene.

Bare fordi

Klokka to smiler hele trynet, hodet ler og det rister i knea. Selv om jeg ikke er bygd for sånt, både løper og hopper jeg overalt!
Klokka ti over to er jeg så sinna at jeg har litt lyst til å knuse dyre ting, spytte og snakke med utestemme inne.

Jeg er sint fordi vi skal ha Gründercamp resten av denne uka. Jeg har bestemt meg en gang for alle for at folk kan skryte så mye de vil av gründerier og entreprenøritter, jeg skal uansett aldri slutte å avsky det. Om et kvarter har jeg bestemt at dette var en typisk tåpelig tanke som passer dårlig inn i hodet på en snart ferdigutdannet kunstpedagogstudent, men nå synes jeg tanken passer søren så bra og jeg skal holde vanvittig hardt fast i den de nærmeste 900 sekundene.

Jeg er sint fordi ingen er så smarte som meg. Alle mener feil ting.

Om bare et lite tusendelssekund innser jeg at dette var skikkelig dustete å skrive. For selv om det er sånn at jeg mener en masse ting og alltid er på parti med meg selv, så har det vist seg mang en gang at jeg har tatt feil. Det har vist seg gang på gang at mange er smarte og at jeg ikke fullt så ofte er mange.

Vaskemaskinen sluttet å virke idag. Det synes jeg er ganske poengløst. Den sier ikke pip - pip - pip når den er ferdig, med gode og snille mellomrom. Den sier PIPPIPPIPPIPPIP fort og sint mens det står OE der hvor det vanligvis står hvor lang tid det er igjen av vasken. Vaskemaskinen er visst utsatt for omssorgssvikt og jeg har forstått at vi foreldrene aldri tok oss bryet med å finne ut hva slags behov den egentlig hadde. Ikke en gang at den hadde et filter og ledninger som skulle tømmes og skylles har vi forstått. Hvitevarevern finnes det selvfølgelig ikke, på tross av 3 tette vannrør og et illeluktende filter som blant annet inneholdt 22 rustrøde kroner.


Der var de 900 sekundene gått.

Jeg er glad fordi Lånekassen endelig satte 17500 kroner inn på kontoen min idag klokken fire, sånn at jeg både kunne betale togbilletter, gjeld og husleie. Dessuten er jeg glad fordi.

Jeg er jo bare barnet

Det er helt tomt. Jeg har begynt på 4 innholdsløse og kjedelige innlegg som ikke er morsomme å skrive og når de ikke en gang er det, unner jeg bare min verste fiende å lese dem, men jeg kjenner et press og forstår at jeg må skrive noe. På tirsdag begynner skolen og et halvt år med entreprenørskap står for tur. Akkurat nå tenker jeg at entreprenørskap er et forbasket vanskelig ord og hvem skulle tro ord kunne ha 3 R'er.

Selv om jeg vet sånn cirka hva jeg skal holde på med, må ikke det forveksles med at jeg kan forklare hva dette lange og ganske stygge ordet betyr. Cappelen Damms side Merkur 3 derrimot forklarer det gjerne, på en passe vanskelig og veldig kjedelig måte. Ikke les alt som kommer under her med kursiv skrift hvis du ikker er veldig interessert i å finne ut hva entreprenørskap (litt forenklet) omhandler.

* Entreprenørskap er å identifisere og evaluere muligheter
* Entreprenørskap er å initiere og styre en bedrift med et klart formål
* Entreprenørskap vil si å få en bedrift til raskt å fungere bedriftsøkonomisk
* Entreprenørskap vil si å akkumulere og håndtere kunnskap og teknologi
* Entreprenørskap er å mobilisere tilgjengelige ressurser, for eksempel
finansielle, menneskelige eller fysiske ressurser
* Entreprenørskap er å vurdere og avveie risiko og usikkerhet
* Entreprenørskap er å kunne tilføre innovative bidrag
* Entreprenørskap er å sette sammen grupper og team som skaper synergier

Oi, nå kjenner jeg det kribler i magen og jeg gleder meg så jeg blir helt svett. Den som kan gi meg en koselig og barnevennlig utgave av denne kursiverte teksten skal få et stort stykke marsipanbløtkake. Send gjerne med en kvikk forklaring på ordene initiere, akkumulere, innovative og synergier. Jeg lider av fremmedordfrykt, så ikke forsøk så mye som å nevne at et eneste av disse ordene er så enkle og ungdomsskolevennlige at jeg burde ha brukt dem i dagligtalen de siste 15 årene, da tyr jeg til never.

Det ryktes at dette er noe av det mest spennende og interessante vi skal gjøre i løpet av hele dette kunstpedagogiske studiet, altså burde jeg gledet meg som et barn til julekvelden. Som vanlig er det bare jeg som hiver meg uti ting med det jeg kaller en sprudlende negativitet. Slik blir alt bedre enn forventet.

De neste 50 årene kommer jeg vel til å kjempe for mer arbeid med entreprenørskap i grunnskolen. Det er visst veldig bra og lærerikt har jeg hørt. Jeg har til og med vært tilskuer til et entreprenørskapsprosjektfremlegg (et kjempelangt ord) på en skole jeg hadde praksis på og det var mye artig å se. Men frem til jeg kommer inn i dette, skal jeg være vanvittig negativ på en barnslig og dum måte.