Første Hønedag

Det gikk så bra idag og var så fint å være tilbake på favorittskolen. Ida og Gro er kjempefine å observere med. Jeg er glad for det. Nå klager jeg ikke på noe annet enn guttesveis og regulatoren i munnen.

Mamma er formann i borettslaget hvor hun bor og må ta imot telefoner og ringe folk for å få ting fikset når det trengs. Idag fikk jeg være med å se kokvarmt vann som sprutet høyt opp i taket fra et rør i fyrrommet i blokka ved siden av. Det var spennende, ganske skummelt og bråkte veldig. Det minnet litt Titanic, filmen fra 1997, når vannet fosser inn i gangene og Kate Winslet prøver å finne Leonardo. Jeg turte ikke gå inn i rommet og synes ikke det virket så lurt heller. Det hørtes ut som om røret kunne eksplodere når som helst. Det kunne nok ikke det, men jeg har ikke hørt på sprutende rør tidligere og da kan de nok virke farligere enn de er.

Imorgen skal jeg trimme på treningsrommet i borettslaget. Det er det ingen andre som gjør, tror vi. Det er en tredemølle der som man må gå igang selv og som plutselig stopper og flere andre apparater som nesten fungerer.

Før jeg avslutter idag vil jeg skildre en episode til fra dagen idag. Jeg har et nytt par med strikkede rosa votter. Ikke en sånn prangende rosa farge som synes på lang avstand, men en sånn gammel, dempet farge. Idag morges hadde jeg dårlig tid til bussen, faktisk så dårlig at jeg måtte løpe etter den et lite stykke. I hektisiteten mistet jeg en vott på veien, men tenkte at det faktisk var verdt en vott å rekke første skoledag. Jeg tenkte en del på votten mens jeg var på skolen og lurte på om den ble påkjørt mange ganger mens jeg var borte fra den. Ville jeg finne den igjen når jeg kom hjem?

Da jeg kom hjem lå den ikke i veien og jeg regnet den som tapt for all fremtid. Her er det nok på tide å nevne at borettslag kan ha sine nysgjerrige naboer som følger med på alt som skjer. I aller høyeste og litt for store grad kanskje. Jeg kjenner ingen av beboerne i dette borettslaget bortsett fra mamma og ektefellen, og de var på jobb da jeg dro med bussen idag morges og kom først igjen en time etter jeg var hjemme.

Til poenget: Votten hang ved inngangsdøren til mammas leilighet, tydelig hengt opp av noen som visste de plasserte votten hos dens eier. Jeg er lettskremt og fikk raskt assosiasjoner til skrekkfilmer hvor hovedpersonen(e) blir forfulgt av psykopatiske drapsmaskiner som i I know what you did last summer. På tide å enda en gang minne om at jeg ikke har hilst på en sjel i dette borettslaget. Ingen som ser meg burde vite at jeg er mammas datter. Så like av utseende er vi ikke. Bare det at noen sitter og følger med på når jeg løper etter bussen og får med seg at jeg mister votten min klokken 07.32 en tirsdag morgen er en litt ubehagelig tanke. At de klarer å koble votten til min mors hustand er foreløpig vanskelig for meg å forstå. Det må være en Sherlock eller Poirot her omkring, eller en gal drapsmann.

Nytt innelgg imorgen hvis jeg rekker, orker og ikke blir tatt av Vottebringeren.

Entotredørsnart - Entreprenørskap

Jada, jeg skal snart fylle denne sida med pur positivitet og glede, men først skal jeg rulle litt til i negativitetsgjørma. Før jeg begynner med det, vil jeg minne om at jeg er særdeles glad og fornøyd, trives på skolen og har gode venner. Mamma og pappa: Ingen av de andre elevene erter meg eller er slemme. Ane + entreprenørskap og markedsføring er bare ikke = helt sant.

Kanskje 1 dag får jeg en idé som stokker om på den virkeligheten jeg kjenner idag, en idé som gir meg en brennende trang til å skape og selge et fantastisk konsept eller produkt. Det å skulle finne på et slik produkt/konsept akkurat nå fordi det passer inn i studieløpet på lærerutdanningen, et produkt som skal være så fantastisk at det nesten selger seg selv, er ikke så morsomt. Foreløpig har min gruppe, bestående av høyst skarpe og oppfinnsomme studiner og meg, kommet med mange idéer. Etter forholdene er idéene gode, men vanskelige å tjene seg rik på, noe som er veldig viktig når man entreprenørerer, har jeg lært å skjønne. Vi er en gjeng kunst- og håndverkslærerstudenter og har i større eller mindre grad relativt dårlig økonomisk sans. Jeg i større, Anette og Silje i mindre, og Mathilde kanskje i minst. Likevel er ikke engang hun en tilnærmet god økonomom, slik jeg ser det. (Beklager hvis noen blir støtt av dette!)

Joda, vi som før eller siden ender opp som lærere skal og bør være klare for å lære nye ting, hele tiden. En god kunstpedagogstudent er åpen for forandringer og tør å kaste seg ut i det åpne uforutsigbare havet av spennende muligheter og metoder. Ingen tvil om det. Akkurat den der entreprenørgreia vil jeg nok likevel prøve å unngå når/hvis jeg kommer ut i skolen. Er det likevel ikke mulig å komme seg unna, skal jeg sette alle kluter til for å være en MEPEL(- Motiverende, Entreprenørfremmende, Positiv og Entusiastisk Lærer).

I denne perioden har vi foreløpig kommet opp med 1,5 ideer som har slått igjennom i så og si hele gruppa. Den første ideen var artig, men fantes ikke bærekraftig og ble slaktet i første møtet med min høyt elskede teamkoordinator, som jeg kanskje for første eller andre gang i min Høgskolehistorie faktisk var helt enig med. Den halve ideen er det ikke mye å si om foreløpig. Den er i utgangspunktet min, og noen ganger er jeg redd for at jeg er en manipulerende gærning som får igjennom det sprøytet jeg foreslår. Jeg har ventet hele helgen på slaktmail fra mr. Teamkoordinator. Det at jeg ikke får svar er ikke et varsel om entusiastisk tilbakemelding. Likevel vet man aldri etter to års hurra-tyranni med annenhver skjennepreken og bamsemomsutdeling. God entreprenørisering! Eller bare ha en fin høst.

PS.
Jeg vet at det er veldig viktig med entreprenørskap i skolen, fordi når oljen tar slutt om cirka 40 år har vi lite igjen å leve av her i Norge. Fisk og trær og kanskje en skog med noen bjørnebær. Jeg vet, jeg vet! Dessuten er de fleste lærerne på Høgskolen nydelige og veldig flinke.

Jeg er jo bare barnet

Det er helt tomt. Jeg har begynt på 4 innholdsløse og kjedelige innlegg som ikke er morsomme å skrive og når de ikke en gang er det, unner jeg bare min verste fiende å lese dem, men jeg kjenner et press og forstår at jeg må skrive noe. På tirsdag begynner skolen og et halvt år med entreprenørskap står for tur. Akkurat nå tenker jeg at entreprenørskap er et forbasket vanskelig ord og hvem skulle tro ord kunne ha 3 R'er.

Selv om jeg vet sånn cirka hva jeg skal holde på med, må ikke det forveksles med at jeg kan forklare hva dette lange og ganske stygge ordet betyr. Cappelen Damms side Merkur 3 derrimot forklarer det gjerne, på en passe vanskelig og veldig kjedelig måte. Ikke les alt som kommer under her med kursiv skrift hvis du ikker er veldig interessert i å finne ut hva entreprenørskap (litt forenklet) omhandler.

* Entreprenørskap er å identifisere og evaluere muligheter
* Entreprenørskap er å initiere og styre en bedrift med et klart formål
* Entreprenørskap vil si å få en bedrift til raskt å fungere bedriftsøkonomisk
* Entreprenørskap vil si å akkumulere og håndtere kunnskap og teknologi
* Entreprenørskap er å mobilisere tilgjengelige ressurser, for eksempel
finansielle, menneskelige eller fysiske ressurser
* Entreprenørskap er å vurdere og avveie risiko og usikkerhet
* Entreprenørskap er å kunne tilføre innovative bidrag
* Entreprenørskap er å sette sammen grupper og team som skaper synergier

Oi, nå kjenner jeg det kribler i magen og jeg gleder meg så jeg blir helt svett. Den som kan gi meg en koselig og barnevennlig utgave av denne kursiverte teksten skal få et stort stykke marsipanbløtkake. Send gjerne med en kvikk forklaring på ordene initiere, akkumulere, innovative og synergier. Jeg lider av fremmedordfrykt, så ikke forsøk så mye som å nevne at et eneste av disse ordene er så enkle og ungdomsskolevennlige at jeg burde ha brukt dem i dagligtalen de siste 15 årene, da tyr jeg til never.

Det ryktes at dette er noe av det mest spennende og interessante vi skal gjøre i løpet av hele dette kunstpedagogiske studiet, altså burde jeg gledet meg som et barn til julekvelden. Som vanlig er det bare jeg som hiver meg uti ting med det jeg kaller en sprudlende negativitet. Slik blir alt bedre enn forventet.

De neste 50 årene kommer jeg vel til å kjempe for mer arbeid med entreprenørskap i grunnskolen. Det er visst veldig bra og lærerikt har jeg hørt. Jeg har til og med vært tilskuer til et entreprenørskapsprosjektfremlegg (et kjempelangt ord) på en skole jeg hadde praksis på og det var mye artig å se. Men frem til jeg kommer inn i dette, skal jeg være vanvittig negativ på en barnslig og dum måte.