Dette er vel det tredje innlegget jeg skriver, helt uten innhold, fordi jeg rett og slett ikke har noenting i hele verden å sutre for før torsdag, og til og med det kommer til å gå fort over. Uansett. Vi skriver jo ikke når vi har det godt, da lever vi liksom.
Fortsetter jeg å skrive ord ned på dette digitale skriveunderlaget og publisere i ny og ne, vet jeg ikke hva slags selvbiografi jeg kommer til å ha liggende på internettet. Plutselig har jeg ment noe en gang for mye, og så er det vanskelig å slutte, og jeg blir ikke lenger kvalm av å lese noen ting.
Jeg vil slå et slag for den håndinnbundne dagboken kjøpt for femogsytti kroner på den lokale bokhandel. Gjerne en med lås. En som bare skrives til meg og ingen andre får se. Legge hele bloggetiden på hyllen, takke pent for venners vakre ord, heder og ære, og om ti år tenke at dette var 2010.
Om dette blir det siste innlegget, vil jeg ytre noen siste vakre ord.
Kjære far og kjære mor: Takk for at dere lærte meg hvor viktig hjernen er og gjorde det vanskeligere å tjene til livets opphold ved å vise frem kroppen ved å gi meg non-stop så lenge jeg klarte å si hvilken farge de hadde.
Den bitre ettersmaken av alle de vakre venninnene som til og med kan ha pannelugg, er for lengst glemt. For lengst!
