Neida

Det er natta, men får ikke sove. Nakken og bakhodet dunker. Dette blir et uvanlig surt og leit innlegg fordi jeg er i svært dårlig humør og fysikk. Jeg er grinete og alt er feil. Jeg vet om ti tusen ting som skulle vært gjort, og som jeg har bestemt meg for at skal gjøres hver morgen før jeg står opp, men så orker eller vil jeg ikke.

Treninga en halvtime om dagen sluttet jeg med omtrent en uke før jeg begynte. Leiligheten ser ut som den har influensa for tredje uke på rad. Jeg bruker dagene liggende foran get-boksen og synes uendelig synd på meg selv og nakken min. Æsj. Også er jeg ensom. Kjæresten min er nesten aldri hjemme. Når han er her sover han bare. Dessuten snakket jeg med en voksenperson i helgen som ikke var noe hyggelig i det hele tatt. Jeg tenker litt at alt hadde vært mye lettere hvis jeg hadde noen som krevde min oppmerksomhet døgnet rundt og gjorde meg litt mindre opptatt av meg selv og sutring, samtidig som jeg godt kan se at dette innlegget ikke akkurat ville fungert som en adopsjonssøknad. Hvis noen leser dette som at jeg har tenkt til å adoptere noe til meg, leses det feil. Er det lov å skrive så mye sutring på et blogginnlegg? Ja, jeg tror det. Jeg gjør det hvertfall.

Ting jeg skulle gjort for lenge siden:
- fått gode treningsrutiner
- sendt brev til blodbanken
- tatt meg sammen
- vasket badegulvet
- støvsugd
- kastet en pose med klær i UFF-kontaineren
- tatt celleprøve
- ryddet i skoleoppgaver og laget mappesystem
- spist mindre sukker og mer grønnsaker
- gått ned 15 kilo
- hatt veiledning
- lest masterlitteratur
- drukket vann
- tatt førerkort

2 ting jeg har gjort:
- fått fastlege på Vestli. 5 minutters gange fra leiligheten.
- bestilt veiledning

Det er kjekt at jeg i hvertfall har gjort 2 praktiske ting denne uka. Det skal jeg ta med meg inn i den forhåpentligvis snarlige søvnen, og håpe kroppen kan omdanne til en god morgendag.

Bildet er fra bedre dager. Sommeren på Rennesøy.

Sykle - Sykele

En varm og deilig 4. juli en gang på slutten av 90-tallet skulle jeg og Synne på sykkeltur langs vestsiden av norges 4 største innsjø, Randsfjorden. Vi hadde pakket med oss niste. Jeg husker at det var 3-kroners baguettene fra Rema 1000 med ost og salami og at Synne påpekte at det kanskje var vanligere å bruke ost og skinke, men at det likte ikke hun.

Jeg fikk låne sykkel av Synne, eller av moren og faren til Synne. Den var større enn hva jeg var vant med og jeg innbiller meg også at den var av den litt eldre og skranglete typen. Minne om sykkelen kan ha blitt farget noe mørkere på grunn av det som skulle komme til å skje.

Jeg var først ute av døra og ville vise hva jeg var god for. Jeg tenker litt at hvis hendelsen skulle filmatiseres, ville denne delen av den hatt Trond Viggo Torgersens Det er stilig som bakgrunnsmusikk. I hvertfall frem til jeg bremset og skrenset på grusveien, stupte på høyreside av sykkelstyret og landet med venstrearmen beskyttende mellom grus og ribbein.

Jeg gråt nok litt og husker at det var fryktelig vondt. Men vi gikk tilbake til huset, og fordi jeg sluttet å gråte når jeg fikk servert 3-kroners baguetten med ost og salami, var det ingen som trodde armen var ordentlig brukket. Da ville jeg ikke klart å spise, mente de. Jeg husker jeg tenkte "Hæ? Kan man ha det så vondt at man ikke orker å spise?" De glemte kanskje at det finnes så mange ulike måter å bli kvitt vondtene sine på: Hostesaft, Ibux, Rignes, karameller, Prins Mild eller 3-kroners baguetter med ost og salami.

Armen var brukket, sa i hvertfall legen. Det var i grunn ganske fint og spennende med gips og trøst. Men vondt og, selvfølgelig.

Når man faller av en hest, en sykkel eller detter ned fra et fly skal man visst skynde seg å ri, sykle og kjøre fly igjen, fordi man blir reddere for hver dag hvis man venter. Helt ulogisk, spør du meg. Min taktikk er å vente til du har glemt hvor vond armen var og hvor skummelt det var å falle, at man tør å prøve igjen.

Det har tatt ti-femten år, men idag syklet jeg 3 kilometer. Det var på asfalt, i oppover og nedover bakker og med biler som kjørte forbi. Det vil si: Hver gang jeg hørte en bil, kjørte jeg rett i grøfta eller tok en stikkvei til høyre eller venstre, stoppet, og kjørte ut igjen på veien når sjåføren sluttet å se dumt på meg eller kjørte videre. Litt slitsomt, men absolutt verdt det.

Andreas var med, og han blir sånn Andreas8årsomskalvisehvorflinkhanertilå syklefortisirklerogbråbremse, noe som gjør han til en litt dårlig sykkelkamerat for en sykkelskaddikkesykletpåtitilfemtenår-syklist. Hver gang han kjørte inn på en eller annen parkeringsplass for å vise ferdighetene sine, trodde jeg han tok av dit vi skulle og ble fryktelig irritert da jeg skjønte at jeg var blitt lurt.

Første sykkeltur - ok! Vondt i rompa som må vende seg til tynne og spisse sykkelseter igjen.

Beklagelse etter år med terror

Idag gikk jeg på snørra i mine egne ord. Jeg falt for egen tunge og skjøt meg selv gjentatte ganger i skinnleggen. Jeg bruker anledningen til å beklage for de gangene jeg er for stor i kjeften og prater uten å tenke. Til syvende og sist går det bare ut over meg selv, men jeg møter noen triste og/eller sinte ansikter på veien. Jeg kan ikke love å slutte, men jeg skal prøve å bruke hjernen til å tenke, det er jo tross alt det jeg har den til? Samtidig har jeg et image jeg prøver å holde ved like etter å ha innsett at jeg har plassert meg selv i artigbåsen, og da ser det ut som det må spennes litt bein på folk underveis. De som måtte falle for min utstrakte fot må forsøke å huske at det oftere er jeg enn andre som snubler i mine egne ord, går på tryne og brekker begge beina. Jeg prøver faktisk ikke å være slem så ofte, og når jeg prøver pleier jeg å si klart og tydelig ifra slik at det ikke finnes tvil. Ikke ved å si: "så mange kviser du har fått i det siste", det ville sannsynligvis vært et idiotisk forsøk på å være morsom, men rett og slett: "jeg er i dårlig humør og prøver å gjøre deg trist eller irritert, evnt. få enda litt ekstra oppmerksomhet, som vanlig". Jeg skal for ti tusene gang forsøke å skjerpe meg, men ser lite håp. Dette er tross alt et slags handicap. Jevnaker kommune hadde lite å bidra med når det kom til oppfølging av sånne som meg og nå er det for seint. Forsøk å være tålmodig, så kan vi sammen håpe at det blir flere gode enn dårlige dager.

Jeg griner ikke

Jeg har ytret meninger om Melodi Grand Prix tidligere i år og ikke lagt skjul på at jeg elsker Eurovision Song Contest. Faktisk mer for hvert år som går. Idag er det 2. semifinale og Alexander Rybak har akkurat sunget Fairytale. Her ligg-sitter jeg i sofaen med influensa og griner som en unge. Jeg forsøker å skylde på at jeg ikke er frisk, men sannheten er nok at jeg hadde grini uansett. Har kjent det på meg den siste uka.

På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.

Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.

Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.

Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.


I’m in love with a fairytale
even though it hurts

Som plaster på håret

De siste fire årene har jeg bodd i Oslo og hatt fast frisør. Haha, jeg trodde aldri jeg skulle bli en sånn en som fikk fast ditt og datt og det er jeg vel ikke heller. Men i en stor by, som Oslo er i forhold til andre norske byer, er det en liten trygghet og ha noen faste ting. Disse tingene har jeg fast: Følge (som i fast følge), venner som ikke har reist, bosted, skoleplass, Sushisjappa Sushi Dinner på Bislett (fordi den er billigst og best), Ellos, abonnement på Bo Bedre og frisørene mine på Majorstua.

Frisørene mine, de er to, er de fineste jeg vet om. De har tre hunder som er snille og ligger overalt i friørsalongen uten å bjeffe, lamper som ikke virker, et piano som disk og stukkatur i taket.

Idag var det bare den ene frisøren, la oss kalle henne Malin, som var på jobb. Hun fortalte at hun har forsøkt å få barn lenge, men at sånne eggløsningstester er håpløse. Malin synes det er kjipt at noen, for eksempel hudpleieren på 25 år som har begynt å leie rom i salongen, bare kunne ligge med den slemme kjæresten sin en gang og bli gravid, mens Malin ikke har sjans på tross av alle forsøkene. Likevel ser hun jo at det var dumt å glemme å tenke på barn før hun runda 40. Når man bor i Oslo er det sånn. Du trenger ikke barn og du trenger ikke førerkort, så da glemmer du at det kan være lurt og ha det i bakhånd når du flytter på landet. Malin jobber med barn som ikke har det noe godt hjemme, på Stovner, når hun ikke er i salongen. Hun pleier å si til innvandrerbarna at grillpølsene fra Gilde er Halal, selv om hun synes det er viktig å la alle mennesker holde på religion og tradisjon, som hun sier.

Videre forteller hun meg at hun har tenkt å kjøpe opp hele salongen fordi leien har blitt så høy, men Zara som den andre frisørdamen kunne hett, vet ingenting og kan kanskje bli sint?

Zara er min favorittfrisør. Hun er fra Bosnia og har stort sett julerødt hår som hun sveiser av og på, i tillegg kommer hun alltid for seint på jobb og har ny unnskyldning hver dag. Hun kan snakke sammenhengende i minst to timer uten å stoppe og uten å få noen respons. Zara har fortalt meg om en gang hun var i en klesbutikk hvor ekspeditrisen hang etter henne og maste om hun trengte hjelp. Zara ble så sint at hun sa: Hvis du absolutt vil hjelpe meg kan du gi meg et glass vann!

Frisørtimen idag ble så full av snakk at Malin glemte å slutte å klippe. Det må jeg bare leve med. Zara ville nok aldri klippet så kort fordi det ikke passer til hodet mitt og gjør at jeg ser ut som en dum gutt. Men grei som Malin er, kunne jeg få komme tilbake å få en billig permanent etter 17. mai.

Neeeeeeiii

Tannlegen var en ganske snill og blid vestkant tannlege, venteværelset var mye finere enn det hos Jevnaker skoletannlege, det hadde til og med en flatskjerm med god morgen Norge. Ikke nok med det: Timen var gratis!

Likevel veier ingenting av dette opp mot kjeveortopedens dystre budskap. Jeg må ha tannregulering i to år før jeg kan ha kjeveoperasjon. Og Nei, det er ikke en sånn diskré tannregulering som ikke synes fordi den sitter på baksiden av tennene, det er den gode gamle hestereguleringen som dekker tennene med metall. Jeg dør.


For dem som måtte mene at jeg snakker litt for mye og er litt bråkjekk i kjeften, men som likevel velger eller er nødt til å være sammen med meg ofte eller en gang i blant, er dette sannsynligvis en god nyhet. Jeg vil nemlig forsøke å holde munnen lukket i mye større grad enn tidligere. Kanskje vil jeg til og med forsøke å bli stum for en 2-års periode. Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene. Så jeg får fortsette å studere og vente litt med å bli lærer. Hvor autoritær er en kunst- og håndverkslærer med reggis?

Fremover kommer jeg til å jobbe hardt for å få regulering til å bli kult, og jeg håper på støtte fra venner og familie. Foreløpig ser jeg bare for meg skolekameratene mine på barneskolen med brunost og salami hengende fast i reguleringen og husker den sure lukta av skolemelk som lå i lufta. Men jeg griner ikke. Ikke enda.

GRINER DU?

Tekst: Margrethe Munthe

Men hva er dette for sure miner?
Nei, jammen tror jeg du går og griner!
Du vet da, når du er sint og lei,
% så kan ingen bli glad i deg! %

Nei, jeg skal si deg at ingen liker
de stygge barna som går og skriker,
for skrikerunger det har vi nok,
% på Blokksberg sitter en diger flokk. %

Kom hit og vis meg det bli'e fjese',
og tørr så øyne og kinn og nese,
og hvis du lover å være snill,
% så lover jeg at jeg synge vil. %