Uken

De siste dagene har gått med til galleri- og muséumsvandring for innhenting av eksamensinspirasjon, et politisk korrekt og vegetarisk middagsbesøk, litt jobb, og improteater.

Jeg synes bildene til Bjarne Melgård er fine og at det er morsomt med kunstnere som boler.



Jeg er veldig skeptisk til politisk korrekt mat, men prøver gjerne å spise det. Spiser forresten gjerne det meste.

Jobben er hektisk og ustrukturert, men byr ikke gjerne livet på ting som er det? Det synes nå i hvertfall jeg, i min mangel på impulsivitet og virketrang. Men elevene naturligvis både er søte og brutalt ærlige:

Du er veldig stor og har veldig kort hår til å være 24 år.

Oi, du ligner på Jan Arild, læreren vår. Han er 1.96 høy!

Æsj, du har like stygg regulering som broren min og han er 12 år.

En vakker medstudent har vært vikar for meg i tre uker og til henne sa elevene:

Oi. Du er pen! Du ser ut som en barbiedukke! Kunne ønske jeg var like pen som deg. Du kunne vært med i Top Model.

Jeg var slem med en venninne som ville ha meg med på impro en gang i tiden, og sa at det nok ikke var noe for meg fordi jeg tross alt hadde vokst fra den der folkehøgskole-greia. Jeg tok feil, og har aldri ledd så mye som etter jeg begynte å se impro. Begynte å se impro vil si at jeg har sett det 2 ganger. Kvikksølvguttene er veldig bra!

Imorgen stikker jeg av med danskebåten til København sammen med Lars Olav. Hurra! Jeg gleder meg. Hørt at noen båte i Nordsjøen har frosset fast, og selv om det er på feil sted, hadde det jo vært moro med et 14-dagers cruise på Skagerak.

Prakis fint og Ane trøtt

Dagene er så lange. Det må tungt og mye arbeid til, og jeg er sliten men fornøyd. Jeg synes at jeg er en flink kunstpedagogstudent i praksis. Sutrete, konfliktsøkende og sjarmerende elever på videregående er ingen spøk. Jeg må jobbe litt hver dag for å holde meg voksent saklig. Det føles ikke som mange dagene siden jeg var 18 selv, og det bør ikke skinne gjennom til enhver tid.

Barnslig dialog mellom Ane og kverulant 18:
Kverulant 18: Du motarbeider gruppearbeidet vårt når du sier vi skal lage skisser individuelt.
Ane: Denne oppgaven er todelt. Det er en individuell del og en samarbeidssdel.
Kverulant 18: Så du vil ikke at vi skal bruke tida på å samarbeide?
Ane: Jo, jeg synes det er flott å se hvor godt dere samarbeider. Men for at dere skal nå øverste nivå må dere også vise at dere kan arbeide på egenhånd.
Kverulant 18: Nå bare gjentar du deg sjøl!
Ane: Nei, du gjentar deg sjøl!
Kverulant 18: Nei du!
osv.

Det tok en time å gjenopprette en dråpe respekt, men med denne eleven hadde det ikke vært vanskelig å starte en skikkelig tåpelig krangel.

Så, min flotte, bortskjemte og håpløst kverulerende lillebror: Takk for at du bestandig har brukt altfor mye tid på å diskutere fullstendig udiskutable ting. Det viser seg altså at de evigvarende bilturene hvor du ikke kunne holde munn et sekund, kanskje allerede kan ha vært gull verdt for meg i praksis.

Respekt, bror.

Vernissasje

Hver torsdag dette halvåret har jeg hatt en ekstrajobb som går ut på å lede kurs i søm og design for 4.- 7. klassinger på en skole i utkanten av Oslo. Idag var det "semifinale" med høst-vernissasje, catwalk, fruktbrus og fylte kjeks (fra firstprice)og masse små og noen store representanter fra kursdeltakernes familie- og vennekretser.

Deltakerne har jobbet med to oppgaver i løpet av de siste to månedene. Den første gikk ut på at de skulle sy og dekorere sin egen bandana og i den andre oppgaven skulle enkle hvite t-skjorter redesignes.

I første avsnitt skrev jeg at vi hadde catwalk idag, men det er ikke helt sant. I bestefall kan vi kalle det catrun og det på tross av at vi er strenge på at Inne går man, ute kan man løpe! Hvis noen skulle lure på hvorfor vi ikke har formet denne regelen på denne måten: Det er ikke lov å løpe inne! Så er det fordi det innbilles meg og mine medsøstre at man kan få noe kjempepositivt og koselig ut av alle regler hvis man former dem på den koselige Vi gjør dette!-måten og unngår ikke-ne. Dette er sånn latesomlurebarna-kosepedagogikk som er lett og følge, og positiviteten bør som kjent ingen grense ha.

Akkurat på denne skolen vi nå holder til, er vi likevel ikke helt sikre på at det beste vi kunne gjort var å komme inn med kvart innlært kosepedagogikk. Nå har vi i det minste forsøkt og sett at grenser og disiplin kanskje trengs i litt større grad enn våre Her respekterer vi hverandre og snakker rolig og hyggelig sammen-regler. Selv om tanken for to måneder siden var god.

Sånne kunstpedagogstudenter lærer også noen fine teknikker på hvordan man til enhver tid skal se eleven, for eksempel ved å hilse på alle elevene i det de kommer inn i klasserommet og holde elevens blikk til eleven selv slipper. Dette skal gjøre eleven trygg. Det var selvfølgelig min fantastiske idé å videreføre denne lærdommen til dette Søm/Design-kurset. Det jeg ikke visste var at de 25 elevene det var plass til på gruppen bare var en tredjedel av de som dukket opp første kursdag. Elevene hadde ikke fått vite om de var tildelt plass eller ikke på forhånd, slik de skulle fått. Martine og jeg brukte det første kvarteret av de to første kurstimene på å hilse, gjenta navnet og holde blikket til 75 elever, mens mødre med barnevogner ventet på å få vite om barna deres hadde plass på kurset. 50 av elevene gikk hjem etter første halvtime og de vil bare huske oss, hvis de ikke allerede har glemt oss, som de to hilsesyke, flakkende kursdamene med kaldsvette hender som uttalte alle navnene feil og som de aldri kommer til å treffe igjen på tross av at de kastet bort et håpefullt kvarter av livene deres.

Ja, det ble i grunn mest om starten og lite om semifinalen idag. Den var kaotisk og interessant. Godnatt.

Back in town

Ferien er slutt og jeg har fire fridager og tolv arbeidsdager igjen før skolestart. Det var fantastisk å komme hjem til Oslo. Leiligheten som jeg ofte har hatt et litt anstrengt forhold til hadde fått forgyldte vegger og de skitne teppene i gangen var blitt røde løpere. I løpet av ferien hadde jeg glemt at vi endelig har fått taklampe i stua og da jeg så dens lune og litt underfundige lys måtte jeg tørke en tåre. Jeg har skrevet om våre mislykkede forsøk på å få belysning i stuen tidligere, og må få nevne at selv om vi endelig har fått en taklampe til å henge og lyse samtidig har vi endt ut med en litt orginal variant. Lars Olav reiste alene på Ikea, ringte meg når han var i lampeseksjonen og spurte om det var greit at han kjøpte en blå lampe i et fløyelsaktig stoff. Jeg var litt skeptisk men godkjente valget, det var tross alt det billigste alternativet og vi har jo sluttet å bruke penger på lamper. Da han var hjemme pakket han lampen ut og monterte den, og lys ble det! Den eneste haken ved min kjæres skjønne kjøp var at skjermen i bunn og grunn hørte til en stålampe. Det resulterer i en taklampe med et spenstig lys som treffer hele taket i en stor sirkel og lyser litt dårlig ned på oss som sitter i rommet. Jeg tror kanskje også vi sponser naboene over oss med gratis gulvvarme, men det er jo bare hyggelig. I hvertfall nå i sommermånedene. Akk ja, den kan i hvertfall ikke knuse, og ærlig talt har jeg ikke blitt så rent lite glad i den heller.


Nok om det.

Jeg elsker huset til Bestemor og hele det forbaskede Sørlandet høyere enn himmelen, men søndag 27. juli hadde jeg fått mer enn nok for i år selv om det var tre dager før planlagt avreise. Jeg er litt sær, ganske bortskjemt og veldig egosentrisk som de fleste andre, men det ser ut til at Lars Olav er den eneste som tåler å høre på sammenhengende og engasjert klaging eller monodiskusjon, over en lengre periode. Skulle det finnes flere er jeg redd de dessverre fort ville gått meg på nervene. Min far kan være en stor taler, men han er veldig dårlig på smalltalk og hverdagschatting. Etter for mange dager med regnvær og med mat og luking av blomsterbed som eneste motivasjon for å stå opp om morningen, kastet jeg sverdet og heiste det hvite flagget. Jeg trengte noen å prate med og selv om Janne kan være en engasjert og morsom samtalepartner ble hverdagen en kamp om å få reisefølget mitt til å spille en runde maxiyatzy i stedet for å "røkæ i en stol" som er en treig beskjeftigelse for en ikke-røyker. Jeg sparker litt hardt nå, men dere tåler det vel! Husk at jeg gjør det med glimt i øyet og en stor porsjon kjærlighet.

Nøddikt
Oslo er byen min, så skitten og ufin
En evig byggeplass, men uten kloakkstinkende Sørlandsdass
Byggningsarbeidernes titusen kraner og blide og værbitte =narkomaner
Ja, Oslo jeg elsker deg mere enn brus, som jeg sitter å drikker i "mitt" Oslohus

(fortsettelse på dikt følger forhåpentligvis ikke, men lover ingenting)

Jeg gleder meg til å begynne på skolen og det er vel sunt. Jeg savner nesten Odd. Nei, men jeg gleder meg til å drikke kaffe med Inga og Peter, prate skit med Anette og leke med klassen min. Ja, i år er det vel ikke stort flere i klassen enn de jeg nevnte nå, men Kunst og Håndverkslærerstudenter ruler, så det blir bra. Godnatt.

Penger

Jeg jobber og jobber og tenker at jeg ikke kan si nei til ekstravaktene som plutselig har dukket opp ettersom jeg snart tar en lang og deilig sommerferie på Sørlandet. Det er mer enn litt demotiverende å vite at lønnen for disse juniarbeidsdagene tidligst kommer 27. juli og mest sannsynlig ikke før 27. august. Da har jeg jo fått stipend og lån, og burde strengt tatt ikke ha mer penger enn det. Nå er jeg lusefattig slik jeg har vært det hver eneste Junimåned i min snart ti år lange arbeidskarriere.

Noen mennesker disponerer penger som om det skulle være like enkelt som å plassere noen små ubetydelige klosser i 12 eller til og med 52 esker, like mange i hver ekse.
Det gjør ikke jeg. Det gjør litt vondt å ha kontanter tilgjengelig uten å bruke dem på noe. Jeg kan ikke ha 30 tusenlapper uten å komme på ting og tang for minst 60 tusen som jeg godt kunne tenke meg og kjøpe. Og hva bruker så Ane disse pengene på? Klær og sko? Nei, i grunn ikke. Jeg har tross alt for store føtter til å kjøpe noe annet en beksomstøvler og det er begrenset hvor mange par jeg trenger av det slaget. Skal jeg først være ærlig har jeg vel ikke akkurat sansen for å bli overeksponert for prøverom og ekspeditriser og -tører heller.

Jeg bruker pengene mine på nødvendige ting, men mest unødvendige ting som jeg bestemmer meg for at er litt nødvendig der og da. Jeg tror jeg har brukt så mye penger på dustehandling hos Nille, Tiern, Europris o.l. at jeg ville hatt råd til å kjøpe opp en av kjedene nå, dersom jeg hadde spart pengene i stedet.

Det kan være veldig praktisk å handle enkelte ting på disse butikkene. For eksempel handler jeg som er kunstpedagogstudent tegneblokkene mine der. Blokkene er både billige og kjekke og man kan velge mellom en 5-6 lekre forsideillustrasjoner. Noen ganger kjøper jeg også en 2pack Läcerol for en tier og jeg har også kjøpt en rød toalettbørste som slettes ikke var så gal.

Det som ikke er så lurt å handle der er for eksempel vaskemidler. De har ofte så stor embalasje at det ikke er plass til de noe sted og de lukter bestandig som en blanding av grønt og blått E-godteri fra Svinesund og kokt Zalo med en liten twist av urin. Andre mislykkede gang-på-gang kjøp fra disse butikkene er: Q-tips i kjempestore og billige esker der bomullen er så hard at du får arr av å fjerne sminke med dem eller hvor pinnene knekker før de har kommet i kontakt med huden. Minst 15 paraplyer til 29,90 som blir vrengt og knekt av den aller minste friske bris, lenge før det har begynt å regne. Blyanter som ikke setter strek på arket før du har stukket dem igjennom det. Barberhøvler som etterlater seg oppskårete, blodige legger som er akkurat like hårete som de var før du "barberte". Servietter som lukter så sterkt parfyme at du må holde deg for nesa for å få tørket deg rundt munnen, i tillegg oppdager du at området som er tørket har tatt til seg serviettfargen og nå er blått med grønne striper. Jeg kan nevne minst ti ting til, men det er grenser for hvor interessante disse kjøpene er.

Jeg mistenker billigkjedeshoppingen min for å være en slags personlighetsforstyrrelse. Ikke fordi det er så crazy å kjøpe billige ting på en billig butikk, men fordi jeg som regel synes det jeg kjøper er stygt, uinteressant og tullete, lenge før jeg har fått det inn i huset. Jeg kjenner en dame som bruker alle pengene hun får tak i på å kjøpe svært mange like gjenstander med litt ulik form og farge. Når hun kommer hjem hender det hun klipper disse gjenstandene i to eller kaster dem i søpla. Hun bor i omsorgsbolig for psykiskutviklinghemmede. Jeg jobber i en slik.

Underveis

Eksamen 2009 er godt i gang. Det er strevsomt, fordi å male tre bilder er noe man fint kan bruke et halvt år på hvis man får lov. Det får ikke jeg.

Det er morsomt å male sammen med klassen min. Vi drikker kaffe som Peter lager eller som vi kjøper i sykepleierkantina, hører på Radioresepsjonen og Drillpikene og lager kjemiske blandinger av maling, Cola Zero, appelsin, såpe, hårspray, is, CuramedRåmelk og salt og pepper. Vi leser interiørblader, sladreblader og aviser, og snakker stygt om Høgskoler. Det er fint. Man trenger heldigvis ikke bli voksen bare fordi det er eksamen og man begynner å bli ferdig med puberteten.

Men det er kjedelig å male med klassen min også. Ofte er alle så konsentrerte og jeg vil bare leke, tulle og tøyse. Alle har musikk i ørene og ler ikke av noe jeg sier fordi de ikke hører, eller ikke vil høre. Ingen vil drikke kaffe i sykepleierkantina fordi Peter lager kaffe og det bare er jeg som vil ha melk i. Da blir jeg sur og sutrer i mange timer. Jeg tror det enten er veldig gøy eller litt slitsomt å jobbe i samme klasserom som meg. Det bytter nok på. Stefan sier at jeg bruker for tørr pensel når jeg maler. Jeg sier det er fint at han gir meg konstruktiv kritikk selv om jeg blir litt såra, og så hevner jeg meg med å si at han ikke ser ut som han er gammel nok til å gå på en Høgskolen og at jeg håper han får bedre skjeggvekst mens han er i Sør-Afrika.

Nymalt kjøkken og sånn

Seksukers eksamen nærmer seg og i stedet for å lese Hamsun, som er tema for eksamen, hører jeg Stieg Larsson triologien på lydbok og maler kjøkken. Ikke nok med det, men det er søren meg det mest konstruktive jeg har gjort på 2 uker.


På tirsdag var jeg på IKEA og kjøpte en taklampe til stua. Jeg valgte den billigste av alle, i plastikk, fordi Lars Olav og jeg har knust hver vår glasslampe det siste året. Lars Olav slo i stykker den første og måtte sy sammen en sene i hånda på sykehus og jeg trenger vel ikke en gang fortelle at jeg synes det var på sin plass å støvsuge i stykker lampe nummer to. Jeg vet at man ikke skal støvsuge taklamper nå.

Jeg jobbet med å innstallere den nye taklampa i 2 timer før jeg ga opp. Ingen har fortalt meg at man må koble fra strømmen når man holder på med pluss/minus ledninger og sånn, i hvertfall har jeg ikke hørt etter, og da jeg hadde fått x antall elektriske støt hvorav et av dem nesten gjorde at jeg falt ned fra stolen jeg stod på, turte jeg ikke mer. Tross alt har jeg latt meg skremme litt av historiene om folk som leker elektrikkere i sitt eget hjem og sender hele familien sin i graven. Hadde dessuten vært veldig synd å få varige skader etter å ha forsøkt å henge opp en lampe som likevel ikke passer til de elektriske ledningene i taket vårt, for det gjorde den selvfølgelig ikke.

Jeg kjøpte nye filleryer på IKEA også, men de luktet forferdelig og ga meg hodepine, og etter en hel skoledag før påske med foredrag om all giften som tilsettes tekstiler for å gjøre dem pene og glatte, er vel sjansen tilstede for at jeg har kjøpt giftfilleryer. Gifta skal stort sett forsvinne i vaskemaskinen, så jeg forsøkte å vaske dem i dag tidlig. Miljøvennlig som jeg liker å tenke at man bør være vasket jeg dem sammen med et blått ullteppe og noen lyse, nesten-antikke duker. Resultatet er absolutt spennende, men det ser foreløpig ikke ut som verken ryene, dukene eller teppet kan brukes til noe lenger. Det mest interessante er det tidligere blå ullteppet som nå er grått, stivt og dekket av små, stive gummikorn.

Mitt siste håp er at jeg faktisk snart begynner å lære av erfaringene mine. Jeg syklet fort på en grusvei en gang, da brakk jeg armen, etter det har jeg ikke syklet. Jeg spikket mot meg selv og skjærte meg i tommelen før jul og nå bruker jeg gaffel når jeg smører pålegg på brødskiva og biter gulerøttene i terninger for å lage suppe. Så konklusjonen er at jeg aldri ordentlig lærer hvordan jeg skal gjøre tingene jeg ikke kan, skader meg litt i et tullete forsøk, før jeg bare slutter å gjøre dem.

Så lenge ikke skadene jeg pådrar meg er svært alvorlige synes jeg egentlig at dette er litt fint og sjarmerende.

Levert

Da er maleriperioden over og jeg har levert min Mona Lisa. Hun er ikke helt ferdig og overkroppen har blitt altfor stor og rund, dessuten er uttrykket blitt litt for stivt og hardt.

Bare 4 dager har vært satt av til oppgaven som har foregått midt oppi pedagogikkeksamenslesing og oppgaveskriving, så jeg er godt fornøyd med egen innsats. Dette er første gang jeg maler ordentlig etter at jeg gikk ut av videregående og da er det ganske voldsomt å begynne på et lerret som er 120 x 80 cm.

Hadde forresten besøk av lillebror og kjæresten i helgen og viste frem Blindern. Redd for at jeg kanskje ikke viste Universitetet fra sin beste side. Hvis det har noen? Har bare dårlige minner om den store, tomme og åpne plassen mellom de altfor høye husene, med de fæle kontordamene som aldri vil hjelpe deg med noe og hvor det foregår systematisk utsyking av folk som enten har for lav selvtillit, ikke er nok frempå eller er bittelitt for dumme eller alt det på en gang, slik at de fortest mulig slutter. Dette er bare en teori. I love Høgskolen i Oslo!

Nå er det pedagogikkeksamen om 35 timer, så jeg får gå tilbake til håndtering og forebygging av Rasisme i ungdomsskolen og Anettes liste over teoretikere som er relevante.

Tommelfingerregler

Kunst- og håndverkslærerutdanningen er mye skumlere enn man tror. Den er full av farer som lurer overalt. Fra symaskiner, strikkepinner, giftige fargestoffer og kjemikalier, til de enda farligere maskinene og verktøyene på sløydrommet. Idag fikk jeg nok. Nå tør jeg ikke mer. Det var kniven som tok meg. Selv om jeg selvfølgelig var et lett bytte.

Alle de kursiverte avsnittene under er hentet fra forskjellige nettsteder om barn og spikking. Tror ikke lenger det er så lurt at jeg skal ut i skolen og lære barna selvskading. Jeg kan vel ikke bygge hele kunst- og håndverkslærerkarrieren min på toving og fingermaling?

Spikkeregler er veldig viktig. Sitte riktig når man har kniven ute av slira, spikke fra seg, ikke spikke mot noen, sitte langt nok fra hverandre og ikke forstyrre en som spikker. En av de som holdt kurset kom med en setning han pleide å formidle som ofte hjalp med de litt mer vågale barna: Det er ikke sikkert alle her er store nok til å håndtere en skarp kniv

Satt i hvertfall. Spikket ikke mot noen andre enn meg selv. Forstyrra de andre, men ingen forstyrra meg. Jeg burde jo være stor nok til å håndtere en kniv, men sitter igjen med følelsen av at størrelsen hadde lite å bety idag, den ga bare kniven litt ekstra fart og tyngde.

Hvis man passer på at barna har øvd seg med bordkniv først og deretter hele tiden passer på at de sitter riktig når de skal bruke tollekniv, bør det jo ikke være noe særlig problem.

Ingen foreslo at jeg skulle starte med bordkniv. Men fra og med idag kommer jeg ikke til å bruke noe skarpere!

Spikkeregler for Ane:
• Spør alltid en voksen om lov til å låne kniv
• Det skal alltid være en voksen tilstede når du spikker
• Spikk alltid fra deg og sitt aldri foran noen når du spikker
• Ha kniven i slira når du går og legg den fra deg hvis du skal leke
• Ikke lek med kniven
• Det er ikke lov å spikke når du er sint!!!

Juleforberedelser

Nå har jeg laget pakkelapper i paintshop pro.



Mamma, Pappa, Mormor og Bestemor skal få bilde av Andreas og meg som jeg tok i helgen da han var på besøk.

Nakne damer og kalligrafi

- Hvordan skal du undervise hvis du ikke engang forstår proposjoner?
- Nei. Kanskje jeg ikke skal det, Odd. Kanskje jeg skal bruke resten av mitt liv på å lage et lite helevete for deg. Vær stille! Ane gjør faktisk så godt hun kan.

Skrift

Idag ble jeg hjemme. Vi har skrift og skal levere en personlig tekst skrevet med blekk og pennesplitt i kalligrafi i minimum A2-format. Høres ut som en helt ok oppgave det, tenker du kanskje, men det er det ikke. Læreren er en drittstøvel uten så mye som et gram pedagogisk bakgrunn. I tillegg har han bestemt seg for, ikke uventet, at han skal få fjernet meg først. Det er nok fordi jeg prater for høyt og mye om hvor håpløst det er å skrive kalligrafi med det dritdårlige utstyret jeg har kjøpt og at jeg aller helst vil hjem. Men jeg er ikke sikker på hva som kom først av høna og egget.

Hver gang jeg hadde skrevet ferdig en ny rekke med bokstaver kom han luskende mot min pult, før han rev arket fra meg og tegnet nye bokstaver, mens han fortalte meg med høy, og fryktelig irriterende amerinorsk aksent, alt som var galt med mine. Igår nesten ropte han at jeg måtte se å få papir under blekkflaskene mine så jeg ikke sølte, mens han slo i pulten min så de stygge bokstavene mine så godt som løsnet fra papiret. Er det rart at jeg i et tilfelle av angst, nervøsitet og skoleanger ble sittende og prate høyt og stygt om kalligrafi. Ja, kanskje snakket jeg høyt og stygt om hele den forbannede Høgskolen i Oslo, som jeg i virkeligheten setter ganske høyt. Nei, det svarer jeg på helt selv, jeg forstår meg godt. Idag kalligraferte jeg hjemme.

Norsk Form

Praksis på Norsk Form - DogA (norsk design og arkitektursenter) 6/10-24/10

www.norskform.no/default.asp?V_ITEM_ID=261
www.doga.no/

Norsk Form vil at alle skal forstå arkitektur og design. Derfor inviterer de skoleklasser til DogA, for at de skal få være med på arkitekturverksted og designverksted.

I arkitekturverksted skal vi ta med elevene på en minnerik og fantastisk reise tilbake i tiden. Vi skal oppsøke Egypt og Kheopspyramiden, som er hele tretti meter høyere enn Oslo Plaza og har et grunnareal som ville strukket seg mellom DogA (v. Kulturkirken Jacob), Youngstorget, Oslo S, Sweigaardsgate og tilbake til DogA. Så skal vi elegant bevege oss videre til de greske templene, som måtte ha svært tette søyler for ikke å falle sammen. Dette fordi det lå tunge steinblokker oppå søylene for å danne et slags tak mellom dem. Det greske fører oss lett over på det romerske, mer eksakt: den romerske rundbuen, som gjorde det mulig å bygge større rom. Buen presset nemlig søylene utover, og ikke nedover, og ved å støtte opp med tykke vegger på utsiden, var konstruksjonen (stort sett) svært solid. Dette kan være vanskelig å forstå, selv for en kunstpedagogstudent av mitt kalliber, derfor bygger vi en romersk rundbue av blå, gule og lilla puter, sammen med elevene. Alle må delta og samarbeide for at buen skal bli rett og fin. Til slutt får tre av klassens minste elever prøve å klatre over den høye buen, og tenk: Den holder! Og elevene og jeg, kunstpedagogstudenten, fryder oss om kapp.

"Bamboom!": Tetraedere (pyramider med bare tre sider) laget av bambus og strikk, med deilige, fargede lerretstoffer i gult, blått og lilla, henger i trærne utenfor DogA.

Designverksted: Elevene jobber i grupper på 3-5 som hver får i oppgave å lage en logo for bl.a. en økologisk matvarebutikk, en fritidsklubb, og et tivoli for pensjonister.

Logoinspirasjon

I høst har DogA en utstilling som heter "Bamboom!", som tar for seg de ulike bruksområdene til den bunnsolide og undervurderte bambusen. Både studenter ved Arkitekthøgskolen og noen italienske kunstnere(?)/designere/arkitekter bidrar i utstillingen. Den er liten og fin, synes jeg. Uansett så burde man ta seg en tur på DogA når man går forbi. Fin restaurant der, men man kan jo bare ta en kaffe? Location: Sentrumsida av Eventyrbrua, rett ved siden av Kulturkirken Jacob og rett over veien for kafé Sara.