Words don't come easy

Jeg har nesten fulgt planen min, med unntak av noen uforrutsette inntrufne hendelser og familiære oppgaver. Jeg har begynt å skrive oppgaven jeg skulle vært ferdig med på mandag, og jeg har tenkt en hel del på den som skulle vært ferdig igår. Det høres kanskje ikke særlig overbevisende med tanke på å foreslå denne type ukeplanlegging for andre, men jeg innbiller meg at det har vært til hjelp.

Over til en liten uinteressant betraktning jeg velger å skrive noen ord om. Jeg har som sagt begynt å skrive oppgave. Ja, begynt har jeg jo, om ikke så mye mer enn det. Jeg er klar over at følgende opplevelse ikke er min egen alene, men den muntrer meg så voldsomt opp når ting ikke går helt på skinner med oppgaveskrivingen, at jeg velger å trekke den frem idag.

Det er så himmelsk å skrive word-dokumenter i skriftstørrelse 11 med enkel linjeavstand, halvveis glemme at det er det man gjør, og så huske det igjen etter man har skrevet 10 linjer og mistet motet fordi man har fire og en halv side igjen å skrive, endre skriftstørrelsen til 12 og linjeavstanden til halvannen, slik Høgskolen vil ha den, for å oppdage at man har skrevet en halv side mer enn man trodde. Da har man plutselig bare 4 igjen.. (Dette må være bloggens lengste setning, men jeg kunne liksom ikke bryte den opp heller.)

Jeg vet det er flere av min nære og kjære på Høgskolen som liker å fortelle om hvor vanskelig de synes det er å få tekstene sine korte nok. Det har jeg ingen som helst toleranse eller respekt for.

Prakis fint og Ane trøtt

Dagene er så lange. Det må tungt og mye arbeid til, og jeg er sliten men fornøyd. Jeg synes at jeg er en flink kunstpedagogstudent i praksis. Sutrete, konfliktsøkende og sjarmerende elever på videregående er ingen spøk. Jeg må jobbe litt hver dag for å holde meg voksent saklig. Det føles ikke som mange dagene siden jeg var 18 selv, og det bør ikke skinne gjennom til enhver tid.

Barnslig dialog mellom Ane og kverulant 18:
Kverulant 18: Du motarbeider gruppearbeidet vårt når du sier vi skal lage skisser individuelt.
Ane: Denne oppgaven er todelt. Det er en individuell del og en samarbeidssdel.
Kverulant 18: Så du vil ikke at vi skal bruke tida på å samarbeide?
Ane: Jo, jeg synes det er flott å se hvor godt dere samarbeider. Men for at dere skal nå øverste nivå må dere også vise at dere kan arbeide på egenhånd.
Kverulant 18: Nå bare gjentar du deg sjøl!
Ane: Nei, du gjentar deg sjøl!
Kverulant 18: Nei du!
osv.

Det tok en time å gjenopprette en dråpe respekt, men med denne eleven hadde det ikke vært vanskelig å starte en skikkelig tåpelig krangel.

Så, min flotte, bortskjemte og håpløst kverulerende lillebror: Takk for at du bestandig har brukt altfor mye tid på å diskutere fullstendig udiskutable ting. Det viser seg altså at de evigvarende bilturene hvor du ikke kunne holde munn et sekund, kanskje allerede kan ha vært gull verdt for meg i praksis.

Respekt, bror.

Nei

Jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer

Norsk Form

Praksis på Norsk Form - DogA (norsk design og arkitektursenter) 6/10-24/10

www.norskform.no/default.asp?V_ITEM_ID=261
www.doga.no/

Norsk Form vil at alle skal forstå arkitektur og design. Derfor inviterer de skoleklasser til DogA, for at de skal få være med på arkitekturverksted og designverksted.

I arkitekturverksted skal vi ta med elevene på en minnerik og fantastisk reise tilbake i tiden. Vi skal oppsøke Egypt og Kheopspyramiden, som er hele tretti meter høyere enn Oslo Plaza og har et grunnareal som ville strukket seg mellom DogA (v. Kulturkirken Jacob), Youngstorget, Oslo S, Sweigaardsgate og tilbake til DogA. Så skal vi elegant bevege oss videre til de greske templene, som måtte ha svært tette søyler for ikke å falle sammen. Dette fordi det lå tunge steinblokker oppå søylene for å danne et slags tak mellom dem. Det greske fører oss lett over på det romerske, mer eksakt: den romerske rundbuen, som gjorde det mulig å bygge større rom. Buen presset nemlig søylene utover, og ikke nedover, og ved å støtte opp med tykke vegger på utsiden, var konstruksjonen (stort sett) svært solid. Dette kan være vanskelig å forstå, selv for en kunstpedagogstudent av mitt kalliber, derfor bygger vi en romersk rundbue av blå, gule og lilla puter, sammen med elevene. Alle må delta og samarbeide for at buen skal bli rett og fin. Til slutt får tre av klassens minste elever prøve å klatre over den høye buen, og tenk: Den holder! Og elevene og jeg, kunstpedagogstudenten, fryder oss om kapp.

"Bamboom!": Tetraedere (pyramider med bare tre sider) laget av bambus og strikk, med deilige, fargede lerretstoffer i gult, blått og lilla, henger i trærne utenfor DogA.

Designverksted: Elevene jobber i grupper på 3-5 som hver får i oppgave å lage en logo for bl.a. en økologisk matvarebutikk, en fritidsklubb, og et tivoli for pensjonister.

Logoinspirasjon

I høst har DogA en utstilling som heter "Bamboom!", som tar for seg de ulike bruksområdene til den bunnsolide og undervurderte bambusen. Både studenter ved Arkitekthøgskolen og noen italienske kunstnere(?)/designere/arkitekter bidrar i utstillingen. Den er liten og fin, synes jeg. Uansett så burde man ta seg en tur på DogA når man går forbi. Fin restaurant der, men man kan jo bare ta en kaffe? Location: Sentrumsida av Eventyrbrua, rett ved siden av Kulturkirken Jacob og rett over veien for kafé Sara.