Leseløve, skinnfell

For en fjollete dustemikkel jeg var som satte igang med denne bloggen, og for et forbasket ansvar. Det samler seg jo ikke akkurat en kø av blogglesere for å få meg seg mine nyoppdateringer, men jeg føler likevel en plikt i å holde bloggen gående. Æsj, jeg er vel bare oppmerksomhetssjuk når alt kommer til alt, og har et håp om å bli Vestlis svar på Voe, nå som hun har gitt seg.

Uansett hvor dumt det er å utbrodere sine svake sider på det verdensomspennende internettet, så gjør jeg det herved igjen: Jeg er bekymra for skolearbeidet mitt om dagen, ja og om natta og. Jeg er motivasjonsløs og livredd for å bli konfrontert med fagstoff jeg ikke behersker og enhver situasjon der jeg må snakke. Jeg griner meg i søvn nettene før det er presentasjoner av noe slag, og det har vi minst annenhver uke. Faktisk har jeg etter tre års lærerutdannelse aldri vært reddere for å stå foran en forsamling voksne mennesker og snakke. Praktisk.

Dessuten har jeg akkurat innrømmet for meg selv at jeg ikke kan fordra å lese. Jeg elsker jo å få det som står i enkelte bøker inn i hodet mitt, men jeg vil kun at andre skal lese det opp for meg, så jeg kan ligge bakoverlent meg øynene innovervendt eller ta oppvasken så lenge. For å få poengtert at det ikke handler om direkte latskap: Jeg vil heller ta 74 oppvasker og vaske 5 toaletter enn å lese en eneste side kunstteori av eller med Søren Kjørup. Sånn er det, og det er kjempetrist for meg og slett ingenting å skryte av. Kan en som hater så intenst å lese være masterstudent? Neppe. Jeg kaster inn kluten.

Non stop

Til Christense: Har forsøkt å lese meg gjennom de mest interessante bloggpostene til fru Grung, og nå føler jeg meg uvel. Tenk om det er slik jeg er i ferd med å ende opp? Bare uten leserne.

Dette er vel det tredje innlegget jeg skriver, helt uten innhold, fordi jeg rett og slett ikke har noenting i hele verden å sutre for før torsdag, og til og med det kommer til å gå fort over. Uansett. Vi skriver jo ikke når vi har det godt, da lever vi liksom.

Fortsetter jeg å skrive ord ned på dette digitale skriveunderlaget og publisere i ny og ne, vet jeg ikke hva slags selvbiografi jeg kommer til å ha liggende på internettet. Plutselig har jeg ment noe en gang for mye, og så er det vanskelig å slutte, og jeg blir ikke lenger kvalm av å lese noen ting.

Jeg vil slå et slag for den håndinnbundne dagboken kjøpt for femogsytti kroner på den lokale bokhandel. Gjerne en med lås. En som bare skrives til meg og ingen andre får se. Legge hele bloggetiden på hyllen, takke pent for venners vakre ord, heder og ære, og om ti år tenke at dette var 2010.

Om dette blir det siste innlegget, vil jeg ytre noen siste vakre ord.

Kjære far og kjære mor: Takk for at dere lærte meg hvor viktig hjernen er og gjorde det vanskeligere å tjene til livets opphold ved å vise frem kroppen ved å gi meg non-stop så lenge jeg klarte å si hvilken farge de hadde.

Den bitre ettersmaken av alle de vakre venninnene som til og med kan ha pannelugg, er for lengst glemt. For lengst!