Eurogym

Imorgen skal jeg på treningsstudio for første gang siden jeg var 15. Jeg fylles meg engstelse av tanken på et rom med meg selv og mange ukjente folk som ser meg i all min klumsete, kvapsete toskethet. Heldigvis skal jeg trene med en venninne, i hvertfall i morgen, også har jeg hørt at folka på eurogym på Torshov, hvor jeg har meldt meg inn, gjerne kan være litt klumse-kvapsete. Flaks!

Eurogym er et ubemannet treningsstudio, hvor det koster 249,- i måneden å trene og hvor det ikke er bindingstid. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er typen til å gå på såkalte gruppetrenings-timer på treningsstudio. Ord som Zumba, spinning, pilates og yoga, gir meg brekningsfornemmelser. Det minner mistenkelig om ungdomsskolens kroppsøvning, bedre kjent som gym, og de evigevarende 45 minuttene med dans aerobic og allverdens grusomheter, og innbakt i hver eneste av aktivitetsformene finnes en stor porsjon psykisk terror. Hvorfor oppsøke situasjoner og betale penger for å forstå hvor klumsete du er og hvor flaut du utfolder deg fysisk, når du endelig slipper unna?

Hvis jeg skal peke på en vakker ting med å bli voksen, så er det at folk og dyr i mye mindre grad tør å påpeke alt man ikke kan, har eller får til, sånn i hverdagen. Voksne er stort sett litt greiere enn de slemmeste 14-åringene, men dette gjelder jo ikke "treneren".

Jeg er jo ingen motstander av fysisk aktivitet på mine premisser. Jeg kan gjerne løpe på mølla i 30 minutter, så lenge ingen står ved siden av å hyler at jeg må løpe fortere for å få en 3'er i karakterboka.