25, med 26 somre

Jeg har blitt 25 år, og på vei inn i mitt 26. synes jeg bloggen trenger en oppdatering.

Sommeren 2010 har foreløpig vært veldig snill mot meg. To turer til Rennesøy har jeg fått, og det viser seg fortsatt å være det enestående vakreste stedet jeg har sett.
Svigertante tar oss med på lange bilturer og viser oss hvor mine og Lars Olavs slektninger kommer fra, sentrumene på øya, utkikkspunkt hvor vi kan se inn til Stavanger sentrum og de nye hyttenebyene med klossehytter som vi er enige om at vi ikke liker. Overalt på Rennesøy er det sauer, øya har sikkert ti ganger flere sauer enn mennesker.

Hver morgen spiser vi frokost i spisestuen til svigertante foran et stort vindu hvor vi kan se over til gården på andre siden av veien. Der ligger det alltid en død gris. I begynnelsen syntes jeg dette var veldig spesielt, men bare etter noen minutter gikk lite overraskende fortsatt den tredje eller kanskje fjerde deilige brødskiva med Rennesøy-salat ned i magen, selv med den spesielle utsikten. Det må innrømmes at da skjærene stod og dro i hver sin ende av en død babygris, fikk jeg litt problemer med spisingen igjen.

Jeg har bestandig trodd at jeg visste hva landsbygda var. Jeg har jo bodd på et småbruk på Hadeland i fem år og Ragnhildrud var heller ikke noe bysentrum. Likevel var jeg aldri forberedt på at jeg skulle reise rundt på et lite sted i Bygde-Norge og velte sauer. Javel, så veltet jeg ingen selv, men jeg kikket standhaftig ut av vinduet for å se om noen trengte en velt, og svigertante tok seg av den praktiske delen.

Ja, det var fantastisk alt sammen, og dere skal se at vi ender opp på Rennesøy, min elskede mann og jeg, med et lite småbruk som jeg driver alternativt som kunstskole, galleri og keramikkverksted, mens jeg vandrer rundt i lange lilla gevanter i åtte lag og ulike nyanser, med en fjær i venstre øret og frittgroende skjegg.

Før jeg avslutter fortellingen om sommereventyret på Rennesøy, vil jeg bruke bloggen til å si noe så fornuftig som at jeg er veldig heldig som er priviligert med verdens desidert flotteste svigerfamilie. Det snakkes bestandig så mye negativt om folks svigerfamilie, og svigermødre får spesielt gjennomgå. Min svigerfamilie består utelokkende av mennesker som er godhjerta, har humor og er lette å bli kjent med. Det er riktignok kanskje ikke lov å kalle dem svigerfamilie før man har rukket å bli fullstendig inngiftet men..

I morgen tidlig 05.33 går t-banen fra Vestli og ferden bærer videre til Bergen hvor verdens flotteste bursdagsgave står og venter ved bryggen. To dagers cruise med Hurtigruta til Trondheim, en av drømmeopplevelsene for meg siden jeg var 14, skal endelig gå i oppfyllelse. Jeg skal sitte to dager og bare innta bilder av fjord, fjell, grønt og blått, og kan ikke tenke meg noe bedre i hele verden. Ingen tvil om at overgangen til pensjonisttilværelsen kommer til å gå prikkfritt. Kjekt.

Sørlandet og en uke familiefest venter neste søndag, og jeg vil avslutte med å si at det må skje noe kjedelig de neste 4 ukene for at dette ikke skal bli stående som en flott sommer, på tross av foreløpig underernæring på Sandesfjorden, Sørlandet feriesenter, saltvannsfiske, skjær, holmer og bading.

Verdens vakreste Sommerbestemor,
du mangler sånn.

Fri

Igår klarte jeg endelig å gjøre ordentlig Osloborger av meg. Når først alle disse kodene fra Skattetaten var på plass gikk det jo ganske lett. Skal man bytte bosted "manuelt" må man sende med kopi av pass eller førekort og svare på sånn cirka femti umulige spørsmål, som f.eks. hvilket nummer gaten du bor i har, og da snakker jeg ikke om husnummer. I tillegg må man jo ha tilgang på både frimerke, konvolutt og postkasse, og en gang i blant kan bare tanken på alt dette gi meg et snev av hjerteinfarkt. Når man bruker disse MinId-kodene er det bare fem-seks tastetrykk og vips så bor jeg offisielt 7 mil fra Jevnaker. Så får vi nå se om det gjør alt annerledes. Marianne sier at jeg må forberede meg på at det kan være fryktelig vankelig å få skattekort i denne byen. Det bor jo sånn cirka 100 ganger så mange her som i Jevnaker.

Nå tar jeg meg fri fra internett en stund. Begynner å bli lei av hele konseptet. Sånn bortsett fra når jeg skal endre adresse, søke om lån og stipend, betale regninger og bestille billetter. Nyttighetsverdien er jo der, men jeg bruker jo fort noen timer foran skjermen til helt unyttige ting også. I går kom jeg til det punktet at jeg ikke ante hva mer jeg skulle bruke verken nettet eller datamaskinen til. Det var ikke en gang noe som skjedde på facebook. Ingen nye fotoalbum eller gamle barndomsbekjente å smugkikke på. Ingen som hadde gifta seg eller fått flere kids.

I tre uker fremover skal jeg være på Sørlandet i det koseligste huset jeg vet og helt uten annen forbinnelse til omverdenen enn en avskrubar mobiltelefon. Synne kommer på besøk og vi skal bare gjøre fine ting hele tiden: Gå turer, bade, sole oss, grille, drikke vin, fiske strandkrabber, fiske og kjøre båt. Jeg gleder meg nok litt for mye til at det er helt sunt, som et lite barn gleder seg til julaften omtrent. Det er jo typisk at vi får regn fra første til siste dag, men jeg har heldigvis regnjakke.

God sommer!

Ane på bane

Poenget med alle typer transportmidler bortsett fra våre egne ben er at de skal gå fortere og være sterkere enn oss, dette skremmer meg til tider ikke så rent lite. Fly er håpløst. Ikke nok med at de beveger seg fryktelig raskt og sikkert har motorer på flere tusen hestekrefter, de beveger seg også flere hundre eller tusen meter over bakken (Vaklende tall skyldes mangel på fakta om fly på norske nettsøk, orka ikke begynne på engelsk). Tanken på å havne i en flyulykke og falle alle disse meterene BANG rett i bakken, er fy flate meg verdens ekleste tanke. For meg i hvertfall. Nok om fly, som ikke har noe med denne saken å gjøre.

Fordi de er nødvendige, har jeg lært meg å bli glad i noen kollektive transportmidler: Trikk, båt og t-bane. Jeg sliter fremdeles med både tog og buss, helt sikkert fordi disse som regel brukes på lange strekninger. Titimers bussturene til København hvor jeg forsøkte å få fem minutter søvn sittende i setet nærmest midtgangen med en Roskildehippi med blærekatarr, og altfor lange og varme turer på toget til Bergen med japanske turister stående på fanget mitt for å ta bilder av alt fra norske søledammer og fontener i Drammen til fossefall, er sannsynlige årsaker til at jeg ikke finner disse transportmidlene attraktive.

Jeg kommer aldri til poenget på denne måten. Poenget er at jeg har fått meg en hobby. Jeg liker t-banen ganske godt for tida og skal bruke de få fridagene jeg har frem til jeg reiser til Sørlandet på å sitte på banen. Basta bom. Det kan være så fint vær det bare vil være. Skal bare kjøre noen timer hver dag og får sikkert litt sol og fysisk aktivitet også, for de som skulle bekymre seg.