mandag 28. juni 2010

Sommer1

Når alt kom til alt, skulle det stå sort på hvitt: kandidaten har et godt kunnskaps- og ferdighetsnivå. Flaks at jeg ikke valgte å sy en keramikkvase. Nok om det.

Jeg er hjemme på Vestli. Cola Zero og utgåtte kjøttvarer fyller kjøleskapfryser og fryser, og jeg får fotmasasje mens jeg ser på de nyutsprugne blomstene på verandaen. De er hvite og lilla. Pur lykke!

Jeg har vært på Vestlandsturné med min kjære, og gjort nesten alle de fineste tingene jeg vet. Jeg har spist og drukket, gått tur, sparket fotball med spesialtilpassede regler, sett på fisk som svømmer bak glass og seler som vinker, kjørt den nyåpnede Bybanen i Bergen, tatt ferge, fektet mot sjørøvere med ormegress-stilker i en hageskråning, sovet under en kvist med lysende blomster, vært på muséum, og sett på fjell og hav.

Det kjekkeste med å reise på tur med Lars Olav, bortsett fra at det alltid er kjekt å reise på tur med den man liker best i hele verden, er at han elsker å prate. Han tar seg av all voksen-minglinga så jeg kan konsentrere meg om å leke. Jeg har ikke lekt så mye siden jeg var ti. Jeg har slåss med sjørøvere og brunsnegler, og jeg har vært pirat. Jeg har fått medlemskap i en trylleklubb og jeg har fått se en hel familie bli malt med magnetmaling. Jeg har klatret på steiner, vasset i iskaldt vann og kastet fallskjermhoppere ned fra garasjetak.

En uke jobb, så reiser vi tilbake til Rennesøy for å male låve.

Vi har bestilt fly.

Kommer jeg ikke velberget frem og tilbake, så vil jeg bare si: Hva var det jeg sa!

mandag 7. juni 2010

Non stop

Til Christense: Har forsøkt å lese meg gjennom de mest interessante bloggpostene til fru Grung, og nå føler jeg meg uvel. Tenk om det er slik jeg er i ferd med å ende opp? Bare uten leserne.

Dette er vel det tredje innlegget jeg skriver, helt uten innhold, fordi jeg rett og slett ikke har noenting i hele verden å sutre for før torsdag, og til og med det kommer til å gå fort over. Uansett. Vi skriver jo ikke når vi har det godt, da lever vi liksom.

Fortsetter jeg å skrive ord ned på dette digitale skriveunderlaget og publisere i ny og ne, vet jeg ikke hva slags selvbiografi jeg kommer til å ha liggende på internettet. Plutselig har jeg ment noe en gang for mye, og så er det vanskelig å slutte, og jeg blir ikke lenger kvalm av å lese noen ting.

Jeg vil slå et slag for den håndinnbundne dagboken kjøpt for femogsytti kroner på den lokale bokhandel. Gjerne en med lås. En som bare skrives til meg og ingen andre får se. Legge hele bloggetiden på hyllen, takke pent for venners vakre ord, heder og ære, og om ti år tenke at dette var 2010.

Om dette blir det siste innlegget, vil jeg ytre noen siste vakre ord.

Kjære far og kjære mor: Takk for at dere lærte meg hvor viktig hjernen er og gjorde det vanskeligere å tjene til livets opphold ved å vise frem kroppen ved å gi meg non-stop så lenge jeg klarte å si hvilken farge de hadde.

Den bitre ettersmaken av alle de vakre venninnene som til og med kan ha pannelugg, er for lengst glemt. For lengst!

onsdag 2. juni 2010

Sommerferie

Jeg har ikke kunnet skille dag fra natt de siste døgnene, og de siste 24 timene har jeg pussig nok verken følt sult eller tørst. Da jeg hadde lagt siste hånd på bacheloroppgaven idag morges kl halv fire, var ansiktet mitt bare en grå flytende masse med flekker og kviser. Jeg så ut som jeg var nittisyv år gammel og fryktelig deprimert.

Etter 1 liter kaffe og to paracet, føler jeg det som raketter, 17. mai, julaften og bursdag.

8 dager i lykkelig uvitenhet, svevende på en kremaktig rosa sky, før sensuren faller. Så krysser jeg fingrene og håper at arbeidsinnsatsen min verdsettes.