Første Hønedag

Det gikk så bra idag og var så fint å være tilbake på favorittskolen. Ida og Gro er kjempefine å observere med. Jeg er glad for det. Nå klager jeg ikke på noe annet enn guttesveis og regulatoren i munnen.

Mamma er formann i borettslaget hvor hun bor og må ta imot telefoner og ringe folk for å få ting fikset når det trengs. Idag fikk jeg være med å se kokvarmt vann som sprutet høyt opp i taket fra et rør i fyrrommet i blokka ved siden av. Det var spennende, ganske skummelt og bråkte veldig. Det minnet litt Titanic, filmen fra 1997, når vannet fosser inn i gangene og Kate Winslet prøver å finne Leonardo. Jeg turte ikke gå inn i rommet og synes ikke det virket så lurt heller. Det hørtes ut som om røret kunne eksplodere når som helst. Det kunne nok ikke det, men jeg har ikke hørt på sprutende rør tidligere og da kan de nok virke farligere enn de er.

Imorgen skal jeg trimme på treningsrommet i borettslaget. Det er det ingen andre som gjør, tror vi. Det er en tredemølle der som man må gå igang selv og som plutselig stopper og flere andre apparater som nesten fungerer.

Før jeg avslutter idag vil jeg skildre en episode til fra dagen idag. Jeg har et nytt par med strikkede rosa votter. Ikke en sånn prangende rosa farge som synes på lang avstand, men en sånn gammel, dempet farge. Idag morges hadde jeg dårlig tid til bussen, faktisk så dårlig at jeg måtte løpe etter den et lite stykke. I hektisiteten mistet jeg en vott på veien, men tenkte at det faktisk var verdt en vott å rekke første skoledag. Jeg tenkte en del på votten mens jeg var på skolen og lurte på om den ble påkjørt mange ganger mens jeg var borte fra den. Ville jeg finne den igjen når jeg kom hjem?

Da jeg kom hjem lå den ikke i veien og jeg regnet den som tapt for all fremtid. Her er det nok på tide å nevne at borettslag kan ha sine nysgjerrige naboer som følger med på alt som skjer. I aller høyeste og litt for store grad kanskje. Jeg kjenner ingen av beboerne i dette borettslaget bortsett fra mamma og ektefellen, og de var på jobb da jeg dro med bussen idag morges og kom først igjen en time etter jeg var hjemme.

Til poenget: Votten hang ved inngangsdøren til mammas leilighet, tydelig hengt opp av noen som visste de plasserte votten hos dens eier. Jeg er lettskremt og fikk raskt assosiasjoner til skrekkfilmer hvor hovedpersonen(e) blir forfulgt av psykopatiske drapsmaskiner som i I know what you did last summer. På tide å enda en gang minne om at jeg ikke har hilst på en sjel i dette borettslaget. Ingen som ser meg burde vite at jeg er mammas datter. Så like av utseende er vi ikke. Bare det at noen sitter og følger med på når jeg løper etter bussen og får med seg at jeg mister votten min klokken 07.32 en tirsdag morgen er en litt ubehagelig tanke. At de klarer å koble votten til min mors hustand er foreløpig vanskelig for meg å forstå. Det må være en Sherlock eller Poirot her omkring, eller en gal drapsmann.

Nytt innelgg imorgen hvis jeg rekker, orker og ikke blir tatt av Vottebringeren.

Teknisk museum

Marianne og jeg dro på Teknisk museum en lørdag. Det var gøy. Jeg var forberedt på at det ville bli en skuffelse fordi det var så mange år siden sist, men det ble det ikke. Når man er voksen legger man merke til andre rare ting enn dem man legger merke til når man er barn. I hvertfall jeg. For eksempel at det som har ti forskjellige farger ikke nødvendigvis er morsomt. Jeg husker en del av matematikk-lekene i kjelleren på museet (med spenstige farger) som veldig spennende da jeg var liten, mens de var treige og meningsløse nå. Kunne kanskje ønske jeg fremdeles kunne lures med sterke farger. Slik at en rosa eller oransje datamaskin ville få meg til å produsere bunkevis med gode oppgaver.



KlimaX-utstillingen var kanskje det aller mest spennende. Utstillingen tar for seg klimautfordringene og hvordan de kan løses. For å gå inn i utstillingen må man ta på seg gummistøvler for ikke å bli våt. Rommet er nemlig et basseng med vann. Jeg ble så fascinert av vannet og de gule støvlene at jeg ikke fikk lest noe av det som stod på veggen i utstillingen. Jeg tror bestemt at vannet er der for å vise hvor mye verdenshavet vil stige i løpet av de neste femti årene, hvis utviklingen fortsetter som den har gjort. Det var en svær isblokk der inne og radiostyrte gule båter. Jeg fikk aldri prøvd båtene, fordi guttungene som var der trodde de hadde enerett. Det var jeg ganske skuffet over.



På vei ut av KlimaX-utstillingen oppdaget vi at det var et slags kamera og en stor skjerm med varmesøker, ultrafiolett lys eller noe sånt. Det var veldig gøy. Jeg reiser gjerne tilbake når som helst!