søndag 20. november 2011

Til jul

Kaffetørst student med nyervervet parabenangst ønsker seg

Severin Café Caprice kaffetrakter (fordi den var best i test i 2009 med "Tv2 Hjelper deg" men egentlig holder det at det er en trakter som lager god kaffe,

mp3-spiller til pensjonisttrimmen (ingen øvrige kvalitets- eller merkeønsker), Ikea melkeskummer, blodtrykksmåler (en mellomting mellom angst- og helsebringende, tommel opp), Hudpleieprodukter UTEN PARABENER f.eks Dermica Sans som er på Apoteket (ansiktsrens, toner og kremer for tørr hud), Parabenfri og småeksklusiv sjampo og balsam for tørt og skadet hår, potetmoser/rotmoser, Boka "Kvalitativ metode" av May Britt Postholm, Ikea strekklaken 200x160 (vi har bare to laken etter at de andre ble ødelagt i forrige vaskemaskin), varme og gode sokker (str.39-41), svarte penner, tynne kaffekrus som rommer en god kopp kaffe (klarer ikke drikke av tykke kopper uten å søle etter ansiktsløft i august) De kan godt ha blomster på seg.

Lydbøker: "Straffen" av Jan Mehlum, "Natthagen" av Kjell Ola Dahl, "Isbaderen" av Knut Faldbakken, "Vinterstengt" av Jørn Lier Horst.

Digibøker.

onsdag 16. november 2011

Gi meg en ponni

Jeg skyter kameler med sprettert og strikken ryker. Det er som regel sånn. Akkurat som med slanking, håpløse forelskelser fra ungdomsskolen, keramikk og familiesammenkomster. De tingene man kan dårligst, men må gjennom igjen og igjen.
Det er så fint og så stygt på en gang.

Til jul neste år skal jeg ønske meg en sånn rosa ponni med horn i panna som lukter methylparabener. Jeg tror en sånn vil kunne gi livet 10 ekstra poeng, og ansiktet et ekstra smil en mørk novemberdag. Det er faktisk sykt viktig å se fremover og ta tak i de aller minste tingene som man kan gjøre noe med,
og det er en ponni.

onsdag 12. oktober 2011

motebloggern

søndag 18. september 2011

Master disaster

Forkjøla, det er søndag. Det skal regne idag. Jeg er mislykka masterstudent som tenker på permisjon. Det gikk galt i juni, og så har jeg lata som jeg har skrevet masteroppgave i 4 måneder, når jeg egentlig har sittet og sett på bøker jeg ikke forstår.

Det er ikke bare å skjerpe seg lenger, for jeg klarer ikke å finne en løsning for oppgaven min. Den skal ha to elementer i seg for at jeg skal la meg engasjere: Microsoft Paint og Groruddalen. Koblingen, problemstillingen og alt annet mangler. Det forsvant da jeg ble satt til å lese 3 bøker om metode på engelsk. Så galt kan det gå.

Kan ikke bare noen si at man ikke har tapt selv om man ikke får det til, og at det er helt greit å være 12 år. Det er jo ikke det at jeg er dum, synes jeg. Jeg hadde klart dette her hvis brikkene lå på plass på denne tiden. Akk ja, over og ut.

fredag 12. august 2011

5 dager til kjeveoperasjon

Nå har jeg begynt å grue meg, søker nettet rundt for å lese folks erfaringer og (vandre-)historier og merker underveis at det omtrent er like smart som om jeg skulle forsøkt å gjøre denne operasjonen selv, med kjøkkensaks, limstift og syskrinet etter mormor. Jeg er jo tross alt utdannet kunst- og håndverkslærer.

"Det var et ork mens det stod på, jeg gråt av smerte ofte og når jeg så meg i speilet hvor stygg og hoven jeg var.." skriver en dame på et nettforum. Jeg lurer sånn på om hun gråt mest av smerte eller mest av at hun var stygg. For man tåler ganske mye smerte, tenker jeg, bare man slipper å være stygg i 14 dager. Heller fire kniver i hjertet som vrir rundt synkront og murstein med spiker i ansiktet, enn blå kinn og ballongansikt en måneds tid.

Hva pokker skal man med et utseende i en verden fylt med penger, sang og musikk? Da jeg var hos kirurgen på en liten visitt i 2009 for å planlegge dette inngrepet, husker jeg at jeg skrev i bloggen at kirurgen og professoren sa jeg var heldig som var så, sitat: "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" fordi det ville gjøre at kjevebeina ville gro mye fortere. BMI meg langt inni bergveggen! Jeg er stolt av å ha en kropp som tåler nedgangstider og kanskje et ekstra slag i trynet med balltreet (sånn på forhånd), og hvis jeg griner er det i hvertfall ikke fordi jeg i en periode må ha blått ansikt og ekstra fyldige kinn, da er det fordi hodet holder på å falle av i ren forfjamselse over at det går an å ha så vondt. Så det så!

Kjeften i 2009

Kjeften i 2011
All den deilige skeivheta har gått tapt, det som står igjen er reguleringsbefengte tannsøyler, og om et halvt år (med litt tannbleking) har jeg et Hollywood-smil maken til alle andre. Det er trist, ja, men også livets gang.

onsdag 10. august 2011

ny kjole

Ane og sydamen arbeider med en selskapskjole som har samme snitt som brudekjolen, men skal være knekort og med albuelange armer. Den skal være blå. Får vi alt til, slipper jeg å tenke på hvor jeg skal lete etter kjole til alle bryllupene dette året.

onsdag 15. juni 2011

Utdrikningslag, en vidunderlig dag

På plenen utenfor verandaen danser to usedvanlig vakre og hvitkledde alver. De blåser såpebobler og ønsker meg velkommen til min egen fantasiverden. Inni i leiligheten spilles musikken fra BBC-serien Stolthet og fordom og jeg har akkurat kjefta på min tilkomne fordi han har slått den på. Jeg har fått nok hint. Jeg har forstått at 1700-talls borgerskapsromantikk fra Jane Austen-romanene blir sentrale ingredienser i utdrikningslaget. Det er selvfølgelig helt perfekt og kunne ikke vært bedre, men det ligger så visst ikke i min natur å glede meg over å ikke vite hva jeg skal oppleve, når åtte av de fineste menneskene jeg vet om har planlagt og samhandlet uten meg i ukesvis. Utdrikningslaget skulle likevel vise seg å være verdt hvert eneste sekund med utestengthet og psykisk tortur.

Engstelig irritert, slapp jeg de to hvitkledde englene inn i leiligheten og ut på verandaen. Jeg kunne i ettertid ønske at jeg hadde vært litt blidere og mindre skeptisk, men fytti katta så skummelt det er å ikke vite hva som skal skje. På verandaen på Vestli fikk jeg deilige jordbær, kransekake med sjokolade og noen sprudlende dråper, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg skulle finne et hvitt antrekk som ville matche de vakre gjestene mine.

Jeg slapp å tenke lenge. Synne la en pakke foran meg på bordet, og jeg synes jeg kunne kjenne igjen skriften til syersken fra Evje. Jeg kunne ikke få det til å stemme, og dersom det gjorde det, hadde de tenkt jeg skulle vase rundt i brudekjolen min 2 uker før den store dagen?

I pakken var det en nydelig kopi av brudekjolen min med kortere ermer og skjørt i natursilke, med gullfargede bånd og blonder foran. Med blomstekrans på hodet og bind for øynene ble jeg ført til «hesten og kjerra» på Vestli t-banestasjon. I et helhjerta forsøk på få meg til virkelig å tro at jeg satt på en hesterygg og ikke i en t-banevogn fikk jeg en I-phone med lyden av hestehover i trav mot øret. Fine, fine vennene mine. En turbulent vandring til Aker Brygge førte meg frem til Bygdøy-båten og de seks vakre ladiene tidsriktig Jane Austen-antrukket. Fy flate, så fint med de aller fineste samlet samtidig bare for meg. Jeg blir rørt på nytt når jeg skriver om det.

Båtturen, en turistbuss og en rutebuss, førte oss frem til den mest idylliske plassen jeg kunne tenkt meg. Vi stod på en grønn eng på Huk, med havsutsikt og flere dusin kritthvite seilibåter i den sommerklare og solfulle horisonten, og noen nudister som akkurat var langt nok unna til bare å understreke idyllen. I piknik-kurvene fantes pledd og mat, masse mat(!), og flere bobler. Kunne Ane hatt det bedre? Komfortabel kjole med høyt nok liv til å dekke en trillingmage, nydelige tyske kjøttboller, deilig olivenfylt Lillehammer-foccacia, fantastiske lomper med laks fra Follum, heite horn fra Ski, tungesmeltende bær- og nøttebrownies fra Steinsåsen og underbar Bislettsk Napoleonskake. Jeg hadde spist meg syk der og da, hvis de ikke var for at min favorittsyssel nr to ble aktualisert. Det var tid for lek!

Den blivende brud, som i skrivende stund synes utdrikningslag er så kjekt at hun vurderer å gifte seg flere ganger, fikk lov å plukke pakker fra en kurv. Hver av pakkene kom fra en av de tilstedeværende, og innholdet skulle si noe om undertegnedes forhold til vedkommende venn. Bruras oppgave var å gjette riktig venn. Klarte hun det, fikk hun en utfording: en konkurranse eller lek som skulle løses, som ved seirende utgang ga den fremtidige kona en rekvisitt som passet til anledningen. Komplisert å forstå ut av denne teksten, men det fungerte helt fantastisk i gårsdagens utopi, og til slutt hadde prinsessa både diamantbesatt diadem, ringer, armebånd og hårpynt, og så ut som en million dollar i juggel. Hurra!

Etter 3 timer som tok 5 minutter gikk ferden til Folkemuseet, mitt andre hjem. Herfra finnes det en omfattende fotoserie som beskriver bedre enn 1000 ord. Den finnes enda ikke i internettformat, men dukker plutselig opp. Kort oppsummert møtte jeg Mr. Darcy i et gult herskapshus i England fra 1760 og fikk guide ladiene og lorden gjennom fremtidens interiører på 1900-tallet i OBOS-blokka. Det var så vakkert, vakkert alt sammen.
Da kvelden nærmet seg kjørte vi tullebåt 5 meter til Sult på Lille Herbern, en perle av en lukseriøs restaurant og skikkelig sørlandsk idyll. En kan ikke gå inn i de giftes rekker uten å ha smakt sin tilmålte del Foie gras, eller gåselever som jeg liker å kalle det, og det var digg! Utsikten ut mot sjø og holmene i Oslofjorden var virkelig så upåklagelig at den burde fått et eget 420-siders kapittel. Den jobben får jeg ta opp ved en senere anledning. Verdens vidunderligste forloverinne holdt tale og de 7 andre nydlingene som jeg elsker av hele mitt hjerte ga meg råd på vei inn i ekteskapet. Jeg skal forsøke å være den rette, være meg selv og holde orden i sysakene.

Vi avsluttet den enestående fantastiske dagen nedenfor Akershus festning, med enda mer mat, drikke og enda mer lek og moro. Noen fantastiske lanterner man tente på og som fylte seg som små luftballonger, ble sendt opp i himmelen over Oslo. På min oppfordring fikk hver av lanternene navn, som jeg lover å ta i betraktning dersom det skulle komme barn en gang. Tror det var Bo, Nanna og Birk som fløy lettest til himmels, så om ikke annet får det bli navnet på gullfiskene jeg ser for meg at vi skal adoptere en gang.

For en underbar dag, en av de beste som har vært. Synne, Marius, Amalie, Live, Lara, Anette, Marianne og Ida! Dere er helt utrolige og jeg er så full av takker og bukker og glade, fin-tastiske minner. Gavene, lekene, ordene og maten og alt engasjementet, smelta et hjerte og rørte en sjel. Jeg har finere venner enn noen kan drømme om, og slike vokser ikke vilt, så jeg skal prøve å gjødsle godt og gi dere mye vann. Er ikke så flink som jeg burde med planter og sånn, men jeg skal prøve det jeg kan. Husk det. Jeg lover å aldri glemme fantastiskheten deres. Tusen millioner takk, og en ekstra spesiell takk til Synne, min vakre, uvurderlige blomsterbukett.

mandag 30. mai 2011

Shaping and bleiking

Hadde en skikkelig fin date igår, med meg selv og "shaping and slimming" undertøy på Lindex. Planen var jo å kvitte seg med et tosifra antall kilo før bryllupet, men vi har det så kjekt på Vestli med god mat og store mager, at 15 kilo for mye bare er å regne for en kjærlighetserklæring. Kombinasjonen 15 kilo for mye og alt som kan virke slankende, høres kanskje smart ut, men så enkelt er det ikke. Den har i hvertfall gjort det veldig tydelig for meg at undertøy ikke kan slanke, bare klemme og flytte. Maken til slank midje har ikke jeg hatt siden førskolen, bare synd med det ekstra paret med pupper som dukket opp mellom bhen og de tighte lange underbuksene. Følelsen av å ha vært et bitte lite menneske før jeg kom inn i prøverommet, og så ha blitt sprøytet full av silikon for så å bli en en steinhard michelengmann, er absolutt å anbefale for den som skulle ha noen gram til overs. Alt fettet kjentes ut som muskler, men så selvfølgelig bare ut som hardt, deilig fett. Jeg lo så jeg grein og lovpriste både den ene og den andre fordi jeg ikke har valgt en slimfit brudekjole.

Et lite prisoverslag etter møte med bryllupsfrisøren på lørdag førte til kjøp av blekemiddel og hjemmestriping av håret. Skal kjøpe noen av de der hettene til hverdagsbruk også.

torsdag 26. mai 2011

Nedtelling

Idag har jeg kjøpt 32 blå stearinlys, skrevet tale, vært stressa og forelsket. Om en måned er jeg kone.

torsdag 19. mai 2011

Snow or ice cream?

På Bergensbanen morgen og formiddag 18.mai møter vi en indisk middelaldrende kvinne, hennes mann Bunny, datteren deres, i underkant av 20 av deres venner/familiemedlemmer og meg.

Indisk dame: I think that is snow. Is that snow? I have to ask. Excuse me, is that snow?
Ane: Yes.
Bunny: Hahaha, do you think it's ice cream?
Indiske venner og familie: Hahahaha.

Vi nærmer oss Finse. Jeg har involvert meg ganske mye i disse menneskenes ekstatiske tilstand på grunn av det vinteren har gjort meg mer enn lei av, men som jeg ikke kunne tenke meg å leve uten. Jeg har så lyst til å fortelle at på Finse, Bergensbanens høyeste punkt, der skal de få se snø der! Men hva er vitsen. De vil tidsnok oppdage det selv, og de få nordmennene som har valgt å ta toget klokken 0811 en onsdags morgen en god måned før sommerferie, vil garantert bli flaue på mine vegne om jeg skulle forsøke å halte meg frem på engelsk. Dessuten høres Bunny ut til å være en verdensvant mann: I've seen snow in Sweden too, and Norway many times. On the streets too.

Indisk kvinne: Look at det snow in the trees. It's snowing right now! Look! It is fantastic.
Indiske venner og familie: No. It is not snowing now. You are too excited.
Indisk kvinne: NO! Look for yourself.
Bunny: She is right. It is falling very fine snow in thin flakes, can't you see?
Indisk kvinne: It is so close, I can almost touch it. If I was outside I could.

«Next station is Finse. This is the highest point on Bergensbanen. 1222 meters over sea-level. The train will continue from Finse at 12.25»

Klokken er 12.20 når toget stanser på Finse. Rundt 10 indiske barn i 5-10 årsalderen løper ut av toget med en pappa og hans videokamera hoppende etter. For en klisje dette er, men så rørende vakkert. De opplever snø for første gang. Da jeg var liten synes jeg tanken på at noen barn ikke hadde snø, var litt værre enn tanken på de som ikke hadde mat. Et rimelig i-landsk barneperspektiv.

Bunny: Did you see all the kids in the snow? I got some of it in my hands, want to feel?

Datteren til Bunny og den indiske kvinnen, snakker ikke så mye som foreldrene, men smiler og kjenner på snøen. Jeg tipper hun er 15. Jeg ser at hun angrer på at hun ikke turte å løpe bort til snøhaugen med de yngre barna. Hun begynte, men snudde halvveis. Nå kikker hun ut av togvinduet med noen dråper vann i hånda. Tipper hun kunne ønske hun hadde vært 6.

fredag 6. mai 2011

1 dag/1 år

En stund har bloggen vært en vinduskarm for korte tekster med mer eller mindre utilgjengelig innhold, og det kan se ut som ironiske hverdagskommentarer blir et tilbakelagt kapittel i mitt liv som blogger, i hvertfall for et kvarters tid. Livet er masterprosjekt og planlegging av bryllup, og førstnevnte er for tiden det mest interessante. Det er faktisk dødskjedelig å planlegge bryllup, det gir liksom litt mer mening å planlegge hva jeg skal bruke livet mitt sammen med denne mannen til. Ærlig talt gir det til og med mer mening å planlegge bryllupsreisen til København. Det føles ganske meningsløst å bruke et år på å planlegge 1 dag. Jeg gleder meg til å bli kone, det blir fint, men bryllup er faktisk sykt teit. Jeg skal ikke bruke 3600 kroner på frisør og sminke eller gå opp og ned på gulvet i fotsi hvit kjole mens folk ser på meg, noen gang igjen. Hva er poenget? Masterprosjektet mitt er derrimot blitt spennende og håndgripelig de siste dagene, for meg hvertfall. Arbeidet med den vil dessuten forhåpentligvis ha betydning for hva jeg skal gjøre resten av livet, i motsetning til bestilling av eggerøre og esker med hvite sko.

Noen timer senere samme dag

Jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for alle som bidrar økonomisk og praktisk til bryllupet. Det blir sikkert en helt fantastisk dag. Noen ganger er det lov å være usympatisk og tverr.

onsdag 13. april 2011

mandag 11. april 2011

Ja til sirkus uten elefanter hvertfall

I går var jeg på sirkus, likte ikke det så godt. Overraskende egentlig, når man tenker på alle likhetstrekkene det har med Meldodi Grand Prix (glitter, fargesprakende kostymer, drag-sminkede damer og hard representasjon fra Øst-Europa), som jeg liker. Dessuten er det vel 10-15 år siden sist, og alle barn liker jo sirkus på et punkt. Sirkusbesøket denne gangen, var en del av arbeidsdagen min.

Da jeg var 16 år og signalrød, skulle den politiske ungdomsgruppa mi ha aksjon mot sirkuset som var kommet til byen, med plakater med påskriften: "JA TIL SIRKUS UTEN DYR", og muligens et par av ungdomspolitikerne innelåst i bur utenfor sirkusinngangen for å understreke poenget. Det med burene ble heldigvis nedstemt. Tror kasserer innså at budsjettet ikke rakk til både papp, sprittusj og menneskebur.

Dette var vel den eneste aksjonen jeg var mot i min tid i politikken. Jeg var ikke så opptatt av sirkusdyrene og synes ikke vi hadde tilstrekkelig bevis på at de hadde det så vondt som vegetarianerne mente. Jeg er fremdeles mest opptatt av mennesker, noen må jo være det og, men igår forstod jeg at jeg fint kan leve uten dansende elefanter. Tror kanskje de fleste dyr har det kjekkest når de får være dyr, og ikke for enhver pris skal lære å gå på to bein. Det jubles høyere jo mer mennesklige aktiviteter dyrene demonstrerer, med en sukkerbit i snabelhøyde og en pisk bak øret. Hurra, elefanten kan sitte på en krakk og riste et lommetørkle med snabelen så det ser ut som den vinker til oss.

Kan det ikke bare være klovner, akrobater, en tryllekunstner og linedansere da? Kanskje en hund og en katt som slåss litt på slutten? Og et sidespor til slutt: Hvor har det blitt av verdens sterkeste mann? Han har jeg aldri sett på sirkus, men hadde likt det godt. Damene med skjegg trenger jeg ikke, som om sterk hårvekst er en bragd.

onsdag 6. april 2011

sortering

det er ingenting som skaper så mye kaos som sortering
sortering som kaos mye så skaper som ingenting er det
sortering som så skaper som
det er ingenting kaos mye skaper som som sortering så
er så det som mye som kaos skaper ingenting sortering
som som

tirsdag 5. april 2011

klippe håret og få seg en jobb

eller ta seg sammen og gjennomføre et studie som ikke gir meg noen glede?

Marie Antoinette

Jeg liker Marie Antoinette. Hun som ble gift da hun var tenåring og måtte bli dronning i et land hvor ingen ville hun skulle være. Bli drept fordi du liker fest og moro, brus og kaker, og ikke forstår at folket sulter og gir deg skylda fordi du er fra Østerike. Jeg fikk skylda en gang fordi jeg var fra Østerike, men jeg ble ikk halshugd. Heldigvis.

onsdag 30. mars 2011

han sa:

"den helsikkes følsomheten din må du vel kunne bruke til NOE?"
jeg sa: "nei"

Gress

jeg har gravd et hull i jorda
der jeg legger søppel
jeg ser at gresset
forandrer farge
det blir bare litt blåere
hver sommer

tirsdag 29. mars 2011

Leter,

finner og forsvinner
innerst i øye er det en krok
en sofakrok
rundt den er det
nesten ingenting

onsdag 2. mars 2011

Bryllupsdobber

Disse har jeg kjøpt idag på epla.no. Tenkte at man måtte ha sånne gullsmedsmykker, gjerne perler, når man gifta seg, men som mormor ville sagt: "Det er like fint med juggel." Billig, pent og ikke så farlig å miste. Disse er visst både gamle, nye og blå, så nå mangler jeg bare noe lånt.

mandag 7. februar 2011

Starter nesten tekstfri blogg

og dette blir større suksess enn slankeblogging, i allefall for meg.

http://paint-ings.blogspot.com

lørdag 5. februar 2011

Leseløve, skinnfell

For en fjollete dustemikkel jeg var som satte igang med denne bloggen, og for et forbasket ansvar. Det samler seg jo ikke akkurat en kø av blogglesere for å få meg seg mine nyoppdateringer, men jeg føler likevel en plikt i å holde bloggen gående. Æsj, jeg er vel bare oppmerksomhetssjuk når alt kommer til alt, og har et håp om å bli Vestlis svar på Voe, nå som hun har gitt seg.

Uansett hvor dumt det er å utbrodere sine svake sider på det verdensomspennende internettet, så gjør jeg det herved igjen: Jeg er bekymra for skolearbeidet mitt om dagen, ja og om natta og. Jeg er motivasjonsløs og livredd for å bli konfrontert med fagstoff jeg ikke behersker og enhver situasjon der jeg snakke. Jeg griner meg i søvn nettene før det er presentasjoner av noe slag, og det har vi minst annenhver uke. Faktisk har jeg etter tre års lærerutdannelse aldri vært reddere for å stå foran en forsamling voksne mennesker og snakke. Praktisk.

Dessuten har jeg akkurat innrømmet for meg selv at jeg ikke kan fordra å lese. Jeg elsker jo å få det som står i enkelte bøker inn i hodet mitt, men jeg vil kun at andre skal lese det opp for meg, så jeg kan ligge bakoverlent meg øynene innovervendt eller ta oppvasken så lenge. For å få poengtert at det ikke handler om direkte latskap: Jeg vil heller ta 74 oppvasker og vaske 5 toaletter enn å lese en eneste side kunstteori av eller med Søren Kjørup. Sånn er det, og det er kjempetrist for meg og slett ingenting å skryte av. Kan en som hater så intenst å lese være masterstudent? Neppe. Jeg kaster inn kluten.

søndag 9. januar 2011

Regulert brud

Jeg må gifte meg med tannregulering

Rekker jeg ikke operasjon før etter bryllupet er det en mulighet for å kunne ta den av for en dag, med en prislapp på 6000.

Altså, nei.
Untitled, Lizzi Bougatsos 2007

onsdag 5. januar 2011

Nytt år - sped start

Det er 12 dager til skolestart og om 20 dager skal jeg til Berlin. Akkurat nå gjør jeg ingenting. I løpet av jula har jeg lagt på meg 5 kilo, uten overdrivelse. Med tanke på bryllupet om et halvt år skulle det gått andre veien. Av orginalvekttapet på 30 kilo gjenstår 20. Æsj.

Nå har jeg altså 12 dager å dedikere til sunt kosthold og trening. Vel og bra hvis ikke jeg hadde våknet med tante fiolett på besøk, og ligger i fosterstilling med varmeflaske på magen og skriver blogginnlegg. Det skal ikke stoppe meg, men det blir ikke treningsstudio idag. Folk kan si hva de vil og gjerne for meg påstå at det virker lindrende med en god treningsøkt og utsvetting. Spør du meg, må de ha en mye blidere tante, og derfor ingen rett til å bruke sin som utgangspunkt for en generalisering.

Idag blir det dobbel dose paracet, tur/retur Stovner til fots for å levere skattekort til sjefen, også kaller vi det en ynkelig start og spiser noe kaloriklarlagt til middag. Det tar tid å forandre ei pute til stål, dessuten tror jeg at jeg gir meg på gråstein-stadiet og håper at det er oppnåelig på et halvt års tid. Denna bruden kommer tross alt til å ha reggis.