Hvor er alle helter?

Ja, så var jeg ferdig med Arkitekturfordypning og på tirsdag starter fordypning i ulike stofftrykkteknikker, eller Design 2 som de kaller det her omkring. Hva i alle dager jeg holder på med kan jeg ikke svare på. Holder jeg på å bli kunst- og håndverkslærer? Altså, sannsynlgivis ikke. Det finnes jo ikke særlig mange jobber å kaste seg over.

Jeg liker godt å undervise, det er jo en god måte å få dekket behovet for oppmerksomhet på. Nei, forresten ikke nødvendigvis, men det kan det jo bli.

Kunst- og håndverksaktiviteter liker jeg som regel, men det gjør jo alle. Innimellom er jeg flink nok, sånn til å male og male og sånn. Bortsett fra det ligger jeg som regel på 10-12 års stadiet. Særlig i pirkearbeid, og selvfølgelig spikking.

Når vi skal velge fordypningsfag blir jeg like kvalm som jeg ble før gymtimene på ungdomsskolen. Hadde jeg bare hatt noen flere områder jeg kunne briljere litt i, tenker jeg. Den ene fagbolkpresentasjonen følger den andre og jeg oppdager at den eneste grunnen jeg har for mitt endelige valg er praktiske hensyn som: Jeg tror jeg forstod denne oppgaven og kanskje har jeg fått et hint om hva som forventes av meg, dessuten hadde den et tema og det er jo en god start. Eller: Jeg synes ikke hun læreren virka skummel, så det velger jeg. Det kan også spille litt inn at noen av de jeg kjenner godt velger faget. Som på Folkehøgskolen da jeg byttet fra klesdesign til skriveverksted fordi jeg ville være med Amalie, min folkehøgskoleforelskelse.

Tilbake til stofftrykk. Det blir nok bra. Trykk og trykk så blir det alltid noe artig av det før eller siden. Egentlig gleder jeg meg litt, jeg kunne bare ønske vi slapp å velge. Når jeg velger fag må jeg jo late som jeg er så god i stofftrykk at jeg hadde god grunn til å velge nettopp det.

Litt dumt å måtte blir den første som går ut av denne skolen med papirer på at jeg er kunst- og håndverkslærer, uten å kunne hekle, veve eller strikke vrangt. Ærlig talt: Jeg representerer alt det lille som er igjen av husmorskolen og jeg kan ikke en gang fore familien på hjemmestrikk og hekleduker.

Verden har gått for langt. Nå legger jeg meg og sover så fort Lene-Alexandra er ferdig med å synge på reprisen av Beat for Beat.

Vernissasje

Hver torsdag dette halvåret har jeg hatt en ekstrajobb som går ut på å lede kurs i søm og design for 4.- 7. klassinger på en skole i utkanten av Oslo. Idag var det "semifinale" med høst-vernissasje, catwalk, fruktbrus og fylte kjeks (fra firstprice)og masse små og noen store representanter fra kursdeltakernes familie- og vennekretser.

Deltakerne har jobbet med to oppgaver i løpet av de siste to månedene. Den første gikk ut på at de skulle sy og dekorere sin egen bandana og i den andre oppgaven skulle enkle hvite t-skjorter redesignes.

I første avsnitt skrev jeg at vi hadde catwalk idag, men det er ikke helt sant. I bestefall kan vi kalle det catrun og det på tross av at vi er strenge på at Inne går man, ute kan man løpe! Hvis noen skulle lure på hvorfor vi ikke har formet denne regelen på denne måten: Det er ikke lov å løpe inne! Så er det fordi det innbilles meg og mine medsøstre at man kan få noe kjempepositivt og koselig ut av alle regler hvis man former dem på den koselige Vi gjør dette!-måten og unngår ikke-ne. Dette er sånn latesomlurebarna-kosepedagogikk som er lett og følge, og positiviteten bør som kjent ingen grense ha.

Akkurat på denne skolen vi nå holder til, er vi likevel ikke helt sikre på at det beste vi kunne gjort var å komme inn med kvart innlært kosepedagogikk. Nå har vi i det minste forsøkt og sett at grenser og disiplin kanskje trengs i litt større grad enn våre Her respekterer vi hverandre og snakker rolig og hyggelig sammen-regler. Selv om tanken for to måneder siden var god.

Sånne kunstpedagogstudenter lærer også noen fine teknikker på hvordan man til enhver tid skal se eleven, for eksempel ved å hilse på alle elevene i det de kommer inn i klasserommet og holde elevens blikk til eleven selv slipper. Dette skal gjøre eleven trygg. Det var selvfølgelig min fantastiske idé å videreføre denne lærdommen til dette Søm/Design-kurset. Det jeg ikke visste var at de 25 elevene det var plass til på gruppen bare var en tredjedel av de som dukket opp første kursdag. Elevene hadde ikke fått vite om de var tildelt plass eller ikke på forhånd, slik de skulle fått. Martine og jeg brukte det første kvarteret av de to første kurstimene på å hilse, gjenta navnet og holde blikket til 75 elever, mens mødre med barnevogner ventet på å få vite om barna deres hadde plass på kurset. 50 av elevene gikk hjem etter første halvtime og de vil bare huske oss, hvis de ikke allerede har glemt oss, som de to hilsesyke, flakkende kursdamene med kaldsvette hender som uttalte alle navnene feil og som de aldri kommer til å treffe igjen på tross av at de kastet bort et håpefullt kvarter av livene deres.

Ja, det ble i grunn mest om starten og lite om semifinalen idag. Den var kaotisk og interessant. Godnatt.

Jeg er jo bare barnet

Det er helt tomt. Jeg har begynt på 4 innholdsløse og kjedelige innlegg som ikke er morsomme å skrive og når de ikke en gang er det, unner jeg bare min verste fiende å lese dem, men jeg kjenner et press og forstår at jeg må skrive noe. På tirsdag begynner skolen og et halvt år med entreprenørskap står for tur. Akkurat nå tenker jeg at entreprenørskap er et forbasket vanskelig ord og hvem skulle tro ord kunne ha 3 R'er.

Selv om jeg vet sånn cirka hva jeg skal holde på med, må ikke det forveksles med at jeg kan forklare hva dette lange og ganske stygge ordet betyr. Cappelen Damms side Merkur 3 derrimot forklarer det gjerne, på en passe vanskelig og veldig kjedelig måte. Ikke les alt som kommer under her med kursiv skrift hvis du ikker er veldig interessert i å finne ut hva entreprenørskap (litt forenklet) omhandler.

* Entreprenørskap er å identifisere og evaluere muligheter
* Entreprenørskap er å initiere og styre en bedrift med et klart formål
* Entreprenørskap vil si å få en bedrift til raskt å fungere bedriftsøkonomisk
* Entreprenørskap vil si å akkumulere og håndtere kunnskap og teknologi
* Entreprenørskap er å mobilisere tilgjengelige ressurser, for eksempel
finansielle, menneskelige eller fysiske ressurser
* Entreprenørskap er å vurdere og avveie risiko og usikkerhet
* Entreprenørskap er å kunne tilføre innovative bidrag
* Entreprenørskap er å sette sammen grupper og team som skaper synergier

Oi, nå kjenner jeg det kribler i magen og jeg gleder meg så jeg blir helt svett. Den som kan gi meg en koselig og barnevennlig utgave av denne kursiverte teksten skal få et stort stykke marsipanbløtkake. Send gjerne med en kvikk forklaring på ordene initiere, akkumulere, innovative og synergier. Jeg lider av fremmedordfrykt, så ikke forsøk så mye som å nevne at et eneste av disse ordene er så enkle og ungdomsskolevennlige at jeg burde ha brukt dem i dagligtalen de siste 15 årene, da tyr jeg til never.

Det ryktes at dette er noe av det mest spennende og interessante vi skal gjøre i løpet av hele dette kunstpedagogiske studiet, altså burde jeg gledet meg som et barn til julekvelden. Som vanlig er det bare jeg som hiver meg uti ting med det jeg kaller en sprudlende negativitet. Slik blir alt bedre enn forventet.

De neste 50 årene kommer jeg vel til å kjempe for mer arbeid med entreprenørskap i grunnskolen. Det er visst veldig bra og lærerikt har jeg hørt. Jeg har til og med vært tilskuer til et entreprenørskapsprosjektfremlegg (et kjempelangt ord) på en skole jeg hadde praksis på og det var mye artig å se. Men frem til jeg kommer inn i dette, skal jeg være vanvittig negativ på en barnslig og dum måte.

Neeeeeeiii

Tannlegen var en ganske snill og blid vestkant tannlege, venteværelset var mye finere enn det hos Jevnaker skoletannlege, det hadde til og med en flatskjerm med god morgen Norge. Ikke nok med det: Timen var gratis!

Likevel veier ingenting av dette opp mot kjeveortopedens dystre budskap. Jeg må ha tannregulering i to år før jeg kan ha kjeveoperasjon. Og Nei, det er ikke en sånn diskré tannregulering som ikke synes fordi den sitter på baksiden av tennene, det er den gode gamle hestereguleringen som dekker tennene med metall. Jeg dør.


For dem som måtte mene at jeg snakker litt for mye og er litt bråkjekk i kjeften, men som likevel velger eller er nødt til å være sammen med meg ofte eller en gang i blant, er dette sannsynligvis en god nyhet. Jeg vil nemlig forsøke å holde munnen lukket i mye større grad enn tidligere. Kanskje vil jeg til og med forsøke å bli stum for en 2-års periode. Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene. Så jeg får fortsette å studere og vente litt med å bli lærer. Hvor autoritær er en kunst- og håndverkslærer med reggis?

Fremover kommer jeg til å jobbe hardt for å få regulering til å bli kult, og jeg håper på støtte fra venner og familie. Foreløpig ser jeg bare for meg skolekameratene mine på barneskolen med brunost og salami hengende fast i reguleringen og husker den sure lukta av skolemelk som lå i lufta. Men jeg griner ikke. Ikke enda.