Jeg er jo bare barnet

Det er helt tomt. Jeg har begynt på 4 innholdsløse og kjedelige innlegg som ikke er morsomme å skrive og når de ikke en gang er det, unner jeg bare min verste fiende å lese dem, men jeg kjenner et press og forstår at jeg må skrive noe. På tirsdag begynner skolen og et halvt år med entreprenørskap står for tur. Akkurat nå tenker jeg at entreprenørskap er et forbasket vanskelig ord og hvem skulle tro ord kunne ha 3 R'er.

Selv om jeg vet sånn cirka hva jeg skal holde på med, må ikke det forveksles med at jeg kan forklare hva dette lange og ganske stygge ordet betyr. Cappelen Damms side Merkur 3 derrimot forklarer det gjerne, på en passe vanskelig og veldig kjedelig måte. Ikke les alt som kommer under her med kursiv skrift hvis du ikker er veldig interessert i å finne ut hva entreprenørskap (litt forenklet) omhandler.

* Entreprenørskap er å identifisere og evaluere muligheter
* Entreprenørskap er å initiere og styre en bedrift med et klart formål
* Entreprenørskap vil si å få en bedrift til raskt å fungere bedriftsøkonomisk
* Entreprenørskap vil si å akkumulere og håndtere kunnskap og teknologi
* Entreprenørskap er å mobilisere tilgjengelige ressurser, for eksempel
finansielle, menneskelige eller fysiske ressurser
* Entreprenørskap er å vurdere og avveie risiko og usikkerhet
* Entreprenørskap er å kunne tilføre innovative bidrag
* Entreprenørskap er å sette sammen grupper og team som skaper synergier

Oi, nå kjenner jeg det kribler i magen og jeg gleder meg så jeg blir helt svett. Den som kan gi meg en koselig og barnevennlig utgave av denne kursiverte teksten skal få et stort stykke marsipanbløtkake. Send gjerne med en kvikk forklaring på ordene initiere, akkumulere, innovative og synergier. Jeg lider av fremmedordfrykt, så ikke forsøk så mye som å nevne at et eneste av disse ordene er så enkle og ungdomsskolevennlige at jeg burde ha brukt dem i dagligtalen de siste 15 årene, da tyr jeg til never.

Det ryktes at dette er noe av det mest spennende og interessante vi skal gjøre i løpet av hele dette kunstpedagogiske studiet, altså burde jeg gledet meg som et barn til julekvelden. Som vanlig er det bare jeg som hiver meg uti ting med det jeg kaller en sprudlende negativitet. Slik blir alt bedre enn forventet.

De neste 50 årene kommer jeg vel til å kjempe for mer arbeid med entreprenørskap i grunnskolen. Det er visst veldig bra og lærerikt har jeg hørt. Jeg har til og med vært tilskuer til et entreprenørskapsprosjektfremlegg (et kjempelangt ord) på en skole jeg hadde praksis på og det var mye artig å se. Men frem til jeg kommer inn i dette, skal jeg være vanvittig negativ på en barnslig og dum måte.

Back in town

Ferien er slutt og jeg har fire fridager og tolv arbeidsdager igjen før skolestart. Det var fantastisk å komme hjem til Oslo. Leiligheten som jeg ofte har hatt et litt anstrengt forhold til hadde fått forgyldte vegger og de skitne teppene i gangen var blitt røde løpere. I løpet av ferien hadde jeg glemt at vi endelig har fått taklampe i stua og da jeg så dens lune og litt underfundige lys måtte jeg tørke en tåre. Jeg har skrevet om våre mislykkede forsøk på å få belysning i stuen tidligere, og må få nevne at selv om vi endelig har fått en taklampe til å henge og lyse samtidig har vi endt ut med en litt orginal variant. Lars Olav reiste alene på Ikea, ringte meg når han var i lampeseksjonen og spurte om det var greit at han kjøpte en blå lampe i et fløyelsaktig stoff. Jeg var litt skeptisk men godkjente valget, det var tross alt det billigste alternativet og vi har jo sluttet å bruke penger på lamper. Da han var hjemme pakket han lampen ut og monterte den, og lys ble det! Den eneste haken ved min kjæres skjønne kjøp var at skjermen i bunn og grunn hørte til en stålampe. Det resulterer i en taklampe med et spenstig lys som treffer hele taket i en stor sirkel og lyser litt dårlig ned på oss som sitter i rommet. Jeg tror kanskje også vi sponser naboene over oss med gratis gulvvarme, men det er jo bare hyggelig. I hvertfall nå i sommermånedene. Akk ja, den kan i hvertfall ikke knuse, og ærlig talt har jeg ikke blitt så rent lite glad i den heller.


Nok om det.

Jeg elsker huset til Bestemor og hele det forbaskede Sørlandet høyere enn himmelen, men søndag 27. juli hadde jeg fått mer enn nok for i år selv om det var tre dager før planlagt avreise. Jeg er litt sær, ganske bortskjemt og veldig egosentrisk som de fleste andre, men det ser ut til at Lars Olav er den eneste som tåler å høre på sammenhengende og engasjert klaging eller monodiskusjon, over en lengre periode. Skulle det finnes flere er jeg redd de dessverre fort ville gått meg på nervene. Min far kan være en stor taler, men han er veldig dårlig på smalltalk og hverdagschatting. Etter for mange dager med regnvær og med mat og luking av blomsterbed som eneste motivasjon for å stå opp om morningen, kastet jeg sverdet og heiste det hvite flagget. Jeg trengte noen å prate med og selv om Janne kan være en engasjert og morsom samtalepartner ble hverdagen en kamp om å få reisefølget mitt til å spille en runde maxiyatzy i stedet for å "røkæ i en stol" som er en treig beskjeftigelse for en ikke-røyker. Jeg sparker litt hardt nå, men dere tåler det vel! Husk at jeg gjør det med glimt i øyet og en stor porsjon kjærlighet.

Nøddikt
Oslo er byen min, så skitten og ufin
En evig byggeplass, men uten kloakkstinkende Sørlandsdass
Byggningsarbeidernes titusen kraner og blide og værbitte =narkomaner
Ja, Oslo jeg elsker deg mere enn brus, som jeg sitter å drikker i "mitt" Oslohus

(fortsettelse på dikt følger forhåpentligvis ikke, men lover ingenting)

Jeg gleder meg til å begynne på skolen og det er vel sunt. Jeg savner nesten Odd. Nei, men jeg gleder meg til å drikke kaffe med Inga og Peter, prate skit med Anette og leke med klassen min. Ja, i år er det vel ikke stort flere i klassen enn de jeg nevnte nå, men Kunst og Håndverkslærerstudenter ruler, så det blir bra. Godnatt.

Eksamen 2009

Jeg er bare delvis fornøyd, men vil fremdeles ikke skrive oppgaven som kunne sikret meg en høyere karakter enn jeg fortjener. Så jeg bruker den dyrebare tiden frem til innlevering imorgen, på å skrive blogg. Fantastisk. Legg merke til den grusomme høyrehånda til Victoria som jeg arbeidet med i cirka 18 timer og som ser mer ut som en grønnsak nå enn noen gang. Hun har dessuten fått en liten, og en stor og alt for markert pupp. Jeg nevner også unaturlig kraftig stofflighet og lys/skyggevirkning på Ingers klær som jeg bare arbeidet med i tilsammen 12 timer, dessuten holder hun på å tippe sakte mot venstre. Jeg må også peke på de bittelitt for lyse feltene i den kjemperealistiske håroppsatsen til Ylajali. Men alt i alt kunne det gått så mye, mye, mye verre. Jeg kunne foreksempel snublet i et av de svindyre lerretene og knekt ramma i to. Og ikke bli helt ferdig med 3 malerier på 6 uker er da ærlig talt ingen skam. Ikke å stå opp før klokka 12 for å gå på skolen derimot, er vel kanskje det. Alt i alt har jeg likevel brukt over 120 timer på å male disse bildene, tro det eller ei. Nå har jeg lyst til å skrive et nytt blogginnlegg. Denne gangen vil jeg skrive om lavkalori saftis som jeg har blitt så glad i. Men jeg bestemmer herved å vente med dette til eksamen er levert. Ikke sikkert interessen for å skrive om vannis er like stor imorgen kveld. Hvis noen skulle undre seg på hvem som er hvem, er det Ylajali som er øverst, så Inger og til slutt Victoria. God sommer.

Underveis

Eksamen 2009 er godt i gang. Det er strevsomt, fordi å male tre bilder er noe man fint kan bruke et halvt år på hvis man får lov. Det får ikke jeg.

Det er morsomt å male sammen med klassen min. Vi drikker kaffe som Peter lager eller som vi kjøper i sykepleierkantina, hører på Radioresepsjonen og Drillpikene og lager kjemiske blandinger av maling, Cola Zero, appelsin, såpe, hårspray, is, CuramedRåmelk og salt og pepper. Vi leser interiørblader, sladreblader og aviser, og snakker stygt om Høgskoler. Det er fint. Man trenger heldigvis ikke bli voksen bare fordi det er eksamen og man begynner å bli ferdig med puberteten.

Men det er kjedelig å male med klassen min også. Ofte er alle så konsentrerte og jeg vil bare leke, tulle og tøyse. Alle har musikk i ørene og ler ikke av noe jeg sier fordi de ikke hører, eller ikke vil høre. Ingen vil drikke kaffe i sykepleierkantina fordi Peter lager kaffe og det bare er jeg som vil ha melk i. Da blir jeg sur og sutrer i mange timer. Jeg tror det enten er veldig gøy eller litt slitsomt å jobbe i samme klasserom som meg. Det bytter nok på. Stefan sier at jeg bruker for tørr pensel når jeg maler. Jeg sier det er fint at han gir meg konstruktiv kritikk selv om jeg blir litt såra, og så hevner jeg meg med å si at han ikke ser ut som han er gammel nok til å gå på en Høgskolen og at jeg håper han får bedre skjeggvekst mens han er i Sør-Afrika.

Skrift

Idag ble jeg hjemme. Vi har skrift og skal levere en personlig tekst skrevet med blekk og pennesplitt i kalligrafi i minimum A2-format. Høres ut som en helt ok oppgave det, tenker du kanskje, men det er det ikke. Læreren er en drittstøvel uten så mye som et gram pedagogisk bakgrunn. I tillegg har han bestemt seg for, ikke uventet, at han skal få fjernet meg først. Det er nok fordi jeg prater for høyt og mye om hvor håpløst det er å skrive kalligrafi med det dritdårlige utstyret jeg har kjøpt og at jeg aller helst vil hjem. Men jeg er ikke sikker på hva som kom først av høna og egget.

Hver gang jeg hadde skrevet ferdig en ny rekke med bokstaver kom han luskende mot min pult, før han rev arket fra meg og tegnet nye bokstaver, mens han fortalte meg med høy, og fryktelig irriterende amerinorsk aksent, alt som var galt med mine. Igår nesten ropte han at jeg måtte se å få papir under blekkflaskene mine så jeg ikke sølte, mens han slo i pulten min så de stygge bokstavene mine så godt som løsnet fra papiret. Er det rart at jeg i et tilfelle av angst, nervøsitet og skoleanger ble sittende og prate høyt og stygt om kalligrafi. Ja, kanskje snakket jeg høyt og stygt om hele den forbannede Høgskolen i Oslo, som jeg i virkeligheten setter ganske høyt. Nei, det svarer jeg på helt selv, jeg forstår meg godt. Idag kalligraferte jeg hjemme.