Bortlovet

Jeg lovte meg bort utenfor Garmo stavkirke på Maihaugen 22. august 2009. Nå har det gått 22 timer og jeg angrer foreløpig ikke, det er hva jeg kaller en god start.



Lars Olav er den beste mannen jeg vet om, så sjansen for at jeg rett og slett kan ende opp som en ganske lykkelig hustru er større enn noen gang. Dette er det fineste jeg har gjort og jeg anbefaller det gjerne videre, selv om bildet under kanskje ikke ser ut som noen god illustrasjon på akkurat det.



Dette er et ganske alvorlig valg, selv om jeg ikke er særlig god på å være alvorlig. Jeg har ikke tenkt til å forlove meg flere ganger enn denne ene nemlig. Akkurat nå har jeg bare sånne fine kikkepåringerogbrudekjolerogværekjempedumogveldigforelskaogglad dager, men hvis ikke Lars Olav plutselig viser seg å være massemorder og psykopat, skal vi nok klare å holde ut med hverandre på både de fine og de stygge dagene.

Dikt og forbannet løgn

En trist og svært personlig historie:

Et sted på veien mistet jeg evnen til å gi de jeg er glad i en god klem,
vise kjærlighet og varme.


Dette er ikke helt sant. Det kan være vanskelig å se noe annet enn ytterpunkter. Derfor poengterer jeg herved at jeg ser på meg selv som en kjærlig og omsorgsfull person som liker å få en klem, på tross av forrige innlegg.

Forstår at jeg har tråkket over streken og de siste dagene har jeg fått merke effekten av oppførselen min ute i det virkelige liv. Jeg fikk en t-banevogn alene enda banen var full på vei hjem idag, beboerne på jobb nektet meg å gi dem tannpuss, en bil med 4 gutter skrek da de kjørte forbi meg og lo da jeg ble så skremt at jeg mistet veska og begynte å skjele* av skrekk.

Jeg må nok innse at bloggen min har støtt mange mennesker denne gangen og at veien tilbake blir lang og tung. Den blide, morsomme og skravlesjuke høna har blitt til et kynisk og iskaldt monster. Det verste av alt er at jeg fortsatt synes pusogkos/nåerdetslutt forelskelse er teit. Ja, jeg kan til og med synes at puseogkoseoffentligheletiden forhold er litt treige! Men jeg lar ikke eventuelle kalde gener stoppe meg, og i løpet av sommeren kommer en bildeserie av meg som klemmer kjæresten min, vennene mine, familien min og til og med totalt ukjente mennesker. I verstefall vil det kunne karakteriseres som mykporno, men dere har bedt om det. Alt dette bare for å vise hva slags varm person jeg er. Stiller ingen opp på foto får jeg tegne noen klemmebilder i Paint eller manipulere i photoshop.




*venstre øye glir ut til siden og jeg ser dobbelt. Ganske sexy.

pusogkos/nåerdetslutt forelskelse

Ååå, når jeg tenker på alle som blir provoserte av dette innlegget. Men det får være. En blogg er en blogg og jeg skriver det jeg vil. Jeg vil skrive noen setninger om det som irriterer meg nesten mest av mye, kanskje alt. I hvertfall noen ganger.

Jeg har en kjæreste, han er den fineste jeg vet og jeg ville ikke byttet han mot noenting. Likevel har jeg aldri vært en sånn pusekoseuvennvennkranglekosemåringefiregangeromdagenellerdetslutt kjæreste. Joda, til tider har jeg også drevet med ekstremsportterrorforelskelse, det er det mange som vet. Men den der blandinga mellom pusing og duerikkegladimegdu, det fikser jeg ikke. Det får meg nesten til å ville kvitte meg med mageinnholdet selv etter en bedre middag.

Ok, så balanserer vi alle på en tynn, tynn line, inkludert meg selv. Alle puser vi vel litt og krangler litt, gjerne samme dagen, men ikke i kor samtidig og på en gang. Eller? Skal vi bare ha tålmodighet med all forelskelse og si at sånn får det bare være, mens vi kniser litt og tenker at alle har vi vel vært like ille? Nei, søren heller. Skal forelskelse være en fin ting, må man kunne forholde seg til den som andre fine ting. Javel, så er blomster både vakkert og lukter godt, men vi fyller da ikke opp alle rommene i huset med det, sengen, har det i maten, bærer det med oss og så veksler mellom og elske og hate blomstene? Gjør du dette regner jeg i hvertfall med at det kanskje står litt dårlig til om dagen?

Sorry, for alle føttene jeg nå har tråkket blå. Forelskelse er veldig fint, det mener jeg. Kanskje det aller fineste av mye. Men la den nå være fin. Jeg tipper at kjærlighet er noe dyperer og sterkere som kommer etterhvert og det nytter ikke ha en pusogkos/nåerdetslutt forelskelse bestandig. Men siden det blir vanskelig å motbevise, holder jeg meg bare til tippingen.