Madicken

Idag så jeg en av mine favorittfilmer, Du är inte klok, Madicken skrevet av Astrid Lindgren, som forøvrig (selv om sammenligningsgrunnlaget er litt i overkant søkt) er en million millard ganger bedre enn Quentin. For den som ikke har sett filmen eller eventuelt ikke har sett den på noen år, vil jeg på det varmeste og dypeste anbefalle dette og fortelle at for den som måtte være heldig nok å ha tilgang til Høgskolen i Oslos læringssenters brede utvalg på dvd, så finnes den der.

Høydepunktet i filmen er når Alva som er husholderske hos den vakre og liberale familien Engström får lov til å være med på det årlige ballet hos borgermesteren og hans fru, sammen med hele familien. Det var ikke akkurat kotyme på slutten av 18- eller begynnelsen av 1900-tallet å ta med seg sine underordnede på ball og det gir borgermesterfruen tydelig uttrykk for ved å oppføre seg som det glupske, hespetreskete beistet hun er og sørger for at ingen av de kjekke uniformskledde mennene på ballet tør å by Alva opp til dans. Alva som er veldig vakker og god og fin og snill, blir mer trist og lei seg for hver time, og Madicken blir så lei seg for at Alva har det vondt at hun går ut og gråter på trappen utenfor.

På trappen sitter tilfeldigvis byens feier, som by the way Alva er forelsket i på tross av at han har fem barn og en kone. Feieren har vært på byen og vil bare kikke litt på festen gjennom vinduet før han drar hjem, og han forteller åpenhjertig Madicken at han har tatt seg noen pils på puben. Han synes det er trist at Alva som er så vakker ikke får danse.

Plutselig slår han døren til ballsalen opp og spankulerer inn, dekket med sot over hele kroppen. Han synger høyt Tralalalala etter kammerorkesterets musikk og går bort til Alva og spør om han kan få en dans. Hun kikker først på den ildsinte borgermesterfruen som desperat forsøker å få musikken til å stanse, før hun vender seg mot Hr. Engström (umulig å ikke bli litt forelsket i han når man ser denne filmen) som smiler og nikker bekreftende til at hun kan danse med feieren. Mens halvparten av ballsalen tømmes for de dumme og sjokkerte gjestene, danser Alva og feieren, og Hr. Engström sier til sin fru at hun må se godt på dette fordi hun aldri kommer til å få se noe vakrere igjen.

Ja, jeg gråt litt.

Quentin Tarantino

er en mann som lager film. Jeg er glad i å gå på kino, men har aldri visst særlig mye om filmene jeg har sett. Enten er de fantastiske, helt greie eller veldig kjedelige. Best liker jeg engelske kjærlighetsdrama som tar for seg 1800-tallets øvre middelklasses gleder og sorger i kjærlighetslivet. Skuespillet er det stort sett så som så med, men karakterene har ofte en intelligent og/eller humoristisk snert og er vanligvis uimotståelig vakre og sjarmerende, og er de det ikke har de garantert fantastiske accesorier, kjoler og hår. Så sitter de i stuene sine og prater pent med hverandre, går tur i en eller annen gedigen hage foran et slott eller rir på hestene sine. Hele tiden med frodig grønn natur og små britiske innsjøer som bakteppe. Jeg kan forstå at dette høres forbasket kjedelig ut og etter å ha lest det jeg nettopp har skrevet er jeg usikker på om jeg tør forsikre at det ikke er det.

Filmen jeg så ikveld var ikke en sånn. Ikke i det hele tatt. Det var en sånn film som jeg aldri kommer til å se igjen. Min skrekk- og voldstoleranse på film er nok uvanlig lav. Det aller verste av alt er når noen på filmen blir skadet og skriker i smerte eller når jeg er redd for at noen snart kommer til å gjøre det. I denne filmen var det stort sett blod, død og skriking hele veien. Ryktene sier at de fleste som går for å se den liker regissøren nettopp pga alt det som gjør at jeg kommer til å ligge våken i natt, men bortsett fra dette nøler jeg ikke med å si at jeg syntes filmen var uvanlig underholdene. Den hadde flere fine skuespillere, morsom dialog og var ganske spennende.

Man kan kanskje stusse på hvorfor en ung, engstelig kvinne velger å gå på kino for å se en film som ganske tydelig kan komme til å inneholde visse ubehagelige elementer. Svaret er: De høye terningkastene, interesse for historie og andre verdenskrig (litt søkt) og anbefaling fra nær familie som samtidig forsikret om at filmen hadde mindre voldsscener enn Braveheart . På det siste punktet kan i alle fall jeg forsikre om at min bror og jeg må ha sett to forskjellige utgaver av Braveheart. For selv om den filmen også inneholder noen ubehagelige scener, er de færre og mindre overrumplende direkte og smertefulle for min sarte sjel. Dagens film i lyd og bilde har gitt innsyn til et tosifret antall skalperte tyske soldaters lyserosa hjernemasse, og en tysk skuespillerinnes smerteskrik i det Brad Pitt velger å stikke fingeren noen centimeter inn i et kulehull i benet hennes. Jeg har sett Adolf Hitler bli skutt til det ugjenkjennelige, 350 tyskere bli brent inne i en kinosal og både hørt og sett en SS-toppmann få skjært et hakekors inn i pannen mens han hylte og blodet boblet ut av hodet hans.

I løpet av uken har jeg nok kommet meg igjen. Synd den gode underholdningen må smusses til med alt dette som jeg blir så dårlig av. Jeg får svakere filmvoldimunforsvar for vært år. Broren min synes jeg burde spilt mer voldspill på playstation mens jeg var ung og lett til sinns, da hadde jeg nok tålt mer idag, men ikke gjort er ikke gjort. Imorgen må jeg nok kikke meg gjennom Jane Austen collection på bare 5 timer pr film og prøve å glemme de ugloriøse bastardene, som sannsynligvis ikke den norske tittelen lyder. Natta har kommet og jeg vil forsøke å tenke på regnbuer, karameller og rosa sommerfugler de siste minuttene før jeg legger meg.

Dikt og forbannet løgn

En trist og svært personlig historie:

Et sted på veien mistet jeg evnen til å gi de jeg er glad i en god klem,
vise kjærlighet og varme.


Dette er ikke helt sant. Det kan være vanskelig å se noe annet enn ytterpunkter. Derfor poengterer jeg herved at jeg ser på meg selv som en kjærlig og omsorgsfull person som liker å få en klem, på tross av forrige innlegg.

Forstår at jeg har tråkket over streken og de siste dagene har jeg fått merke effekten av oppførselen min ute i det virkelige liv. Jeg fikk en t-banevogn alene enda banen var full på vei hjem idag, beboerne på jobb nektet meg å gi dem tannpuss, en bil med 4 gutter skrek da de kjørte forbi meg og lo da jeg ble så skremt at jeg mistet veska og begynte å skjele* av skrekk.

Jeg må nok innse at bloggen min har støtt mange mennesker denne gangen og at veien tilbake blir lang og tung. Den blide, morsomme og skravlesjuke høna har blitt til et kynisk og iskaldt monster. Det verste av alt er at jeg fortsatt synes pusogkos/nåerdetslutt forelskelse er teit. Ja, jeg kan til og med synes at puseogkoseoffentligheletiden forhold er litt treige! Men jeg lar ikke eventuelle kalde gener stoppe meg, og i løpet av sommeren kommer en bildeserie av meg som klemmer kjæresten min, vennene mine, familien min og til og med totalt ukjente mennesker. I verstefall vil det kunne karakteriseres som mykporno, men dere har bedt om det. Alt dette bare for å vise hva slags varm person jeg er. Stiller ingen opp på foto får jeg tegne noen klemmebilder i Paint eller manipulere i photoshop.




*venstre øye glir ut til siden og jeg ser dobbelt. Ganske sexy.

Beklagelse etter år med terror

Idag gikk jeg på snørra i mine egne ord. Jeg falt for egen tunge og skjøt meg selv gjentatte ganger i skinnleggen. Jeg bruker anledningen til å beklage for de gangene jeg er for stor i kjeften og prater uten å tenke. Til syvende og sist går det bare ut over meg selv, men jeg møter noen triste og/eller sinte ansikter på veien. Jeg kan ikke love å slutte, men jeg skal prøve å bruke hjernen til å tenke, det er jo tross alt det jeg har den til? Samtidig har jeg et image jeg prøver å holde ved like etter å ha innsett at jeg har plassert meg selv i artigbåsen, og da ser det ut som det må spennes litt bein på folk underveis. De som måtte falle for min utstrakte fot må forsøke å huske at det oftere er jeg enn andre som snubler i mine egne ord, går på tryne og brekker begge beina. Jeg prøver faktisk ikke å være slem så ofte, og når jeg prøver pleier jeg å si klart og tydelig ifra slik at det ikke finnes tvil. Ikke ved å si: "så mange kviser du har fått i det siste", det ville sannsynligvis vært et idiotisk forsøk på å være morsom, men rett og slett: "jeg er i dårlig humør og prøver å gjøre deg trist eller irritert, evnt. få enda litt ekstra oppmerksomhet, som vanlig". Jeg skal for ti tusene gang forsøke å skjerpe meg, men ser lite håp. Dette er tross alt et slags handicap. Jevnaker kommune hadde lite å bidra med når det kom til oppfølging av sånne som meg og nå er det for seint. Forsøk å være tålmodig, så kan vi sammen håpe at det blir flere gode enn dårlige dager.

Treningskamerater

Jeg vil bare vise noen av mine aller nærmeste venner at jeg har dem med meg nesten hver eneste dag, selv de som bor mange titalls mil unna. Nå har jeg ligget syk noen dager, men ellers bruker jeg min fantastiske Wii Fit nesten hver eneste dag. På mandag hadde jeg aerobic med dere alle sammen til et klappende og hoppende publikum, og etterpå kastet Marius og Amalie rockeringer til meg mens jeg "rocka". I forrige uke møtte jeg både Live, Lara og Synne på joggetur, og Anette, Marianne og Ida sparket fotballer og piggete sko i hodet mitt. Det er veldig hyggelig å treffe dere til en liten treningsøkt, og det gjør savnet etter dem som har reist langt av gårde, litt mindre. Med dagens teknologi trenger vi kanskje snart ikke møtes for å ha det hyggelig sammen.



Nei, dette er selvfølgelig et litt tullete Ane-prosjekt. Lage profiler til vennene mine fordi jeg synes det er morsomt å se om det er mulig å få noen av dere til å ligne litt. Noen av dere kjenner jo mitt The Sims-hysteri og vet at dere både har blitt gift og fått 5-6 barn hver i mine Simsverdener.

Jeg savner dere som er langt vekk og er lei meg for at jeg ikke har mer tid og ork til å ta initativ til å være sosial med dem her hjemme. Neste år og kanskje allerede til våren blir det litt mindre å gjøre på skolen. Da håper jeg å få mer tid til mine kjære venner.