Kjeve del 2

I mars skreiv jeg om kjeven min som er så skeiv. Idag var jeg på Odontologisk fakultet som både er en utdanningsinstitusjon og et pasientbehandlingsted. Der var det veldig mange forskjellige steder og folk å forholde seg til, og som de skrev i brevet jeg fikk på forhånd, tok det tid.

Først var det en veldig blid dame som skulle ta bilder av meg. Jeg trodde bildene var sånne vanlige som tannpleieren pleier å ta inni munnen, røntgen som det heter, og det skulle jeg forresten også ta. Først skulle hun likevel ta noen Mug shots, sånne bilder som de tar av folk når de blir arrestert i USA. Et rett forfra når jeg var sur, et når jeg var blid, et hvor jeg skulle ha en svær ispinne på tverrs i munnen, og som gjorde at jeg lette litt rundt på veggen etter det skjulte kameraet, og to profilbilder, et fra høyre side og et fra venstre. Puh! Så fikk jeg noen svære plastikkhåndtak eller -munntak som jeg skulle holde inni munnen og brette den vekk så hun kunne se tenna og tannkjøttet, og ta bilde.

Jeg lurer på om jeg haddde klart å la være å låse meg inn på fakultetet med venner på nattestid for å kikke på sånne bilder dersom jeg var tannlege. Det må jo være hysterisk. Tenk at de sikkert har sånne syke munnbilder av folk fra krigens dager og kanskje enda lengre tilbake. De kan jo ikke kaste dem så lenge menneske bak tenna lever?

Det er nok en god grunn til at jeg ikke er tannlege ser jeg. Det forstod jeg også da jeg møtte sjefstannlegene mine idag, en tannproffesor og en kirurg. Sånne mennesker jobber nok med ting de synes er fryktelig spennende og tjener nok penger til alltid å være blide. Det er litt fint.

I det sekundet jeg kom inn på "kontoret"/tannrommet deres oppdaget jeg at det var vanskelig å få øyekontakt. Som en dame på nærmere to meter er det ikke første gang jeg har opplevd dette, men denne gangen var det rett å slett fordi det ikke var meg men tennene mine de hilste på. Jeg rakk ikke sett meg ned før to menn stod med alle hendene sine inni munnen min. Gledesutbrudd og fascinasjon i alle retninger, og hadde jeg ikke forstått bedre hadde jeg kanskje følt meg litt sjekket opp. Neida, det har seg nok slik at hver ujevne tannstilling er for tannlegen som lerretet for kunstneren.

Før jeg gikk rakk de også å poengtere at haka mi hang altfor langt til venstre og at det fikk de uansett gjort lite med, bare så jeg visste det. Jeg sa jeg kom til å overleve så lenge den ikke stengte for hørselen på det venstre øret. De rakk faktisk også å poengtere at det var bra jeg var så "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" og at det var bra når de skulle knekke kjeven min fordi den lettere ville gro. Jeg poengterte at jeg ikke garanterer at beinbygningen min er sterk bare fordi jeg har ekstra spekk. Trenger den være det? Skal trøsten min være "jeg er tjukk så dette går bra", når jeg ligger å venter på at narkosen skal virke?

Ellers fikk jeg se min egen hodeskalle på røntgen idag. Det har jeg aldri opplevd og det føltes godt. Jeg tror mange av oss ikke helt innser at vi har en skalle før vi ser den. I hvertfall var det en aha-opplevelse for meg.

Neeeeeeiii

Tannlegen var en ganske snill og blid vestkant tannlege, venteværelset var mye finere enn det hos Jevnaker skoletannlege, det hadde til og med en flatskjerm med god morgen Norge. Ikke nok med det: Timen var gratis!

Likevel veier ingenting av dette opp mot kjeveortopedens dystre budskap. Jeg må ha tannregulering i to år før jeg kan ha kjeveoperasjon. Og Nei, det er ikke en sånn diskré tannregulering som ikke synes fordi den sitter på baksiden av tennene, det er den gode gamle hestereguleringen som dekker tennene med metall. Jeg dør.


For dem som måtte mene at jeg snakker litt for mye og er litt bråkjekk i kjeften, men som likevel velger eller er nødt til å være sammen med meg ofte eller en gang i blant, er dette sannsynligvis en god nyhet. Jeg vil nemlig forsøke å holde munnen lukket i mye større grad enn tidligere. Kanskje vil jeg til og med forsøke å bli stum for en 2-års periode. Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene. Så jeg får fortsette å studere og vente litt med å bli lærer. Hvor autoritær er en kunst- og håndverkslærer med reggis?

Fremover kommer jeg til å jobbe hardt for å få regulering til å bli kult, og jeg håper på støtte fra venner og familie. Foreløpig ser jeg bare for meg skolekameratene mine på barneskolen med brunost og salami hengende fast i reguleringen og husker den sure lukta av skolemelk som lå i lufta. Men jeg griner ikke. Ikke enda.