Mørkhåret nøkkelbærer på tv i steden for trening

Idag låste jeg kjæresten min inne i leiligheten, stjal nøklene hans og dro på byvandring med klassen. Ikke særlig pent gjort, men jeg fikk straffen min senere på dagen da to damer fra ungdomssatsingen Washera på tv 2 fikk meg til å se ut som en idiot på tv. "Hva er ditt kallenavn på det kvinnelige kjønnsorgan?" er ikke spørsmålet jeg har mest lyst til å besvare på riksdekkende fjernsyn, og heller ikke spørsmålet jeg vil svare på ved å si "NEEEI!" og stikke av, tåpelig knisende, når det først er stilt.

Kjæresten min skulle vært på jobb og ha åpnet en forelesningssal da han forstod han var innelåst i leiligheten. Heldigvis fant han noen som kunne åpne den for seg, slik at jeg slapp å være pinlig klar over at jeg hadde sørget for at omlag 100 jusstudenter hadde mistet en forelesning. Ikke verdens undergang kanskje, men jo, nesten.

Imens Jusstudentene stod ute og frøys stod jeg på St. Olavs plass og latet som jeg var en svensk billedkunstner. Hvis Tv3s Fear Factor går tomme for ideer om hva de kan utsette folk for som er både smertefult og nerveknusende, så foreslår jeg formidling av Lysfontenen i rundkjøringen på St. Olavs plass, klokken ni om morgenen i minusgrader og ikke som en selv, men som billedkunstner Sven Påhlsson.

Jeg har farget håret og visste ikke at jeg angret før jeg så på Washera tidligere idag, og som nevnt tidligere var det ikke det eneste jeg angret på da jeg så meg selv på tv. Noen sånne oppvåkninger trenger man kanskje noen ganger. Jeg gikk i hvertfall sporenstreks til Høgskolen for å teste ut det nye "abonnementet" mitt på treningsrommet i kjelleren på skolen. Jeg fikk eget nøkkelkort og noen flere kort som man må ha i tilfelle noen skulle mistenke meg for å smugtrene der. Det trengs sikkert, selv om trening må være det aller siste jeg kommer til å gjøre i smug.

Gutta i resepsjonen på Anna Sethnes hus forklarte hvor på huset treningsrommet lå og jeg fikk med meg at det lå i en kjeller. Overraskende nok tror jeg også at jeg fant fram til det, men sannsynligvis var det ikke riktig likevel ettersom døren var låst og det ikke fantes noe sted og putte inn et nøkkelkort. Jeg prøvde til og med å putte det inn i nøkkelhullet og dørsprekken i mitt desperate forsøk på å få løpe på bånd og løfte vekter.

Best liker jeg når trinne, blide og rødmussede damer med hennafarget hår sitter i resepsjoner. Guttene jeg nevnte i avsnittet over passer dårlig den beskrivelsen. De var litt skumle, kanskje litt avvisende (eller jeg litt skjør) og de syntes nok jeg stilte noen litt dumme spørsmål, som: "Kan jeg få se på det treningsrommet nå?" etter å ha betalt for nettopp å bruke det treningsrommet så mye jeg vil. Uansett så turte jeg ikke spørre en gang til om veibeskrivelsen og gikk det man kaller slukøret hjem. På veien hjem kjøpte jeg is.

Imorgen skal jeg prøve på nytt og denne gangen håper jeg hennadamene er tilbake bak skranken.