Jeg griner ikke

Jeg har ytret meninger om Melodi Grand Prix tidligere i år og ikke lagt skjul på at jeg elsker Eurovision Song Contest. Faktisk mer for hvert år som går. Idag er det 2. semifinale og Alexander Rybak har akkurat sunget Fairytale. Her ligg-sitter jeg i sofaen med influensa og griner som en unge. Jeg forsøker å skylde på at jeg ikke er frisk, men sannheten er nok at jeg hadde grini uansett. Har kjent det på meg den siste uka.

På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.

Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.

Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.

Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.


I’m in love with a fairytale
even though it hurts