tirsdag 12. januar 2010

Første Hønedag

Det gikk så bra idag og var så fint å være tilbake på favorittskolen. Ida og Gro er kjempefine å observere med. Jeg er glad for det. Nå klager jeg ikke på noe annet enn guttesveis og regulatoren i munnen.

Mamma er formann i borettslaget hvor hun bor og må ta imot telefoner og ringe folk for å få ting fikset når det trengs. Idag fikk jeg være med å se kokvarmt vann som sprutet høyt opp i taket fra et rør i fyrrommet i blokka ved siden av. Det var spennende, ganske skummelt og bråkte veldig. Det minnet litt Titanic, filmen fra 1997, når vannet fosser inn i gangene og Kate Winslet prøver å finne Leonardo. Jeg turte ikke gå inn i rommet og synes ikke det virket så lurt heller. Det hørtes ut som om røret kunne eksplodere når som helst. Det kunne nok ikke det, men jeg har ikke hørt på sprutende rør tidligere og da kan de nok virke farligere enn de er.

Imorgen skal jeg trimme på treningsrommet i borettslaget. Det er det ingen andre som gjør, tror vi. Det er en tredemølle der som man må gå igang selv og som plutselig stopper og flere andre apparater som nesten fungerer.

Før jeg avslutter idag vil jeg skildre en episode til fra dagen idag. Jeg har et nytt par med strikkede rosa votter. Ikke en sånn prangende rosa farge som synes på lang avstand, men en sånn gammel, dempet farge. Idag morges hadde jeg dårlig tid til bussen, faktisk så dårlig at jeg måtte løpe etter den et lite stykke. I hektisiteten mistet jeg en vott på veien, men tenkte at det faktisk var verdt en vott å rekke første skoledag. Jeg tenkte en del på votten mens jeg var på skolen og lurte på om den ble påkjørt mange ganger mens jeg var borte fra den. Ville jeg finne den igjen når jeg kom hjem?

Da jeg kom hjem lå den ikke i veien og jeg regnet den som tapt for all fremtid. Her er det nok på tide å nevne at borettslag kan ha sine nysgjerrige naboer som følger med på alt som skjer. I aller høyeste og litt for store grad kanskje. Jeg kjenner ingen av beboerne i dette borettslaget bortsett fra mamma og ektefellen, og de var på jobb da jeg dro med bussen idag morges og kom først igjen en time etter jeg var hjemme.

Til poenget: Votten hang ved inngangsdøren til mammas leilighet, tydelig hengt opp av noen som visste de plasserte votten hos dens eier. Jeg er lettskremt og fikk raskt assosiasjoner til skrekkfilmer hvor hovedpersonen(e) blir forfulgt av psykopatiske drapsmaskiner som i I know what you did last summer. På tide å enda en gang minne om at jeg ikke har hilst på en sjel i dette borettslaget. Ingen som ser meg burde vite at jeg er mammas datter. Så like av utseende er vi ikke. Bare det at noen sitter og følger med på når jeg løper etter bussen og får med seg at jeg mister votten min klokken 07.32 en tirsdag morgen er en litt ubehagelig tanke. At de klarer å koble votten til min mors hustand er foreløpig vanskelig for meg å forstå. Det må være en Sherlock eller Poirot her omkring, eller en gal drapsmann.

Nytt innelgg imorgen hvis jeg rekker, orker og ikke blir tatt av Vottebringeren.

mandag 11. januar 2010

Tilbake til Hønefoss videregående

Imorgen starter en ukes observasjon av mine tidligere læreres undervisningsmetoder og pedagogiske håndtering av meg selv og mine klassekamerater for 6-8 år siden, og selvfølgelig da også obervasjonen av meg selv og klassekameratene.

Det må bli en spesiell erfaring, forhåpentligvis også en god. Jeg ser frem til dette, men denne gangen er det også naturlig å se tilbake.

Det er rart å kjenne øvingslærerne sine fra før av. Det er to lærere jeg likte veldig godt forrige gang jeg kjente dem, heldigvis. De ga meg stort sett gode skussmål, men er nok også i større grad enn jeg bør være glad for, klar over mine svakheter.


Bildet over har ligget på nettet i 7 år og var lenge det første som kom opp når man søkte på mitt navn, til min store fortvilelse! Nå som jeg har utlevert meg selv i årevis dukker det heldigvis ikke opp like lett. Det viser i sin hele og fulle grusomhet at det var liten tvil om at klasse 2tfa var et lystig og humoristisk innslag, enten de ville være det eller ikke. Der legger jeg til at jeg som regel ville. Om det var lurt merker jeg vel i løpet av uken.

mandag 4. januar 2010

Tannlegen

Vil ikke til tannlegen.

Tenk hvis de må trekke tenner!!? Det har jeg alt for lav smerteterskel til. Pleier å få narkose for sånt jeg. Tviler på at Bislett tannklinikk har anestesilege.

Jeg er så nervøs at jeg har gått inn på sølete støvletter for å skrive dette innlegget. Lars Olav er kjempesur og sier at man ikke går inne med uteskoene om vinteren. Kanskje jeg skal minne han på at han ikke skal bruke utestemme inne for å kjefte på stakkars urolige meg.

Har tatt mine forhånsregler og kjøpt tre poser med tyggefrie supper som jeg ikke tror jeg liker, og sett på butikkmannen med tårevåte øyne. Tror han forstod alt sammen. Han har sikkert hatt reggis sjøl.

Nå er det slutt. Nå er jeg Adrian 13 med kort hår og reggis. Jeg skal love kvisene kommer krypende og overtar siste rest av livet og ansiktet mitt over natta. Dunene på overleppa trenger jeg ikke akkurat vente på.

søndag 3. januar 2010

mer eller mindre hår

Det har vært en fin men trist jul. Er i leiligheten i Oslo for en kort stund, før jeg reiser tilbake til Sørlandet.

Etter at jeg kom hjem har jeg valgt å klippe av meg alt håret, selv om dette som vanlig ikke var planen eller ønsket. Tror den mannlige frisøren, som forøvrig lignet altfor mye på en dårlig kjærlighetsshistorie fra et halvt tiår siden (faresignal?), deltok i klippingen av de såkalte tyskertøsene etter andre verdenskrig.

Jeg hadde til og med et fotografi av en frisyre med meg, et bilde jeg har brukt før som ga helt andre resultater den gangen. Hva gjør jeg galt? Kan man rope STTTOPPP!, og kaste seg ut av frisørstolen når man skjønner det bærer galt frem? Da er det jo for seint uansett.

Forresten passer håret godt til det nye imaget mitt: Guttunge på 13 med reggis, ti kilo overvekt derav brystpartiet og uten øyenbryn.