Hver dag

Jeg skal lage en hage av rynkete hud,
med bedd fulle av hjemmepermanent.
Mitt i hagen skal det stå en fontene av gråstein,
som vi ser på mens vi husker frem å tilbake i gyngesofaen.

Nå skal jeg skrive alt med magentafarget bingotusj,
og bruke Old Spice, dress og slips til de spesielle anledningene.
Jeg skal åpne en kafé ved et lite vann,
og det skal serveres verdens beste kjøttkaker og lapskaus
som jeg aldri lærer meg å lage.

I kveld dusjer jeg i fløte og hjemmelaget kompott,
jeg klatrer opp på den blå trappestolen for å tørke.
Jeg teller fingrene mine og gir dem navn,
og strekker meg etter epler og plommer fra trær.

Morgen, morgen sang en sangfugl på en kvist
og jeg vil høre radio i senga og fingerhekle rundt hodene deres.
Du synger ganske stygt og sier rare ting, og idag kunne jeg ønske jeg fikk være med.

Bare grin, da pisser du mindre
Vi stopper her, og tar alt sammen på nytt.

Master disaster og bryllupsønskene

Jeg har litt vondt fordi jeg synes Master er fælt og skummelt. Idag måtte jeg jobbe litt for ikke å gråte, når jeg skulle fortelle om den upåbegynte Masteroppgava som ikke omhandler noenting, foran resten av klassen. I to og en halv time, før det ble min tur, ville jeg rømme ved å hoppe ut av vinduet på tross av at jeg vet at jeg har unormalt dårlig fjæring i beina. De ville knekke ved et fall på under to meter, og det er minst tre fra seminarrommet til bakken. Jeg satt med ryggen mot vindusrekka idag, så det ville vært mye raskere å hoppe enn å løpe ut av rommet. Dessuten er det alt for lett å snu når man løper, i tilfelle noen hadde ropt, selv om det er farligere og sikkert vondere å hoppe. Men selvfølgelig ble jeg, og jeg snakka. Jeg kan jo snakke jeg.

Alle studentene er søte og bruker det de kan om tilpassa opplæring og motivasjon for å gjøre meg glad og trygg. Lærerne er strenge i ansiktene, men ikke slemme.

Jeg er en livredd fjortis med reggis.

Jeg burde kanskje skrevet litt om bryllupsplanlegging ja. Det er litt vanskelig, men jeg kan i alle fall fortelle hvordan Lars Olav og jeg vil at bryllupet skal være og jobber for at det skal bli, og at jeg gleder meg veldig til å være gift med Lars Olav. Ja, vi har ønskeplanlagt i overkant detaljert til fortsatt å ha et år på oss. Det er helt riktig.

Vi ønsker oss et skikkelig bondebryllup på Åstjern hyttetun på Hadeland, et sted vi er veldig fornøyd med og har brukt lang tid på å finne frem til. Ikke Hadeland altså, men hyttetunet. Jeg har jo vokst opp på Hadeland. Vi vil servere rømmegrøt og spekemat, og is med rørte bjørnebær til dessert. Barn og voksne som ikke liker rømmegrøt og nekter å prøve å spise det, skal få lov til å spise Leiv Vidar-pølser i lompe på kjøkkenet, så lenge det fortsatt er noen hundre igjen til nattmaten.

Som litt over middels interessert i farger, formgivning og Paint har jeg bestemt at vi skal ha bryllupsfarger. Det er sikkert ganske teit, men fargene er i hvertfall markblomst-blåfarger og hvitt. Med utgangspunkt i en brodert pute som Lars Olavs oldemor har brodert har jeg laga invitasjonsforside.

Kjolen er ferdig planlagt og venter på å bli sydd på Evje. Den er nevnt i et tidligere innlegg og vist i en skisse som er vanskelig å forstå.

Jeg håper at min vakre kusine Solveig skal lage brudebuketten min, hun har sagt hun vil det, også håper jeg at min kjære onkel Sigbjørn skal spille Jan Johanssons Brudmarsch efter Larshöga Jonke i kirken. Kirken heter forresten Tingelstad gamle kirke, og er den vakreste kirken jeg vet om.

Dette var det egentlig ganske godt å få sagt. Jeg håper et par ting til, men de egner seg ikke på trykk.

Det går forresten bra med treninga. Siden jeg skrev forrige innlegg har jeg trent hver dag. Det er nesten helt sant.

God helg.

Opp av sofaen

Jeg skal starte å trene. Hver dag. Den som skulle falle for fristelsen til å kommentere at det slett ikke er noen dum idé, burde la være. Det samme gjelder den som skulle få idéen om å skrive at jeg slett ikke trenger det. Ja, sistnevnte forekommer faktisk også. Man kan finne på å si til folk med over femti kilo overvekt at det ikke er noe poeng med trening. Det kan jeg jo forresten være enig i.

Nå skriver jeg som om jeg forventer oppstandelse rundt dette innlegget. Det gjør jeg ikke. Med i høyeste grad to kommentarer på de siste 15 innleggene, innser jeg at jeg kan skrive omtrent hva som helst. Jeg sutrer ikke for akkurat det. Egentlig er jeg møkkalei av bloggskriving, og før dette innlegget hadde jeg tenkt til å avvente videre blogging til ungene begynte å komme. Da virker det som om skrivbare temaer øker betraktelig.

Så i mangel på tema, begynner jeg altså å trene. Det er jo gjerne sånt man skriver om på blogg. Innimellom får jeg sinnsyke ting for meg, som: Hvorfor skal ikke jeg trene? Da blir jeg jo glad, full av energi, lykkelig, tynn, sterk og muskuløs. Det er for dumt å ikke bruke litt tid hver dag på å få mye gladere og lengre tid senere. Når jeg ikke er fullt så optimistisk tenker jeg at hvis jeg ikke begynner nå, kommer jeg til å spjæle brudekjolen neste sommer, måtte begynne på blodtrykksmedisiner, hate å møte folk, bli altfor god på å skrive lange sutrete og selvironiske blogginnlegg, og ha konstant hodepine og nakkesmerter resten av livet, som kanskje blir kortere enn det kunne blitt.

Det er ikke snakk om noe voldsomme greier. Minimum 30 minutter trening hver dag. Det blir nok sjelden mye mer enn det, men den halvtimen skal jeg gjennom samme søren, hvis det ikke er alvorlig sykdom inni bildet. I denne sammenhengen er forkjølelse ganske alvorlig.

Treningen er sykling på ergometersykkel mens jeg løfter en vekt på 1 kg innimellom når det passer seg. Wii Active, et tv-spill som det fint går an å bli litt svett av hvis man virkelig vil og har 15 ekstrakilo og koke på, og raske turer i skog og mark. De raske turene bør vare litt lenger enn en halvtime, ser jeg, også skal jeg begynne å øve på jogging, selv om jeg ikke forstår hvordan det kan bli behagelig for den som har mer enn 200 gram på hver pupp.

Idag har jeg vært flink. Presser jeg grensene første dagen, tenker jeg at lista ligger litt over halvtimen imorgen også.

Jeg har gått nesten to timer i skogen med glatt, duste-terreng og veldig mye oppoverbakke. Hjemme har jeg ergometra* en halvtime, og når jeg har sett ferdig den fantastiske filmen Prinsesse på prøve 2, som jeg ikke klarer å skru av på tross av kvaliteten, skal jeg trene litt Wii.

Jeg avslutter nå jeg, med et bilde fra Oldtidsveien og skogen vi har gått igjennom idag. Foreløpig er skogene rundt Vestli og deilige Groruddalen enda et godt påskudd til å komme seg ut å bevege beina. Hilsen Ane på 65.

JEG ADVARER EN SISTE GANG: INGEN KOMMENTARER OM HVOR GODT DERE SYNES DET ER Å TRENE, HVOR BRA DETTE ER FOR MEG OG/ELLER ALLE, ELLER ALLER VERST: AT TRENING ER GØY. Tro gjerne at du mener det, men hold det godt inne i deg selv eller diskuter det med maraton-vennene dine. Håper denne siste ikke tas ille opp av noen, for det er absolutt ment som det er skrevet.
PS. Hvis det nå virkelig er sånn at det er noen som mener at jeg burde skrive litt oftere, så er det vel på sin plass med en liten kommentar om at det er hyggelig at jeg skriver et innlegg eller noe. Det er faktisk oppmuntrende.

*Egometra = sykla på ergometersykkel.