Som plaster på håret

De siste fire årene har jeg bodd i Oslo og hatt fast frisør. Haha, jeg trodde aldri jeg skulle bli en sånn en som fikk fast ditt og datt og det er jeg vel ikke heller. Men i en stor by, som Oslo er i forhold til andre norske byer, er det en liten trygghet og ha noen faste ting. Disse tingene har jeg fast: Følge (som i fast følge), venner som ikke har reist, bosted, skoleplass, Sushisjappa Sushi Dinner på Bislett (fordi den er billigst og best), Ellos, abonnement på Bo Bedre og frisørene mine på Majorstua.

Frisørene mine, de er to, er de fineste jeg vet om. De har tre hunder som er snille og ligger overalt i friørsalongen uten å bjeffe, lamper som ikke virker, et piano som disk og stukkatur i taket.

Idag var det bare den ene frisøren, la oss kalle henne Malin, som var på jobb. Hun fortalte at hun har forsøkt å få barn lenge, men at sånne eggløsningstester er håpløse. Malin synes det er kjipt at noen, for eksempel hudpleieren på 25 år som har begynt å leie rom i salongen, bare kunne ligge med den slemme kjæresten sin en gang og bli gravid, mens Malin ikke har sjans på tross av alle forsøkene. Likevel ser hun jo at det var dumt å glemme å tenke på barn før hun runda 40. Når man bor i Oslo er det sånn. Du trenger ikke barn og du trenger ikke førerkort, så da glemmer du at det kan være lurt og ha det i bakhånd når du flytter på landet. Malin jobber med barn som ikke har det noe godt hjemme, på Stovner, når hun ikke er i salongen. Hun pleier å si til innvandrerbarna at grillpølsene fra Gilde er Halal, selv om hun synes det er viktig å la alle mennesker holde på religion og tradisjon, som hun sier.

Videre forteller hun meg at hun har tenkt å kjøpe opp hele salongen fordi leien har blitt så høy, men Zara som den andre frisørdamen kunne hett, vet ingenting og kan kanskje bli sint?

Zara er min favorittfrisør. Hun er fra Bosnia og har stort sett julerødt hår som hun sveiser av og på, i tillegg kommer hun alltid for seint på jobb og har ny unnskyldning hver dag. Hun kan snakke sammenhengende i minst to timer uten å stoppe og uten å få noen respons. Zara har fortalt meg om en gang hun var i en klesbutikk hvor ekspeditrisen hang etter henne og maste om hun trengte hjelp. Zara ble så sint at hun sa: Hvis du absolutt vil hjelpe meg kan du gi meg et glass vann!

Frisørtimen idag ble så full av snakk at Malin glemte å slutte å klippe. Det må jeg bare leve med. Zara ville nok aldri klippet så kort fordi det ikke passer til hodet mitt og gjør at jeg ser ut som en dum gutt. Men grei som Malin er, kunne jeg få komme tilbake å få en billig permanent etter 17. mai.

Nymalt kjøkken og sånn

Seksukers eksamen nærmer seg og i stedet for å lese Hamsun, som er tema for eksamen, hører jeg Stieg Larsson triologien på lydbok og maler kjøkken. Ikke nok med det, men det er søren meg det mest konstruktive jeg har gjort på 2 uker.


På tirsdag var jeg på IKEA og kjøpte en taklampe til stua. Jeg valgte den billigste av alle, i plastikk, fordi Lars Olav og jeg har knust hver vår glasslampe det siste året. Lars Olav slo i stykker den første og måtte sy sammen en sene i hånda på sykehus og jeg trenger vel ikke en gang fortelle at jeg synes det var på sin plass å støvsuge i stykker lampe nummer to. Jeg vet at man ikke skal støvsuge taklamper nå.

Jeg jobbet med å innstallere den nye taklampa i 2 timer før jeg ga opp. Ingen har fortalt meg at man må koble fra strømmen når man holder på med pluss/minus ledninger og sånn, i hvertfall har jeg ikke hørt etter, og da jeg hadde fått x antall elektriske støt hvorav et av dem nesten gjorde at jeg falt ned fra stolen jeg stod på, turte jeg ikke mer. Tross alt har jeg latt meg skremme litt av historiene om folk som leker elektrikkere i sitt eget hjem og sender hele familien sin i graven. Hadde dessuten vært veldig synd å få varige skader etter å ha forsøkt å henge opp en lampe som likevel ikke passer til de elektriske ledningene i taket vårt, for det gjorde den selvfølgelig ikke.

Jeg kjøpte nye filleryer på IKEA også, men de luktet forferdelig og ga meg hodepine, og etter en hel skoledag før påske med foredrag om all giften som tilsettes tekstiler for å gjøre dem pene og glatte, er vel sjansen tilstede for at jeg har kjøpt giftfilleryer. Gifta skal stort sett forsvinne i vaskemaskinen, så jeg forsøkte å vaske dem i dag tidlig. Miljøvennlig som jeg liker å tenke at man bør være vasket jeg dem sammen med et blått ullteppe og noen lyse, nesten-antikke duker. Resultatet er absolutt spennende, men det ser foreløpig ikke ut som verken ryene, dukene eller teppet kan brukes til noe lenger. Det mest interessante er det tidligere blå ullteppet som nå er grått, stivt og dekket av små, stive gummikorn.

Mitt siste håp er at jeg faktisk snart begynner å lære av erfaringene mine. Jeg syklet fort på en grusvei en gang, da brakk jeg armen, etter det har jeg ikke syklet. Jeg spikket mot meg selv og skjærte meg i tommelen før jul og nå bruker jeg gaffel når jeg smører pålegg på brødskiva og biter gulerøttene i terninger for å lage suppe. Så konklusjonen er at jeg aldri ordentlig lærer hvordan jeg skal gjøre tingene jeg ikke kan, skader meg litt i et tullete forsøk, før jeg bare slutter å gjøre dem.

Så lenge ikke skadene jeg pådrar meg er svært alvorlige synes jeg egentlig at dette er litt fint og sjarmerende.

Kampen om skiboksen og andre eventyr

Innimellom er man nødt til å velge vekk noe som man egentlig gjerne vil ha. Som jenta sier kan man ikke få både karamellpudding, boller og is samtidig, selv om man vil.

Noen vil ikke en gang ha karamellpudding og boller, bare is, eller kanskje ikke en gang det. Men noe må man jo ta hvis man får muligheten. Og det er fryktelig slitsomt å se at noen andre får det du kunne fått selv om du ikke vil ha det.

En annen ønsker seg altfor dyre ting, og da må hun kanskje pantsette noe verdifullt for å få råd.

Den tredje blir voksen selv om det ikke er gøy.