Jeg ville skrive litt om Vestli, men kom aldri så veldig langt. Synes likevel det ble for dumt å bare slette den spede begynnelsen på en kjærlighetshistorie:
Det er kanskje ikke mange som vil kalle t-banens endestasjon i Groruddalen for "en perle", men så er jo jeg bare meg. Det er riktignok kaldt her om vinteren, med en gjennomsnittstemperatur som i hvertfall ligger 3-4 grader lavere enn den i sentrum, og ja, jeg må kjøre 29 minutter (ikke en halvtime, det er 30 minutter) med t-banen for å komme til bykjernen, men det betyr så lite.
Mange er skeptiske og spør: "bor det ikke veldig mange utlendinger der?" Og det er klart at det, som sosialisten og kunstpedagogen i meg liker å si, er flere farger her enn på byggefeltet jeg vokste opp på, på Hadeland. Jeg liker farger ganske godt og naboene mine trenger bare være hyggelige. Av menneskene som har irritert meg eller i verstefall på noen måte skremt meg etter at jeg flyttet hit, har alle sett ut til å være 17. generasjons nordmenn, i bestefall med noen britiske eller amerikanske gener, etter ungenes navn å dømme.
Dette ble jovialt og enkelt.
Her burde jeg naturligvis komme med en rekke eksempler på hvorfor jeg er så glad i Vestli, rent bortsett fra at jeg ikke har noe problem med at det finnes folk som ikke er norske, men så ble det bare oppramsing av ting jeg allerede har skrevet flere ganger det siste året.
Jeg vil bare avslutte og heller komme tilbake til temaet ved en senere anledning. Dette blir et litt amputert innlegg. Jeg legger til en klisje og sier at det føles som om jeg har kommet hjem. Det var på Vestli livet begynte og jeg blir gladsentimental og lykkelig av å være tilbake i verandablokk-bebyggelsen. Jeg lever i en boble av svunnen tid og innbiller meg at jeg stadig ser ting og plasser jeg husker fra jeg bare var en liten kalv.
Jeg takker for meg, godnatt og god jul.
