søndag 31. mai 2009

Snart

Hvis jeg skrev like mye som jeg snakket ville jeg skrevet 1600 sider idag. Istedet har jeg 1600 ord. 1100 av ordene er en oppskrift på hvordan man skal skrive eksamensoppgaver som Janne i klassen har sendt meg på mail. 450 av ordene er hentet fra en annen oppgave som jeg skrev for 2 måneder siden. 150 av ordene har jeg skrevet idag. Det er ikke akkurat en prestasjon. Jeg er sulten og skal bruke 100 kroner på kafé fordi jeg ikke gidder å gå hjem og lage middag for så å gå tilbake til skolen som er 50 meter fra leiligheten. På onsdag er det ferie. Da skal alt bli bra. Jeg skal ikke trøstespise godteri, jeg skal trene hver dag minst 2 timer, være en god venn som ikke krangler, vaske leiligheten og ta alle ekstravaktene i hele verden. Man blir en god person av å ha hatt eksamen, bare vent å se.

onsdag 20. mai 2009

Beklagelse etter år med terror

Idag gikk jeg på snørra i mine egne ord. Jeg falt for egen tunge og skjøt meg selv gjentatte ganger i skinnleggen. Jeg bruker anledningen til å beklage for de gangene jeg er for stor i kjeften og prater uten å tenke. Til syvende og sist går det bare ut over meg selv, men jeg møter noen triste og/eller sinte ansikter på veien. Jeg kan ikke love å slutte, men jeg skal prøve å bruke hjernen til å tenke, det er jo tross alt det jeg har den til? Samtidig har jeg et image jeg prøver å holde ved like etter å ha innsett at jeg har plassert meg selv i artigbåsen, og da ser det ut som det må spennes litt bein på folk underveis. De som måtte falle for min utstrakte fot må forsøke å huske at det oftere er jeg enn andre som snubler i mine egne ord, går på tryne og brekker begge beina. Jeg prøver faktisk ikke å være slem så ofte, og når jeg prøver pleier jeg å si klart og tydelig ifra slik at det ikke finnes tvil. Ikke ved å si: "så mange kviser du har fått i det siste", det ville sannsynligvis vært et idiotisk forsøk på å være morsom, men rett og slett: "jeg er i dårlig humør og prøver å gjøre deg trist eller irritert, evnt. få enda litt ekstra oppmerksomhet, som vanlig". Jeg skal for ti tusene gang forsøke å skjerpe meg, men ser lite håp. Dette er tross alt et slags handicap. Jevnaker kommune hadde lite å bidra med når det kom til oppfølging av sånne som meg og nå er det for seint. Forsøk å være tålmodig, så kan vi sammen håpe at det blir flere gode enn dårlige dager.

Skulle sovd

Men jeg må si tre ord eller litt mer. Egentlig ville jeg bare reise på MGP-finalen som publikum neste år. Men idag bestemte jeg at Lenny, Benny, Inga og jeg skal lage et fantastisk bidrag til Grand Prix. Vi har allerede funnet melodien, og trenger man egentlig så mye tekst? Nocturne hadde jo ingen tekst, eller hvertfall ingen jeg forstod. Vi tenker nasjonalromantikk, kuer, troll, haringfele, munnharpe, bunad, halling og litt god norsk svartmetall. Dette høres kanskje ut som en ekstremvariant av Gåte, men det er det slett ikke fordi Inga og jeg synes Gåte er tamt. Det skal bli villt og ekstatiskfantastisk og vi skal gå både Secret Garden, Bettan&Hanne og sist men størst Alexander Rybak, en vanvittig stor gang! Jeg kan ikke si for mye her for da blir vi vel diska og lager et vanvittig oppstyr i media til neste vår, men uten å gå for langt kan jeg vil si at sjansen for at det blir to år etter hverandre med overlegen seier til Norge begynner å bli ganske stor! Hva skal vi styre unna i vårt bidrag: Joik har ikke gjort det bra i denne konkurransen selv om det var en halvsamisk låt som vant Grand Prix Junior i fjor. Vi skal ikke male to svarte striper på hvert kinn og synge sanger om mamma kamuflert som kjærlighetspop eller vente til vi er avdankede skuespillere i midtlivskrisa og synge kjedelige spanskinspirerte sanger i miniskjørt. Selv om de er flinke vil vi heller ikke la Mira Craig lage låten eller blande Jan Teigen eller Tor Endresen inn i prosjektet. Ikke et vondt ord om noen av disse, som alle er Grand Prix-finalister som har engasjert meg, på godt og vondt.

Nok om dette. Bestekameraten min er snart ferdig med å studere illustratør i Falmouth, England, og jeg synes han har laget en veldig fin nettside. Jeg synes ut fra en kunstpedagogstudents perspektiv at illustrasjonene er morsomme, lekne og direkte, og at kontrasten mellom de lyse pastellfargene og de harde sorte konturene er sexy. Marius har rett og slett blitt god.


Illustrasjon til artikkel Together in Electric Dreams, Marius Pålerud

tirsdag 19. mai 2009

Underveis

Eksamen 2009 er godt i gang. Det er strevsomt, fordi å male tre bilder er noe man fint kan bruke et halvt år på hvis man får lov. Det får ikke jeg.

Det er morsomt å male sammen med klassen min. Vi drikker kaffe som Peter lager eller som vi kjøper i sykepleierkantina, hører på Radioresepsjonen og Drillpikene og lager kjemiske blandinger av maling, Cola Zero, appelsin, såpe, hårspray, is, CuramedRåmelk og salt og pepper. Vi leser interiørblader, sladreblader og aviser, og snakker stygt om Høgskoler. Det er fint. Man trenger heldigvis ikke bli voksen bare fordi det er eksamen og man begynner å bli ferdig med puberteten.

Men det er kjedelig å male med klassen min også. Ofte er alle så konsentrerte og jeg vil bare leke, tulle og tøyse. Alle har musikk i ørene og ler ikke av noe jeg sier fordi de ikke hører, eller ikke vil høre. Ingen vil drikke kaffe i sykepleierkantina fordi Peter lager kaffe og det bare er jeg som vil ha melk i. Da blir jeg sur og sutrer i mange timer. Jeg tror det enten er veldig gøy eller litt slitsomt å jobbe i samme klasserom som meg. Det bytter nok på. Stefan sier at jeg bruker for tørr pensel når jeg maler. Jeg sier det er fint at han gir meg konstruktiv kritikk selv om jeg blir litt såra, og så hevner jeg meg med å si at han ikke ser ut som han er gammel nok til å gå på en Høgskolen og at jeg håper han får bedre skjeggvekst mens han er i Sør-Afrika.

torsdag 14. mai 2009

Jeg griner ikke

Jeg har ytret meninger om Melodi Grand Prix tidligere i år og ikke lagt skjul på at jeg elsker Eurovision Song Contest. Faktisk mer for hvert år som går. Idag er det 2. semifinale og Alexander Rybak har akkurat sunget Fairytale. Her ligg-sitter jeg i sofaen med influensa og griner som en unge. Jeg forsøker å skylde på at jeg ikke er frisk, men sannheten er nok at jeg hadde grini uansett. Har kjent det på meg den siste uka.

På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.

Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.

Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.

Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.


I’m in love with a fairytale
even though it hurts

mandag 11. mai 2009

Agurktid

Eksamenstid og en vår med like eksamenstravle venner, gir i beste fall agurktid og i verste fall total skrivestopp i min blogg. Jeg har forstått at det finnes visse uskrevne regler man må følge hvis man vil ha en akseptert blogg:

-Skriv minst 4 innlegg i måneden, altså cirka ett i uka
-Ikke heng ut enkeltpersoner, grupper eller eget arbeidssted
-Ikke bli for selvsentrert og vis at du bryr deg litt om dyrevern, fred på jord og barn som lider.

Disse reglene har jeg kommet frem til gjennom konversasjon med andre bloggere og blogglesere. Dekkhistorien for den første regelen er at du må skrive regelmessig for at folk skal gidde å følge med på bloggen din. Sannheten er derimot at hvis du er så stor på det at du absolutt må skrive blogg og brette ut livet ditt, får du i hvertfall vise at du kan følge opp!

Dekkhistorien for den andre regelen er at folk rundt deg er redd for at læreren, sjefen eller nazistene skal komme over bloggen din og bli så forbanna at de innkaller deg til samtale, gir deg sparken, gir deg juling eller enda verre! Her går jeg hardt ut. Jeg mener like fullt at sannheten er at de fleste har lyst til å henge ut mennesker de ikke liker, men bare de tøffeste bloggerne gjør det og de klarer også å kamuflere uthengingen så godt at det aldri blir oppdaget! Altså, dette er mine egne slutninger.. Mange vil nok mene at de bare passer på meg, så jeg ikke skal virke dum og henge ut folk i hytt og pine, noe som alltid ender med å gå ut over meg selv.

Mine slutninger rundt det siste punktet er at det er tydelig at janteloven fremdeles råder i bloggverdenen, noe jeg er glad for, så jeg kan spares for ytringsfrihet og plagsomt ærlige innlegg. Jeg kjemper for janteloven og har gjort det bestandig. Jeg ser den har fått mindre slagkraft de siste to hundre årene og er redd for å bli utsatt for folk med overstrømmende selvtillit som tror de har et mer interessant liv enn meg og bretter det ut på blogg. Jeg innser likevel at jeg ikke er pliktet til å lese andres blogger, akkurat som jeg ikke er pliktet til å lese Se og Hør.. Men ikke glem at jeg aldri kommer unna min egen blogg, som jeg nå er pliktet til å skrive minst 4 ganger i måneden fordi jeg har vært kvalm nok til å skaffe meg den, og det kan være selvtillitsknekkende nok å lese om mitt eget spennende liv.