Ferie?

Idag var siste skoledag før jul, med innlevering av praktisk del av oppgave i tre og metall. Jeg har jobbet hardt med oppgaven, synes jeg selv, og sitter igjen med et resultat jeg faktisk er fornøyd med, samt en finger, hånd og arm som verker mer enn noen gang. Nå er det bare én helg med oppgaveskriving igjen før jeg tar meg ferie mandag morgen den 15. desember. Foreløpig går ikke dette så veldig bra, jeg har brukt fredag ettermiddag på å sove, se masse dårlig tv, legge ut bilder på facebook og leke i paintshop pro. Nå er klokken 03.36 og jeg burde egentlig vært lagt. Men først må jeg prøve å finne et navn til mitt regulerbare manns- og damesmykke. Hvis noen tilfeldigvis skulle se dette i løpet av helgen, blir jeg veldig glad for alle forslag.

Tommelfingerregler

Kunst- og håndverkslærerutdanningen er mye skumlere enn man tror. Den er full av farer som lurer overalt. Fra symaskiner, strikkepinner, giftige fargestoffer og kjemikalier, til de enda farligere maskinene og verktøyene på sløydrommet. Idag fikk jeg nok. Nå tør jeg ikke mer. Det var kniven som tok meg. Selv om jeg selvfølgelig var et lett bytte.

Alle de kursiverte avsnittene under er hentet fra forskjellige nettsteder om barn og spikking. Tror ikke lenger det er så lurt at jeg skal ut i skolen og lære barna selvskading. Jeg kan vel ikke bygge hele kunst- og håndverkslærerkarrieren min på toving og fingermaling?

Spikkeregler er veldig viktig. Sitte riktig når man har kniven ute av slira, spikke fra seg, ikke spikke mot noen, sitte langt nok fra hverandre og ikke forstyrre en som spikker. En av de som holdt kurset kom med en setning han pleide å formidle som ofte hjalp med de litt mer vågale barna: Det er ikke sikkert alle her er store nok til å håndtere en skarp kniv

Satt i hvertfall. Spikket ikke mot noen andre enn meg selv. Forstyrra de andre, men ingen forstyrra meg. Jeg burde jo være stor nok til å håndtere en kniv, men sitter igjen med følelsen av at størrelsen hadde lite å bety idag, den ga bare kniven litt ekstra fart og tyngde.

Hvis man passer på at barna har øvd seg med bordkniv først og deretter hele tiden passer på at de sitter riktig når de skal bruke tollekniv, bør det jo ikke være noe særlig problem.

Ingen foreslo at jeg skulle starte med bordkniv. Men fra og med idag kommer jeg ikke til å bruke noe skarpere!

Spikkeregler for Ane:
• Spør alltid en voksen om lov til å låne kniv
• Det skal alltid være en voksen tilstede når du spikker
• Spikk alltid fra deg og sitt aldri foran noen når du spikker
• Ha kniven i slira når du går og legg den fra deg hvis du skal leke
• Ikke lek med kniven
• Det er ikke lov å spikke når du er sint!!!

Treningskamerater

Jeg vil bare vise noen av mine aller nærmeste venner at jeg har dem med meg nesten hver eneste dag, selv de som bor mange titalls mil unna. Nå har jeg ligget syk noen dager, men ellers bruker jeg min fantastiske Wii Fit nesten hver eneste dag. På mandag hadde jeg aerobic med dere alle sammen til et klappende og hoppende publikum, og etterpå kastet Marius og Amalie rockeringer til meg mens jeg "rocka". I forrige uke møtte jeg både Live, Lara og Synne på joggetur, og Anette, Marianne og Ida sparket fotballer og piggete sko i hodet mitt. Det er veldig hyggelig å treffe dere til en liten treningsøkt, og det gjør savnet etter dem som har reist langt av gårde, litt mindre. Med dagens teknologi trenger vi kanskje snart ikke møtes for å ha det hyggelig sammen.



Nei, dette er selvfølgelig et litt tullete Ane-prosjekt. Lage profiler til vennene mine fordi jeg synes det er morsomt å se om det er mulig å få noen av dere til å ligne litt. Noen av dere kjenner jo mitt The Sims-hysteri og vet at dere både har blitt gift og fått 5-6 barn hver i mine Simsverdener.

Jeg savner dere som er langt vekk og er lei meg for at jeg ikke har mer tid og ork til å ta initativ til å være sosial med dem her hjemme. Neste år og kanskje allerede til våren blir det litt mindre å gjøre på skolen. Da håper jeg å få mer tid til mine kjære venner.

Uten frukt

En politiker fra Bærum Høyre gjør meg veldig sint fordi hun har vært med på å vedta at kommunen skal bruke de 3,9 milioner kronene kommunene er pålagt fra staten å bruke på skolefrukt på at elevene skal få en ekstra engelsktime i uken. Jeg synes hun og vennene hennes er dumme, og det er ikke bare fordi jeg liker frukt bedre enn engelsk grammatikk.

Juleforberedelser

Nå har jeg laget pakkelapper i paintshop pro.



Mamma, Pappa, Mormor og Bestemor skal få bilde av Andreas og meg som jeg tok i helgen da han var på besøk.

Nakne damer og kalligrafi

- Hvordan skal du undervise hvis du ikke engang forstår proposjoner?
- Nei. Kanskje jeg ikke skal det, Odd. Kanskje jeg skal bruke resten av mitt liv på å lage et lite helevete for deg. Vær stille! Ane gjør faktisk så godt hun kan.

Julebord

I natt var det julebord. Pinnekjøtt og dansing på Smuget. Julebord er veldig gøy. Har ikke helt forstått hvorfor enda, men jeg tror kanskje et par år til som deltidsansatt i omsorgsbolig gir nok materiale til en avhandling. De jeg jobber med er hyggelige folk som gjerne tar seg noen dunker med vin og tønner med øl i lystig lag. Man trenger liksom ikke være redd for å bli for utagerende, for det forventes nesten av deg. Så er det disse kollegaene da, som fra å nesten ikke snakke med hverandre på jobb plutselig vil danse tett, kose og klemme og snakke om alt de har tenkt siden forrige julebord.

Jeg havnet selvfølgelig på et firemannsbord, hvor tre kollegaer holdt av plass til meg, som selvføgelig kom en god halvtime for seint. Den unge Blindernstudenten som etter å ha fullendt sine uvanlig lange kultur- og teaterstudier fremdeles sitter på lesesalen for å treffe unge damer på språkstudier. Den lave, ganske pene etioperen med krepphår i hesthale som er med i Jehovas vitner, og min gode gamle venn, den snart 52 år gamle inderen. Den første timen brukte jeg stort sett på å høytlesning fra champagnekartet og spørre hvem av mine kjekke bordkavalerer som skulle spandere den første flasken Don Perignon til den nette sum av 6898 kroner. Heldigvis var det ingen som ble fulle nok til å gjøre det. Så satt jeg og etioperen en halvtime og snakket om hvor teit det var å røyke og hvor flinke vi var som ikke gjorde det, før jeg ble med blindernstudenten ut og delte en sig. Inderen og jeg diskuterte lutefisk fra Fjordland, snakket litt mer om champagne-kartet, mens etioperen prøvde å bestille julepils av den svenske servitøren som ikke forstod at det var det samme som juleøl.

Klokken ti bestemte vi oss for å flytte over til diskotekdelen av Smuget, hvor jeg brukte de første to timene på å dansegulvet med vernepleierskene. Så koverserte jeg litt med mine kolleger og fortalte Blindernstudenten om fjorårets julebord, før en egyptisk maler spanderte øl på meg og inderen og spurte om vi var kjærester eller om han kunne få mitt telefonnummer. Livet hadde ikke vært noe snilt mot han så han så mye eldre ut enn det han var og i virkeligheten var han bare 30 år, sa han. Jeg sa at jeg ikke hadde så lyst til å bli kjent med han, men at han for all del virket hyggelig.

Han ble heldigvis avløst av Blindernstudenten som kikket på inderen, egypteren og til slutt meg og spurte om jeg kanskje ville gå. Det ville jeg. Så gikk vi sammen til Nasjonalteateret og snakket om de unge damene på lesesalen og lo litt, før jeg gikk hjem til samboeren min.

GRINER DU?

Tekst: Margrethe Munthe

Men hva er dette for sure miner?
Nei, jammen tror jeg du går og griner!
Du vet da, når du er sint og lei,
% så kan ingen bli glad i deg! %

Nei, jeg skal si deg at ingen liker
de stygge barna som går og skriker,
for skrikerunger det har vi nok,
% på Blokksberg sitter en diger flokk. %

Kom hit og vis meg det bli'e fjese',
og tørr så øyne og kinn og nese,
og hvis du lover å være snill,
% så lover jeg at jeg synge vil. %

Tidlig førjul

Første innlegg i ny måned. November. Snart jul. Jeg bruker kveldene på å skrive oppgave om akt- og kalligrafiperioden vi har på skolen, trene Wii fit og pusle puslespill. Gleder meg til jul i år, mer enn jeg kan huske å ha gjort. Selv om det er litt trist å reise til Sørlandet i 2 uker når alle andre kommer hjem. I år har jeg forresten tenkt til å begynne på de 7 eller 12 kakeslagene og se hvor langt jeg kommer. Egentlig liker jeg ikke julekaker. Dessuten er det vel et par typer, som kromkaker og/eller Goro, som man trenger sånne spesielle jern for å lage, så de blir ikke aktuelle. Må sjekke ut hvilke de resterende 5 eller 10 slagene er og komme med en liste.

I år blir det forresten bare julegaver til samboer og familie. Resten får julekort skrevet i kalligrafi. Lei for at jeg må gi beskjeden på denne kyniske måten. Men da er det gjort. Kommer forhåpentligvis tilbake med større lommebok og mer tid neste jul.

Jeg avslutter med å vise en bildeserie fra mitt og Laras nattlige kunstprosjekt, som jeg ikke vil utdype.

Barne-tv

Skrift

Idag ble jeg hjemme. Vi har skrift og skal levere en personlig tekst skrevet med blekk og pennesplitt i kalligrafi i minimum A2-format. Høres ut som en helt ok oppgave det, tenker du kanskje, men det er det ikke. Læreren er en drittstøvel uten så mye som et gram pedagogisk bakgrunn. I tillegg har han bestemt seg for, ikke uventet, at han skal få fjernet meg først. Det er nok fordi jeg prater for høyt og mye om hvor håpløst det er å skrive kalligrafi med det dritdårlige utstyret jeg har kjøpt og at jeg aller helst vil hjem. Men jeg er ikke sikker på hva som kom først av høna og egget.

Hver gang jeg hadde skrevet ferdig en ny rekke med bokstaver kom han luskende mot min pult, før han rev arket fra meg og tegnet nye bokstaver, mens han fortalte meg med høy, og fryktelig irriterende amerinorsk aksent, alt som var galt med mine. Igår nesten ropte han at jeg måtte se å få papir under blekkflaskene mine så jeg ikke sølte, mens han slo i pulten min så de stygge bokstavene mine så godt som løsnet fra papiret. Er det rart at jeg i et tilfelle av angst, nervøsitet og skoleanger ble sittende og prate høyt og stygt om kalligrafi. Ja, kanskje snakket jeg høyt og stygt om hele den forbannede Høgskolen i Oslo, som jeg i virkeligheten setter ganske høyt. Nei, det svarer jeg på helt selv, jeg forstår meg godt. Idag kalligraferte jeg hjemme.

Tirsdag

Ligget influensasyk et par dager. Idag var første dag ute av leiligheten denne uken. Litt kjølig, men fint vær. På Helios rett over veien for DogA selger de sunt godteri. De selger spesielt en sjokolade med kokosfyll. Nesten helt maken til Bounty, bare bittelitt soya/fullkorn ettersmak. Den har nesten ingen kalorier, så den er jo egentlig lov. Eva skal bli ernæringsfysiolog og hun sier at man kan unne seg kalorifattig sjokolade.

Jeg fulgte Amalie til Coop Prix Kampen klokka halv fire. Det var fint. Hun fortalte meg hva jeg holder på med og lærte barna på Grønland ord de ikke får bruk for før ungdomsskolen, tidligst.

Oslo er veldig fint nå om høsten, i råtningsprosessen. Tenker forresten å starte et innebandylag. Men foreløpig er vi to som gidder. To er bra, men åtte hadde vært mye bedre. Trenger ikke lage proteinbar-mønstre i paint hver dag.

Om å gjemme seg bak en bro

Bare syv dager igjen av praksis. Ja, jeg teller ned. Jeg skal aldri jobbe som formidler på muséum eller galleri igjen. Det er jeg veldig sikker på idag. Det er sikkert mye kulere enn å være lærer, men jeg har aldri vært spesielt kul. Jeg vil ha en enkel og koselig jobb på en fin skole. Kollegene mine skal være tålmodige og snille, noen få skal også være slitsomt pratsomme og i overkant rare. Slik vil jeg kanskje bli regnet som over middels tilregnelig og ganske ordinær.

I forrige uke hadde jeg mitt første Arkitekturverksted med 35 niendeklassinger som aller helst ville at jeg skulle sette meg ned på gulvet og begynne å gråte (evnt. dø). De fikk det ikke som de ville, men etter at jeg hadde bygget en brokonstruksjon som var 2 meter høy og 3 meter bred sammen med klassen, klarte jeg ikke å si et ord til, verken om broer, trykk- og strekkrefter, templer eller stein, og bestemte meg i stedet for å gjemme meg bak broa og bli stående der resten av timen så en annen praksisstudent måtte ha resten av undervisningen alene. Dette er sant. I morgen er det min tur igjen. Og jeg vurderer nesten seriøst å bruke natten på å drikke meg til mot, komme ganske full på DogA i morgen, og håpe på det beste. Hva er det verste som kan skje?

Nei

Jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer jeg vil ikke ha praksis mer

Live from Bergen

Norsk Form

Praksis på Norsk Form - DogA (norsk design og arkitektursenter) 6/10-24/10

www.norskform.no/default.asp?V_ITEM_ID=261
www.doga.no/

Norsk Form vil at alle skal forstå arkitektur og design. Derfor inviterer de skoleklasser til DogA, for at de skal få være med på arkitekturverksted og designverksted.

I arkitekturverksted skal vi ta med elevene på en minnerik og fantastisk reise tilbake i tiden. Vi skal oppsøke Egypt og Kheopspyramiden, som er hele tretti meter høyere enn Oslo Plaza og har et grunnareal som ville strukket seg mellom DogA (v. Kulturkirken Jacob), Youngstorget, Oslo S, Sweigaardsgate og tilbake til DogA. Så skal vi elegant bevege oss videre til de greske templene, som måtte ha svært tette søyler for ikke å falle sammen. Dette fordi det lå tunge steinblokker oppå søylene for å danne et slags tak mellom dem. Det greske fører oss lett over på det romerske, mer eksakt: den romerske rundbuen, som gjorde det mulig å bygge større rom. Buen presset nemlig søylene utover, og ikke nedover, og ved å støtte opp med tykke vegger på utsiden, var konstruksjonen (stort sett) svært solid. Dette kan være vanskelig å forstå, selv for en kunstpedagogstudent av mitt kalliber, derfor bygger vi en romersk rundbue av blå, gule og lilla puter, sammen med elevene. Alle må delta og samarbeide for at buen skal bli rett og fin. Til slutt får tre av klassens minste elever prøve å klatre over den høye buen, og tenk: Den holder! Og elevene og jeg, kunstpedagogstudenten, fryder oss om kapp.

"Bamboom!": Tetraedere (pyramider med bare tre sider) laget av bambus og strikk, med deilige, fargede lerretstoffer i gult, blått og lilla, henger i trærne utenfor DogA.

Designverksted: Elevene jobber i grupper på 3-5 som hver får i oppgave å lage en logo for bl.a. en økologisk matvarebutikk, en fritidsklubb, og et tivoli for pensjonister.

Logoinspirasjon

I høst har DogA en utstilling som heter "Bamboom!", som tar for seg de ulike bruksområdene til den bunnsolide og undervurderte bambusen. Både studenter ved Arkitekthøgskolen og noen italienske kunstnere(?)/designere/arkitekter bidrar i utstillingen. Den er liten og fin, synes jeg. Uansett så burde man ta seg en tur på DogA når man går forbi. Fin restaurant der, men man kan jo bare ta en kaffe? Location: Sentrumsida av Eventyrbrua, rett ved siden av Kulturkirken Jacob og rett over veien for kafé Sara.

Lørdag morgen

Frokost-tv med Toppen Bech. Lange frokoster med egg. Husrengjøring med masse grønnsåpe og Hallo i Uken på radio i bakgrunnen. Til matbutikken som stengte klokka seks og kjøpe snop og akkurat rekke hjem til Lørdagsbarnetimen, Barnetv og Midt i Smørøyet. For så å avslutte det hele med Dan Børge eller Tande P.

Hver lørdag var som en liten julaften eller bursdag.

Idag prøver jeg å gjenskape stemningen. Frokost i stua med min morgengretne samboer og broren min på besøk. Ingen frokost-tv, for klokka har snart passert tolv. Lars Olav tar oppvasken og jeg hører på Hallo i Uken som jeg endelig forstår. Kanskje skal jeg ut å gå en lørdagstur eller to rundt Sognsvann og kjøpe en nutrilettbar eller drueklase på vei hjem? Klokken fem er det forresten middag med foreldrene til LO som har kommet til byen. Etter det skal jeg hjem til leiligheten. Kanskje se film, eller håpe at en etterfølger av Dan eller Tandis vil underholde.

Det blir fint. Og selv om det kanskje ikke blir julaftenstemning akkurat, er jeg fortsatt veldig glad i lørdag.

Ane blir hjemme

Jeg ønsker meg selv velkommen til min egen blogg.

Jeg ønsker meg forresten et stort, hvitt hus, sånn som det på Villa Champagne-brusflaska, med så mange gjesterom at jeg kan invitere alle jeg vil på besøk samtidig. Med svær, gammel veranda og vinterhage og en liten sjø i bakhagen som man kan ro over med båt.

Alle vil reise ut av dette landet for tiden. Det vil ikke jeg. Synes det er dumt at folk reiser. Norge er fint.

Nå skal jeg ta t-banen til Nydalen og gå hjem igjen langs Akerselva med Ida. Det blir bra med frisk luft. Kanskje kjøper jeg meg et flakslodd på veien... I kveld skal vi se film, Les Triplettes de Belleville - Trillingene fra Belleville. Jeg gleder meg!