Beklagelse etter år med terror

Idag gikk jeg på snørra i mine egne ord. Jeg falt for egen tunge og skjøt meg selv gjentatte ganger i skinnleggen. Jeg bruker anledningen til å beklage for de gangene jeg er for stor i kjeften og prater uten å tenke. Til syvende og sist går det bare ut over meg selv, men jeg møter noen triste og/eller sinte ansikter på veien. Jeg kan ikke love å slutte, men jeg skal prøve å bruke hjernen til å tenke, det er jo tross alt det jeg har den til? Samtidig har jeg et image jeg prøver å holde ved like etter å ha innsett at jeg har plassert meg selv i artigbåsen, og da ser det ut som det må spennes litt bein på folk underveis. De som måtte falle for min utstrakte fot må forsøke å huske at det oftere er jeg enn andre som snubler i mine egne ord, går på tryne og brekker begge beina. Jeg prøver faktisk ikke å være slem så ofte, og når jeg prøver pleier jeg å si klart og tydelig ifra slik at det ikke finnes tvil. Ikke ved å si: "så mange kviser du har fått i det siste", det ville sannsynligvis vært et idiotisk forsøk på å være morsom, men rett og slett: "jeg er i dårlig humør og prøver å gjøre deg trist eller irritert, evnt. få enda litt ekstra oppmerksomhet, som vanlig". Jeg skal for ti tusene gang forsøke å skjerpe meg, men ser lite håp. Dette er tross alt et slags handicap. Jevnaker kommune hadde lite å bidra med når det kom til oppfølging av sånne som meg og nå er det for seint. Forsøk å være tålmodig, så kan vi sammen håpe at det blir flere gode enn dårlige dager.