Shaping and bleiking

Hadde en skikkelig fin date igår, med meg selv og "shaping and slimming" undertøy på Lindex. Planen var jo å kvitte seg med et tosifra antall kilo før bryllupet, men vi har det så kjekt på Vestli med god mat og store mager, at 15 kilo for mye bare er å regne for en kjærlighetserklæring. Kombinasjonen 15 kilo for mye og alt som kan virke slankende, høres kanskje smart ut, men så enkelt er det ikke. Den har i hvertfall gjort det veldig tydelig for meg at undertøy ikke kan slanke, bare klemme og flytte. Maken til slank midje har ikke jeg hatt siden førskolen, bare synd med det ekstra paret med pupper som dukket opp mellom bhen og de tighte lange underbuksene. Følelsen av å ha vært et bitte lite menneske før jeg kom inn i prøverommet, og så ha blitt sprøytet full av silikon for så å bli en en steinhard michelengmann, er absolutt å anbefale for den som skulle ha noen gram til overs. Alt fettet kjentes ut som muskler, men så selvfølgelig bare ut som hardt, deilig fett. Jeg lo så jeg grein og lovpriste både den ene og den andre fordi jeg ikke har valgt en slimfit brudekjole.

Et lite prisoverslag etter møte med bryllupsfrisøren på lørdag førte til kjøp av blekemiddel og hjemmestriping av håret. Skal kjøpe noen av de der hettene til hverdagsbruk også.

Nedtelling

Idag har jeg kjøpt 32 blå stearinlys, skrevet tale, vært stressa og forelsket. Om en måned er jeg kone.

Snow or ice cream?

På Bergensbanen morgen og formiddag 18.mai møter vi en indisk middelaldrende kvinne, hennes mann Bunny, datteren deres, i underkant av 20 av deres venner/familiemedlemmer og meg.

Indisk dame: I think that is snow. Is that snow? I have to ask. Excuse me, is that snow?
Ane: Yes.
Bunny: Hahaha, do you think it's ice cream?
Indiske venner og familie: Hahahaha.

Vi nærmer oss Finse. Jeg har involvert meg ganske mye i disse menneskenes ekstatiske tilstand på grunn av det vinteren har gjort meg mer enn lei av, men som jeg ikke kunne tenke meg å leve uten. Jeg har så lyst til å fortelle at på Finse, Bergensbanens høyeste punkt, der skal de få se snø der! Men hva er vitsen. De vil tidsnok oppdage det selv, og de få nordmennene som har valgt å ta toget klokken 0811 en onsdags morgen en god måned før sommerferie, vil garantert bli flaue på mine vegne om jeg skulle forsøke å halte meg frem på engelsk. Dessuten høres Bunny ut til å være en verdensvant mann: I've seen snow in Sweden too, and Norway many times. On the streets too.

Indisk kvinne: Look at det snow in the trees. It's snowing right now! Look! It is fantastic.
Indiske venner og familie: No. It is not snowing now. You are too excited.
Indisk kvinne: NO! Look for yourself.
Bunny: She is right. It is falling very fine snow in thin flakes, can't you see?
Indisk kvinne: It is so close, I can almost touch it. If I was outside I could.

«Next station is Finse. This is the highest point on Bergensbanen. 1222 meters over sea-level. The train will continue from Finse at 12.25»

Klokken er 12.20 når toget stanser på Finse. Rundt 10 indiske barn i 5-10 årsalderen løper ut av toget med en pappa og hans videokamera hoppende etter. For en klisje dette er, men så rørende vakkert. De opplever snø for første gang. Da jeg var liten synes jeg tanken på at noen barn ikke hadde snø, var litt værre enn tanken på de som ikke hadde mat. Et rimelig i-landsk barneperspektiv.

Bunny: Did you see all the kids in the snow? I got some of it in my hands, want to feel?

Datteren til Bunny og den indiske kvinnen, snakker ikke så mye som foreldrene, men smiler og kjenner på snøen. Jeg tipper hun er 15. Jeg ser at hun angrer på at hun ikke turte å løpe bort til snøhaugen med de yngre barna. Hun begynte, men snudde halvveis. Nå kikker hun ut av togvinduet med noen dråper vann i hånda. Tipper hun kunne ønske hun hadde vært 6.

1 dag/1 år

En stund har bloggen vært en vinduskarm for korte tekster med mer eller mindre utilgjengelig innhold, og det kan se ut som ironiske hverdagskommentarer blir et tilbakelagt kapittel i mitt liv som blogger, i hvertfall for et kvarters tid. Livet er masterprosjekt og planlegging av bryllup, og førstnevnte er for tiden det mest interessante. Det er faktisk dødskjedelig å planlegge bryllup, det gir liksom litt mer mening å planlegge hva jeg skal bruke livet mitt sammen med denne mannen til. Ærlig talt gir det til og med mer mening å planlegge bryllupsreisen til København. Det føles ganske meningsløst å bruke et år på å planlegge 1 dag. Jeg gleder meg til å bli kone, det blir fint, men bryllup er faktisk sykt teit. Jeg skal ikke bruke 3600 kroner på frisør og sminke eller gå opp og ned på gulvet i fotsi hvit kjole mens folk ser på meg, noen gang igjen. Hva er poenget? Masterprosjektet mitt er derrimot blitt spennende og håndgripelig de siste dagene, for meg hvertfall. Arbeidet med den vil dessuten forhåpentligvis ha betydning for hva jeg skal gjøre resten av livet, i motsetning til bestilling av eggerøre og esker med hvite sko.

Noen timer senere samme dag

Jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for alle som bidrar økonomisk og praktisk til bryllupet. Det blir sikkert en helt fantastisk dag. Noen ganger er det lov å være usympatisk og tverr.