Words don't come easy

Jeg har nesten fulgt planen min, med unntak av noen uforrutsette inntrufne hendelser og familiære oppgaver. Jeg har begynt å skrive oppgaven jeg skulle vært ferdig med på mandag, og jeg har tenkt en hel del på den som skulle vært ferdig igår. Det høres kanskje ikke særlig overbevisende med tanke på å foreslå denne type ukeplanlegging for andre, men jeg innbiller meg at det har vært til hjelp.

Over til en liten uinteressant betraktning jeg velger å skrive noen ord om. Jeg har som sagt begynt å skrive oppgave. Ja, begynt har jeg jo, om ikke så mye mer enn det. Jeg er klar over at følgende opplevelse ikke er min egen alene, men den muntrer meg så voldsomt opp når ting ikke går helt på skinner med oppgaveskrivingen, at jeg velger å trekke den frem idag.

Det er så himmelsk å skrive word-dokumenter i skriftstørrelse 11 med enkel linjeavstand, halvveis glemme at det er det man gjør, og så huske det igjen etter man har skrevet 10 linjer og mistet motet fordi man har fire og en halv side igjen å skrive, endre skriftstørrelsen til 12 og linjeavstanden til halvannen, slik Høgskolen vil ha den, for å oppdage at man har skrevet en halv side mer enn man trodde. Da har man plutselig bare 4 igjen.. (Dette må være bloggens lengste setning, men jeg kunne liksom ikke bryte den opp heller.)

Jeg vet det er flere av min nære og kjære på Høgskolen som liker å fortelle om hvor vanskelig de synes det er å få tekstene sine korte nok. Det har jeg ingen som helst toleranse eller respekt for.

Jeg har en ukeplan

Idag er det husmoring som står for tur. Fra klokken 12, har jeg skrevet.

Da er det fint at klokken nærmer seg ett og alt jeg foreløpig har gjort er å lage denne planen.

I <3 planer
og en plan blir ikke en plan uten fargede sirkler, lyn, bygninger, sjampinjonger og tomat.

Prakis fint og Ane trøtt

Dagene er så lange. Det må tungt og mye arbeid til, og jeg er sliten men fornøyd. Jeg synes at jeg er en flink kunstpedagogstudent i praksis. Sutrete, konfliktsøkende og sjarmerende elever på videregående er ingen spøk. Jeg må jobbe litt hver dag for å holde meg voksent saklig. Det føles ikke som mange dagene siden jeg var 18 selv, og det bør ikke skinne gjennom til enhver tid.

Barnslig dialog mellom Ane og kverulant 18:
Kverulant 18: Du motarbeider gruppearbeidet vårt når du sier vi skal lage skisser individuelt.
Ane: Denne oppgaven er todelt. Det er en individuell del og en samarbeidssdel.
Kverulant 18: Så du vil ikke at vi skal bruke tida på å samarbeide?
Ane: Jo, jeg synes det er flott å se hvor godt dere samarbeider. Men for at dere skal nå øverste nivå må dere også vise at dere kan arbeide på egenhånd.
Kverulant 18: Nå bare gjentar du deg sjøl!
Ane: Nei, du gjentar deg sjøl!
Kverulant 18: Nei du!
osv.

Det tok en time å gjenopprette en dråpe respekt, men med denne eleven hadde det ikke vært vanskelig å starte en skikkelig tåpelig krangel.

Så, min flotte, bortskjemte og håpløst kverulerende lillebror: Takk for at du bestandig har brukt altfor mye tid på å diskutere fullstendig udiskutable ting. Det viser seg altså at de evigvarende bilturene hvor du ikke kunne holde munn et sekund, kanskje allerede kan ha vært gull verdt for meg i praksis.

Respekt, bror.

Avisa

Man blir nesten nødt til å få seg noen nye fritidssysler når man flytter til landsbyen for en kortere periode. Det er jo tross alt over en kilometer til nærmeste bekjente. Fast samfunnskritiker under spalten publikums røst i Ringblad er en fantastisk hobby. Ja, hadde jeg vært rik skulle dette blitt min faste heldagssyssel. Hvis noen fra forbundet for norsk rettskriving skulle lese avisinnlegget, beklager jeg på det sterkeste skrivefeilen innslip som selvfølgelig skal være innslipp.

Yes, jeg er fjorten og samfunnsengasjert igjen!

Hvis noen skulle være interessert i å ta en nærmere kikk på Mortensrud kirke arrangerer jeg matpakketurer, sånn for meg selv.