Linje 5

I sommerferien skrev jeg at jeg planla å bruke noen fridager til å reise alle t-banelinjene i Oslo. Hva kan jeg si? Ideen var nok større enn ønsket om å gjennomføre. En uke etter jeg skrev om prosjektet ble linje 5 mellom Storo og Vestli stengt. Årsaken til linjestenging var at holdeplassene og skinnegangen på strekningen skulle pusses opp. Dette er t-banelinjen jeg er mest glad i og kjenner best fordi jeg reiser på den frem og tilbake til jobb. Det at den ble byttet ut med en liten buss stappet til bristepunktet mellom Tøyen-Vestli, kan klart ha vært det som dyttet meg av prosjektet. Det var jo tross alt her jeg ville prosjektet skulle begynne.





På tross av prosjektnedleggelsen min gledet jeg meg til å oppleve resultatet av flee måneders arbeid. Dessverre ble jeg mest skuffet da jeg tok min første tur. Man må se godt etter for å se forskjell, noen nye lykter og litt blank asfalt er det mest i øyenfallende, men det kan være den største jobben er usynlig for dama på banen og mannen i gata.

En ting er jeg likevel veldig fascinert over. Det har dukket opp 3 helt nye stasjoner med for meg hittil ukjente stedsnavn: Croi, Pomm og O-bekk. Samtidig kan det se ut som stasjonene Grorud, Rommen og Vollebekk har forsvunnet. Disse stasjonene har jeg ikke hatt bruk for foreløpig, så for meg er det igrunn helt greit. Kanskje var det ingen andre som trengte dem heller.



Noe sier meg at en skiltmaker/skiltbokstavlimer(!?) står arbeidsledig etter denne sommeren og at jeg kommer til å oppdage mange nye og spenstige stedsnavn i Groruddalen fremover. Jeg håper bare de som har lekt seg med skinnegangen hadde litt lengre erfaring, og at jeg kommer meg lenger enn til Croi neste gang jeg skal på jobb også.

Vått

Jeg liker denne

Vernissasje

Hver torsdag dette halvåret har jeg hatt en ekstrajobb som går ut på å lede kurs i søm og design for 4.- 7. klassinger på en skole i utkanten av Oslo. Idag var det "semifinale" med høst-vernissasje, catwalk, fruktbrus og fylte kjeks (fra firstprice)og masse små og noen store representanter fra kursdeltakernes familie- og vennekretser.

Deltakerne har jobbet med to oppgaver i løpet av de siste to månedene. Den første gikk ut på at de skulle sy og dekorere sin egen bandana og i den andre oppgaven skulle enkle hvite t-skjorter redesignes.

I første avsnitt skrev jeg at vi hadde catwalk idag, men det er ikke helt sant. I bestefall kan vi kalle det catrun og det på tross av at vi er strenge på at Inne går man, ute kan man løpe! Hvis noen skulle lure på hvorfor vi ikke har formet denne regelen på denne måten: Det er ikke lov å løpe inne! Så er det fordi det innbilles meg og mine medsøstre at man kan få noe kjempepositivt og koselig ut av alle regler hvis man former dem på den koselige Vi gjør dette!-måten og unngår ikke-ne. Dette er sånn latesomlurebarna-kosepedagogikk som er lett og følge, og positiviteten bør som kjent ingen grense ha.

Akkurat på denne skolen vi nå holder til, er vi likevel ikke helt sikre på at det beste vi kunne gjort var å komme inn med kvart innlært kosepedagogikk. Nå har vi i det minste forsøkt og sett at grenser og disiplin kanskje trengs i litt større grad enn våre Her respekterer vi hverandre og snakker rolig og hyggelig sammen-regler. Selv om tanken for to måneder siden var god.

Sånne kunstpedagogstudenter lærer også noen fine teknikker på hvordan man til enhver tid skal se eleven, for eksempel ved å hilse på alle elevene i det de kommer inn i klasserommet og holde elevens blikk til eleven selv slipper. Dette skal gjøre eleven trygg. Det var selvfølgelig min fantastiske idé å videreføre denne lærdommen til dette Søm/Design-kurset. Det jeg ikke visste var at de 25 elevene det var plass til på gruppen bare var en tredjedel av de som dukket opp første kursdag. Elevene hadde ikke fått vite om de var tildelt plass eller ikke på forhånd, slik de skulle fått. Martine og jeg brukte det første kvarteret av de to første kurstimene på å hilse, gjenta navnet og holde blikket til 75 elever, mens mødre med barnevogner ventet på å få vite om barna deres hadde plass på kurset. 50 av elevene gikk hjem etter første halvtime og de vil bare huske oss, hvis de ikke allerede har glemt oss, som de to hilsesyke, flakkende kursdamene med kaldsvette hender som uttalte alle navnene feil og som de aldri kommer til å treffe igjen på tross av at de kastet bort et håpefullt kvarter av livene deres.

Ja, det ble i grunn mest om starten og lite om semifinalen idag. Den var kaotisk og interessant. Godnatt.

Trening, helse, trivsel

400 kroner kastet ut av vinduet som kunne finansiert mat eller krykker eller en ku til noen som virkelig trengte det. På en annen side kan det hende treningsrommet på Hio er hyggelig tidlig om morgenen, ikke virker så trangt og kanskje alle de godt og vel ferdigtrente fotballgutta sover da?

Noe værre enn å snuble meg bare halvveis fremover på tredemølla med den nyinnkjøpte joggebuksa mi i størrelse STOR til 79 kroner fra Sparkjøp ved siden av en av de pannebånd- og superhotjoggingsuit-bekledde muskelskjelettene, er vanskelig for en selvsentrert, biaktiv i-lands jente som meg å tenke seg. Så 400 kroner eller ei, jeg gjør ikke store innsatsen for å innkvarteres i treningsmiljøet på Hio, i hvertfall ikke så lenge alle først takker ja før så å avslå invitasjonen min om å bli med.

Nå er jo dette prosjektet noe idiotisk i utgangspunktet. Ane har tross alt nok treningsutstyr til å starte treningsstudio i leiligheten. I løpet av de siste tre årene har jeg anskaffet ergometersykkel, balansebrett, stepmaskin, treningsspillene Wiifit, Wiisport og Wiiactive på Nintendo, i tillegg til flere treningsvideoer. Jeg har brukt nesten alt sammen, men tydeligvis ikke nok. Det fungerer jo godt når man vil og gidder. Særlig å se på forskjellige amerikanske fatcamp-programmer og trene samtidig. Det er pussig hvor lett det er å tråkke på sykkelpedalene mens Rachel fra statene ruller seg over på siden for å vise frem liggesårene sine, med elleve tomme doggybags som en gang inneholdt friterte kyllingklubber og Mctriples liggende på nattbordet og bare halvveis gjemt under senga. Hun har ventet på operasjon i 16 år og lagt på seg cirka 26 kilo den siste uka. Enda har hun ikke fått operasjon, men nå skal hun få være med på nysatsingen Den store slankeoperajonen på tv 3 og hele verden skal få følge med på operasjonen live i beste sendetid. Ikke akkurat underholdning, men god treningsmotivasjon. Takk for idag.

Mørkhåret nøkkelbærer på tv i steden for trening

Idag låste jeg kjæresten min inne i leiligheten, stjal nøklene hans og dro på byvandring med klassen. Ikke særlig pent gjort, men jeg fikk straffen min senere på dagen da to damer fra ungdomssatsingen Washera på tv 2 fikk meg til å se ut som en idiot på tv. "Hva er ditt kallenavn på det kvinnelige kjønnsorgan?" er ikke spørsmålet jeg har mest lyst til å besvare på riksdekkende fjernsyn, og heller ikke spørsmålet jeg vil svare på ved å si "NEEEI!" og stikke av, tåpelig knisende, når det først er stilt.

Kjæresten min skulle vært på jobb og ha åpnet en forelesningssal da han forstod han var innelåst i leiligheten. Heldigvis fant han noen som kunne åpne den for seg, slik at jeg slapp å være pinlig klar over at jeg hadde sørget for at omlag 100 jusstudenter hadde mistet en forelesning. Ikke verdens undergang kanskje, men jo, nesten.

Imens Jusstudentene stod ute og frøys stod jeg på St. Olavs plass og latet som jeg var en svensk billedkunstner. Hvis Tv3s Fear Factor går tomme for ideer om hva de kan utsette folk for som er både smertefult og nerveknusende, så foreslår jeg formidling av Lysfontenen i rundkjøringen på St. Olavs plass, klokken ni om morgenen i minusgrader og ikke som en selv, men som billedkunstner Sven Påhlsson.

Jeg har farget håret og visste ikke at jeg angret før jeg så på Washera tidligere idag, og som nevnt tidligere var det ikke det eneste jeg angret på da jeg så meg selv på tv. Noen sånne oppvåkninger trenger man kanskje noen ganger. Jeg gikk i hvertfall sporenstreks til Høgskolen for å teste ut det nye "abonnementet" mitt på treningsrommet i kjelleren på skolen. Jeg fikk eget nøkkelkort og noen flere kort som man må ha i tilfelle noen skulle mistenke meg for å smugtrene der. Det trengs sikkert, selv om trening må være det aller siste jeg kommer til å gjøre i smug.

Gutta i resepsjonen på Anna Sethnes hus forklarte hvor på huset treningsrommet lå og jeg fikk med meg at det lå i en kjeller. Overraskende nok tror jeg også at jeg fant fram til det, men sannsynligvis var det ikke riktig likevel ettersom døren var låst og det ikke fantes noe sted og putte inn et nøkkelkort. Jeg prøvde til og med å putte det inn i nøkkelhullet og dørsprekken i mitt desperate forsøk på å få løpe på bånd og løfte vekter.

Best liker jeg når trinne, blide og rødmussede damer med hennafarget hår sitter i resepsjoner. Guttene jeg nevnte i avsnittet over passer dårlig den beskrivelsen. De var litt skumle, kanskje litt avvisende (eller jeg litt skjør) og de syntes nok jeg stilte noen litt dumme spørsmål, som: "Kan jeg få se på det treningsrommet nå?" etter å ha betalt for nettopp å bruke det treningsrommet så mye jeg vil. Uansett så turte jeg ikke spørre en gang til om veibeskrivelsen og gikk det man kaller slukøret hjem. På veien hjem kjøpte jeg is.

Imorgen skal jeg prøve på nytt og denne gangen håper jeg hennadamene er tilbake bak skranken.

Savn

Joda, jeg har noe å komme med likevel: Jeg savner Fkh2 som jeg aldri før har gjort det, hvert eneste vakre minutt vi hadde og hver eneste fine sjel. Spesielt savner jeg dere fra A-klassen som har kastet loss og befinner dere tusenvis av mil fra HIO. Som jeg ønsker at dere alle skal være i det samme klasserommet i morgen når jeg kommer på skolen.









Joda, jeg har full forståelse for at dere må ha tid til å finne dere sjæl og utforske den store verden. Men jeg synes ikke det er litt greit en gang hvis dere har det så gøy som jeg tror dere har det og ikke savner gamleklassen like mye som vi, i hvertfall jeg, savner dere.

Arkitekturklassen er fin og snill og hyggelig og koselig og grei og flink og alt som måtte være positivt, men den er ganske liten og det er bare jeg som snakker (i hvertfall når man ikke skal snakke).



Ida: Kom hjem! Jeg vil ha klem, tullprat, sutring, latter og gøy. Benny: Det er ingen her å synge og prate piss med, jeg orker ikke mer! Stefan: Hvem skal være umoralsk enig med meg i meningsløse debatter og hvem skal jeg kjefte på når du sørfer med franskmenn? Frank: Jeg trenger fine, gode, positive deg! Åshild: Du kan ikke ta med all sommerenergien og skravlinga di og bare reise, her er det snart vinter! Iselin: Det er ingen her som stryker meg på håret og beskylder meg for å være ond på samme tid, jeg trenger deg!







Og til alle dere som er her, men som jeg likevel ikke ser, jeg savner dere alle sammen! Anette: Takk for at du møter meg til lunsj og inviterer meg på klassebesøk, og takk til de 6 andre som valgte arkitektur, hadde vært trist å være helt alene.

Ingenting

spennende eller morsomt å bidra med om dagen, verken til denne bloggen eller helt generelt. Fordypning i arkitektur er bra, men jeg kan ikke si annet enn akkurat det. Ellers jobber jeg og har vondt i nakken, men det er de fleste allerede lei av å høre om. Det var vel aldri særlig interessant heller. Ellers er livet godt.