Hettegenser-helten

Denne historien kommer bare til å bli vakrere med tiden, så jeg forteller den nå, mens den enda er nogen lunde nøktern.

På vei hjem fra lillebrors første improteaterforestilling med Improsinane, blåfrossen og sliten, oppdager jeg at det er for sent for trikk. Jeg må faktisk småløpe for å i det hele tatt rekke en t-bane.

På t-banestasjonen presterer jeg å havne på perrongen for togene som går mot øst isteden for vest. På vei over til andre siden, ser jeg at de elektroniske tavlene sier at neste tog i min rettning går NÅ, mens toget etter går om lenge! Jeg er et par hundre meter fra banen som går nå, men løper alt hva de eksamens- og improtrøtte bena kan bære meg..

På vei ned den siste trappa, hører jeg stemmen som sier at dørene lukkes, og aldri har det føltes som t-banedørene har godt saktere igjen, og heller aldri har det føltes som om min småamputerte kappgang har vært så treg.

Nå er det 20 meter igjen, og jeg får blikkkontakt med en ung mann med sort hettegenser rett før vi holder på å krasje med hverandre i trappa.

Mannen velger å gjøre alt annet enn det som forventes av han. Han velger rett og slett å opptre som superhelt! Hiver seg bakover i et science fiction/karatekid-aktig kast, og rekker på magisk vis og presse seg mellom t-banedørene. Han smiler filmstjernesmilet sitt til meg, og jeg rekker akkurat å takke pent før han forsvinner i mørket og jeg sitter trygt plassert i t-banevognen.

En ridder i skinnende sort hetterustning, møtte jeg i dag. Det skulle vært flere av dem på kvadratmila. Jeg følte meg tretti prosent mer verdifull etter redningen, og tror det i hvertfall varer frem til eksamensjobbingen begynner i morgen.

Jeg tror faktisk det var musikk i bakgrunnen også. Sånn storslagen krigs- og heltemusikk hentet fra en Hollywood-klassiker.

Det var i hvertfall storveis vakkert, og det er så langt fra noen overdrivelse!

Jeg

jeg skriver blogg, altså er jeg
jeg spiser sjokolade, så blir jeg mer
jeg hyler ut av vinduet på Holbergs plass og sprenger grenser
jeg spiser en sjokolade til og sprenger en genser

Drittvasjon

Drittvasjon er et nytt ord som jeg fant opp idag. Det er sammensatt av de eksisterende ordene dritt og situasjon. Det burde kanskje være nok informasjon til å forstå ordet fullt og helt, men ordet har en dobbel bunn. Det kan være en kjip situasjon, men det kan også være en invasjon av slike situasjoner, og slik bli et i mye større grad, hardt og aggressivt uttrykk.

Idag har jeg hatt en tung skoledag. Fikk noen strenge tilbakemeldinger fra en eksamens-veileder, som min sarte og enkle sjel ikke har sjans til å forstå nok til å kunne bruke konstruktivt.

Slik kom jeg til å bruke fire timer på snørr og tårer og uvettige innkjøp av blant annet lesbart sladremagasin på 3 stavelser, cola zero, mildt smertestillende medikament mot hodeverkingen som fulgte grininga, naturfargede sukkertøy og totalt unødvendig billigmaling i fargene gull, sølv og intens oransje, blant fler.

Heldigvis jobber jeg på verksted med veldig fine mennesker. Ja, jeg vil gå så langt som å si at klassen min består av kremen av kremen av kremen av norsk ung- og voksdom. Ja, vi snakker faktisk om en rosebukett av mennesker. Når en av disse rosene henger med hodet og er på vei inn i forråtnelsen, gir alltid noen av de aller vakreste rosene litt av sin næring for at den skal rette hodet mot himmelen igjen. For et vakkert bilde jeg skapte nå! Om jeg bare kunne skape like vakre bilder med malekost, sjablong, lerret og mot.

Idag var jeg den rosen som holdt på å råtne helt, men Janne, Margrethe og Birgit gjorde en voldsom innsats og fikk meg på stilk igjen. Jeg utbringer tre takk og et tikk:)

Ååå! Livet er så deilig fullt av klisjeer i denne hektiske eksamens-tilværelsen:)

Jeg lovte forresten veilederen min å komme tilbake på kontorbesøk tirsdag til uken. Det var stygt gjort, jeg kommer aldri til å gå tilbake dit. Mine medstudinner på verkstedet har lovt å holde litt utkikk og rope et kodeord vi har funnet på, hvis veilederen er på vei inn i rommet vårt, slik at jeg kan rømme. Vi har til og med hatt en øvelse og jeg har testet fluktveiene. Det gikk ikke så bra. Men når det virkelig gjelder skal jeg få det til! Uten å rive ned stoler, maleglass eller bærbare datamaskiner.

Egenreklame

De siste årene har jeg jo valgt å studere til å bli faglærer i formgivning, kunst og håndverk. Det har vært veldig fint. Nå er jeg ferdig med Bachelor om to måneder. Det er ikke så fint. Jeg har lyst til å gå på Høgskolen, i den klassen jeg går i nå, bestandig. Det nærmeste jeg kommer er å søke meg videre på Master, så det har jeg gjort, men det blir likevel ikke det samme.

Masterstudiet er sikkert veldig fint, og jeg har mange gode grunner til å ville gå det, bare ikke akkurat idag. Idag tenker jeg at Master bare er masse tunge forelesninger, selvstendig skriving av oppgaver på tusen sider og vitenskapsteoriblablabla, i fare for å høres ut som en komplett idiot. Jeg får rumpeverk av di dumme forelesnings-klippklappstolene og øreverk av kjedelige forelesninger om vanskelige ting, som aldri tar slutt.

Noen tror de som legger ut nakenbilder av seg selv på Facebook står i fare for å ikke få jobb. Jeg er redd denne bloggen holder på å bli et yrkesselvmord i skrivende stund, men det får så være.

Nei forresten, jeg vil prøve å bøte litt på skadene.

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg er redd jeg velger å gå videre på Master bare fordi jeg vil slippe å jobbe som kunst- og håndverkslærer. Jeg er ikke arbeidssky, bare litt avhengi av at jobbing også skal være bittelitt ålreit. Egentlig liker jeg å jobbe så lenge jeg har en arbeidsplass som liker at jeg kommer på jobb. Litt behov for å oppleve at jeg trengs, mestrer og er godt likt, har jeg. Ja, jeg har faktisk litt behov for at mine medansatte skal le litt av de småteite kommentarene jeg kanskje kan finne på å komme med på pauserommet også. Når dette er i boks, liker jeg å jobbe. Jeg vil faktisk se bort fra det økonomiske aspektet, og likevel dra det dit hen at jeg tror folk og jeg stort sett har et ganske stort behov for å ha en eller flere faste arbeidsplasser.

Nå er jeg straks lærer, og det er lite jeg vil mindre enn å søke på jobb som kunst- og håndverkslærer. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å jobbe som nettopp det, men fordi jeg er truffet av en lammende angst for at det er en jobb jeg slett ikke vil mestre.

Det er ingenting som direkte tyder på dette utifra praksisutplasseringene mine. Jeg har ganske gode skussmål om jeg kan få si det selv. Likevel er det så mange kunst- og håndverkslærer ting jeg ikke kan i det hele tatt.

Dette kan jeg ikke:
-Tred andre symaskiner enn Bernina
-Tred Berninasymaskiner på en dårlig dag
-Stramme undertråden på en symaskin
-Stramme overtråden på en symaskin
-Sy et klesplagg til en overkropp
-Sy et skjørt uten å falle sammen i gråt
-Strikke vrange masker
-Hekle
-Legge opp masker
-Strikke et annet klesplagg enn et skjerf som blir et sjal som rakner
-Kunsthistoriens sammenheng
-Sette på en keramikkovn
-Brenne keramikk på rett temperatur
-Bruke maskinene på tre- og metallverkstedet
(dette tror jeg heller ikke jeg får lov til ettersom jeg brukte hele maskinopplæringa til å stå i et hjørne med hendene for ørene og gjennknepne øyne)
-Bruke spikkekniv uten å måtte reise på legevakta

Dette kan jeg:
-Sy glidelås på et tekstil og videre utvikle et slags penal eller en pengepung
-Male et bilde og forklare bruken av ulike fargekontraster og komposisjon
-Lage mønster til skjørt
-Trykke med poteter og tekstilmaling på stoff
-Bruke tegneprogrammet Microsoft Paint
-Tove et sitteunderlag eller en ball som jeg igjen kan klippe to snitt i, og vips så blir det en tullipan
-Gi konstruktiv kritikk
-Veilede ungdomskoleelver på en ålreit måte
-Gi en ganske grei kunstanalyse av et maleri
-Komme med ideer som ofte kan betraktes som kreative og noen ganger kan gjennomføres i praksis.

Denne avslutningen var jo faktisk litt oppbyggende. Jeg må bare la være å lese det jeg skrev før det siste. Hvis noen har startet å lese dette innlegget som har blitt altfor langt, har de garantert ikke giddet å lese ned til Dette kan jeg-delen og sitter igjen med et elendig inntrykk. Får håpe de ikke gadd å lese ned til Dette kan jeg ikke-delen heller.

Dette har jo endt ut med å bli min egen hjelp til selvhjelp og slettes ikke noen underholdningsblogg. Det får så være. Hvis ikke jeg skal være opptatt av meg, hvem skal da være det?


Oslo Rådhus, en skisse i Microsoft Paint til utviklingsprosjekt 2010

Utviklingsprosjektet, bacheloroppgave eller eksamen om du vil

Planen min er å utforske en selvkomponert og litt teit teknikk som jeg tror/trodde ville engasjere helt ulike elever og motivere på tross av forskjellige ferdigheter. I hodet har jeg en tanke om at vi lar oss fascinere av å kunne kopiere et motiv gjentatte ganger for hånd, og danne mønstre eller flere bilder med en og samme figur som utgangspunkt.

Jeg vil at teknikken skal ha fokus på komposisjon gjennom farger, plassering, kontraster og flater, og ikke f.eks. på elevenes tegneferdigheter. Nå merker jeg at jeg er frustrert og ikke helt vet hvorfor jeg har valgt som jeg har, men saken er at jeg skal klippe sjablonger i plast, bruke superhelsefremmende spraylim og male på lerret. Jeg har vel tenkt at dette er rimelig rimelige materialer. Nei, jeg har vært lat og tenkt at dette er materialer og teknikker jeg har brukt før, og kan bruke, selv om jeg aldri har kombinert dem.

Dette er ganske deprimerende. Jeg har laget noen bilder, men de viser så visst ingen utvikling. De er helt like alle sammen, og teite. Nå leter jeg liksom etter litteratur som kan underbygge prosjektet mitt på noen som helst måte. Det finnes visst ikke. Hvis noen høyere makter leser dette og har kunnskap og ønske om å vise litt barmhjertighet: Led meg igjennom denne eksamensperioden og finn i hvertfall 1 bok som kan hjelpe meg til å skjønne a. hva jeg driver med eller i hvertfall b. hvordan jeg kan komme gjennom dette med ståkarakter.

Vi har kjøpt sofa idag

Den er veldig god å både sitte og ligge i, prisgunstig, også ser den helt grei ut. Sofa-shopping føles bedre for samvittigheten enn klesshopping. For ikke å snakke om prøvinga, som er en million ganger hyggeligere.

Flytter

Lars Olav og jeg har funnet og fått drømmeleiligheten! Hver natt mens jeg sover maler jeg de gamle kjøkkenstolene vi har fått av mormor turkise, oljer spisebordet fra mammas garasje, planter tomatplanter og gressløk i betongblomsterkassene på verandaen og maler soverommet lyseblått.

Jeg har bodd på Vestli før, fra jeg ble født til jeg var 3. Den gangen bodde jeg faktisk bare to blokker unna leiligheten vi har kjøpt nå. For 25 år siden kostet en helt ny, 120 kvadratmeter stor leilighet på Vestli trehundretusen kroner. Leiligheten vi har kjøpt nå er 50 kvadratmeter stor hvis man er positiv, og rundt 40 hvis ikke.

Vestli er omringet av fine turområder, syns jeg hvertfall å huske fra spedbarnsstadiet. Noen fine dammer, skog og lysløype til Stovner senteret om vinteren. I desember håper jeg å kunne ake meg frem og tilbake på ski for å gjøre alle juleinnkjøpene.

Det har engstet meg litt at folk slutter å komme på besøk når man bor så sentrumsfjernt, men så kom jeg på at jeg i utgangspunktet ikke er så halvgod på å invitere gjester som det er. Jeg satser på at den nye leiligheten vil bli et så trivelig, ryddig og hyggelig sted å oppholde seg at jeg både tør å invitere, og at venner og familie vil besøke oss gjentatte ganger helt frivillig.

Forrige gang jeg bodde på Vestli inviterte jeg naboguttene i teselskap med servering av vann fra rosa tekanne i rosa plastkopper splitter naken. Denne gangen vil jeg friste med aktiviteter som ikke nødvendigvis forutsetter avkledning.

Picnic ved et tjern i skog og mark, et glass vin eller en kopp te på verandaen i Anes tomat- og gressløkbeplantning og skitur med påfølgende shopping på et av Oslos største kjøpesentre, er bare dråper av hva jeg kan friste med som leilighetseier.

Hurra!