søndag 29. november 2009

Julekalenderen

Da jeg foreslo at Lars Olav og jeg skulle lage julekalendere til hverandre, var det i grunn bare fordi alle andre kjærestepar jeg snakket med sa de skulle gjøre det. Det høres jo unektelig rimelig romantisk ut, og jeg bestemte meg for at jeg uansett kunne foreslå det, slik at jeg kunne ta opp temaet 30. november, late som jeg hadde en ferdig kalender og bli skuffet over at han hadde glemt hele prosjektet. Litt ekstra drama i julestria:)

Dessverre ble jeg nødt til å la meg slå ned i støvlene da Lars Olav kom hjem med den nydeligste kalenderen i kvinnens minne, igår kveld. Han har tydelig brukt flerfoldige timer på å snekre sammen en fantastisk tegne, klippe og lime-kalender i filt. Byggeprosjektet har kostet så mye penger at jeg tror det blir slunkent med kalendergaver. Det gjør ingenting, fordi jeg blir mer enn glad nok bare av å se på den.

De små detaljene Lars Olav har lagt til eller det som egentlig ser litt annerledes ut enn bildet på esken, er det fineste av alt!

Kalenderen Lars Olav har laget til meg:


Bildet fra pakken:


Litt omplasseringer er gjort og det er tydelig at kjæresten min har en estetisk sans som glatt overgår kalenderpakke-oppfinneren! Hvorfor skal en mus være like stor som en nisse? Det ser dumt ut. Nissen på taket og engelen er borte, det ble for mye jobb med altfor dårlige maler å tegne etter. Det er fint, for jeg liker smånissene mye bedre og synes ikke engler passer inn i dette nisselandet.

Jeg elsker elgen som Lars Olav ubevisst(?) har gitt en ørepiercing og et litt mer intelligent utttrykk med ekstra avstand mellom øynene og fylde i kinnene. Best av alt er likevel nissene, der den ene har fått en altfor stor lue og den andre har tatt av seg skøytene og nå går barbeint på isen. Jeg smiler hver gang jeg ser på dem:)


Lars Olavs nisser:


Nissene på pakken:


Jeg sa jeg likte nissene best, men en detalj på døren overskygger til og med nisser:



:)

tirsdag 24. november 2009

Snart klart

Klipper og limer i papp og plast i steden for å gjøre lekser.







mandag 16. november 2009

Julemarked

Jeg håper kjentfolk som befinner seg i hovedstaden 28. november er smarte og tar seg en tur innom Julemarked på Blå. Julemarked er veldig koselig og de har nystrikkede sokker, brukte klær, briller, bilder, smykker og massevis av fine julegaver!

Dessuten har de meg og Synne akkurat denne dagen. Det gir jo minst ti ekstra poeng tør jeg påstå. Jeg er litt usikker på hva vi i helhet har å tilby, men jeg vet i hvertfall at jeg i delthet har laget en haug med kunstferdig ørepynt. Kanskje ikke noe for enhver smak, men forhåpentligvis noe for en sær smak.



onsdag 11. november 2009

Til julemarkedet

Vanvittig til blogging om dagen. Min oppmerksomhetsyke ser ingen grenser! Denne gangen legger jeg uansett ikke ut link på facebook, ja, i hvertfall ikke så lenge interessen på siden viser seg å være ok. Det pleier den ikke være, så da reklamerer jeg sikkert litt på facebook likevel. Jeg merker at all denne bloggingen og reklameringen min har lite samsvar med mitt tidligere engasjement for fremming av janteloven. Dette er bevisst fra min side, selvfølgelig, fordi alle liker å lese om vanlige folks svakheter og mangler. Mine er blant mange at jeg gjerne jekker litt opp og ned på moralen dersom jeg vinner på det selv.

Synne har fått meg med på å betale for en salgsbod på julemarkedet på Blå, hvis det er ledig plass. Det betyr at vi skal lage ting og selge dem en søndag før jul. Hun tok meg med ideen idag og jeg kastet meg uti. Det gjør jeg sjelden.

Jeg har allerede startet verksted ved kjøkkenbordet og funnet opp en fantastisk, pompøs og deilig juletrekuleøredobb og en mindre pompøs men mer klingende julebjelleøredobb. Stoltere har jeg ikke vært på dagesvis, så dette er stort. Jeg har blødende sår på fire fingertupper, men det er heldigvis ikke de samme som brukes mest i touch-metoden.







mandag 9. november 2009

Kjeve del 2

I mars skreiv jeg om kjeven min som er så skeiv. Idag var jeg på Odontologisk fakultet som både er en utdanningsinstitusjon og et pasientbehandlingsted. Der var det veldig mange forskjellige steder og folk å forholde seg til, og som de skrev i brevet jeg fikk på forhånd, tok det tid.

Først var det en veldig blid dame som skulle ta bilder av meg. Jeg trodde bildene var sånne vanlige som tannpleieren pleier å ta inni munnen, røntgen som det heter, og det skulle jeg forresten også ta. Først skulle hun likevel ta noen Mug shots, sånne bilder som de tar av folk når de blir arrestert i USA. Et rett forfra når jeg var sur, et når jeg var blid, et hvor jeg skulle ha en svær ispinne på tverrs i munnen, og som gjorde at jeg lette litt rundt på veggen etter det skjulte kameraet, og to profilbilder, et fra høyre side og et fra venstre. Puh! Så fikk jeg noen svære plastikkhåndtak eller -munntak som jeg skulle holde inni munnen og brette den vekk så hun kunne se tenna og tannkjøttet, og ta bilde.

Jeg lurer på om jeg haddde klart å la være å låse meg inn på fakultetet med venner på nattestid for å kikke på sånne bilder dersom jeg var tannlege. Det må jo være hysterisk. Tenk at de sikkert har sånne syke munnbilder av folk fra krigens dager og kanskje enda lengre tilbake. De kan jo ikke kaste dem så lenge menneske bak tenna lever?

Det er nok en god grunn til at jeg ikke er tannlege ser jeg. Det forstod jeg også da jeg møtte sjefstannlegene mine idag, en tannproffesor og en kirurg. Sånne mennesker jobber nok med ting de synes er fryktelig spennende og tjener nok penger til alltid å være blide. Det er litt fint.

I det sekundet jeg kom inn på "kontoret"/tannrommet deres oppdaget jeg at det var vanskelig å få øyekontakt. Som en dame på nærmere to meter er det ikke første gang jeg har opplevd dette, men denne gangen var det rett å slett fordi det ikke var meg men tennene mine de hilste på. Jeg rakk ikke sett meg ned før to menn stod med alle hendene sine inni munnen min. Gledesutbrudd og fascinasjon i alle retninger, og hadde jeg ikke forstått bedre hadde jeg kanskje følt meg litt sjekket opp. Neida, det har seg nok slik at hver ujevne tannstilling er for tannlegen som lerretet for kunstneren.

Før jeg gikk rakk de også å poengtere at haka mi hang altfor langt til venstre og at det fikk de uansett gjort lite med, bare så jeg visste det. Jeg sa jeg kom til å overleve så lenge den ikke stengte for hørselen på det venstre øret. De rakk faktisk også å poengtere at det var bra jeg var så "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" og at det var bra når de skulle knekke kjeven min fordi den lettere ville gro. Jeg poengterte at jeg ikke garanterer at beinbygningen min er sterk bare fordi jeg har ekstra spekk. Trenger den være det? Skal trøsten min være "jeg er tjukk så dette går bra", når jeg ligger å venter på at narkosen skal virke?

Ellers fikk jeg se min egen hodeskalle på røntgen idag. Det har jeg aldri opplevd og det føltes godt. Jeg tror mange av oss ikke helt innser at vi har en skalle før vi ser den. I hvertfall var det en aha-opplevelse for meg.

Hvor er alle helter?

Ja, så var jeg ferdig med Arkitekturfordypning og på tirsdag starter fordypning i ulike stofftrykkteknikker, eller Design 2 som de kaller det her omkring. Hva i alle dager jeg holder på med kan jeg ikke svare på. Holder jeg på å bli kunst- og håndverkslærer? Altså, sannsynlgivis ikke. Det finnes jo ikke særlig mange jobber å kaste seg over.

Jeg liker godt å undervise, det er jo en god måte å få dekket behovet for oppmerksomhet på. Nei, forresten ikke nødvendigvis, men det kan det jo bli.

Kunst- og håndverksaktiviteter liker jeg som regel, men det gjør jo alle. Innimellom er jeg flink nok, sånn til å male og male og sånn. Bortsett fra det ligger jeg som regel på 10-12 års stadiet. Særlig i pirkearbeid, og selvfølgelig spikking.

Når vi skal velge fordypningsfag blir jeg like kvalm som jeg ble før gymtimene på ungdomsskolen. Hadde jeg bare hatt noen flere områder jeg kunne briljere litt i, tenker jeg. Den ene fagbolkpresentasjonen følger den andre og jeg oppdager at den eneste grunnen jeg har for mitt endelige valg er praktiske hensyn som: Jeg tror jeg forstod denne oppgaven og kanskje har jeg fått et hint om hva som forventes av meg, dessuten hadde den et tema og det er jo en god start. Eller: Jeg synes ikke hun læreren virka skummel, så det velger jeg. Det kan også spille litt inn at noen av de jeg kjenner godt velger faget. Som på Folkehøgskolen da jeg byttet fra klesdesign til skriveverksted fordi jeg ville være med Amalie, min folkehøgskoleforelskelse.

Tilbake til stofftrykk. Det blir nok bra. Trykk og trykk så blir det alltid noe artig av det før eller siden. Egentlig gleder jeg meg litt, jeg kunne bare ønske vi slapp å velge. Når jeg velger fag må jeg jo late som jeg er så god i stofftrykk at jeg hadde god grunn til å velge nettopp det.

Litt dumt å måtte blir den første som går ut av denne skolen med papirer på at jeg er kunst- og håndverkslærer, uten å kunne hekle, veve eller strikke vrangt. Ærlig talt: Jeg representerer alt det lille som er igjen av husmorskolen og jeg kan ikke en gang fore familien på hjemmestrikk og hekleduker.

Verden har gått for langt. Nå legger jeg meg og sover så fort Lene-Alexandra er ferdig med å synge på reprisen av Beat for Beat.

tirsdag 3. november 2009

Skyr

Skyr er i følge skriften på begeret et herlig lite måltid, godt med god samvittighet, og fettfri, proteinrik og uten tilsatt sukker. Ja, en boks har faktisk bare 101-106 kalorier (næringstabell). Musikk i mine ører! I hvertfall nå når jeg vet den smaker så godt som sommer i tillegg. Det er ikke akkurat yoghurt selv om det ligner litt og finnes på samme sted som yoghurten i butikkene. Derfor er den heller ikke suppete og slimete sånn som mange av yoghurtene med lite fett og sukker kan være. Den ligner mer på kesam og er nesten litt sånn fromasjaktig og ganske tjukk. Den kan være dessert eller niste eller hva man vil den skal være. Man kan ta 1, eller man kan ta 10 hvis man har god økonomi! De kostet fjorten kroner og nitti øre pr stykk på Kiwi igår. Den er visst populær.

Begerne har skje i lokket og kommer med disse smakene:

• Skogsbær & vanilje
• Jordbær & granateple
• Bringebær & granateple