Penger

Jeg jobber og jobber og tenker at jeg ikke kan si nei til ekstravaktene som plutselig har dukket opp ettersom jeg snart tar en lang og deilig sommerferie på Sørlandet. Det er mer enn litt demotiverende å vite at lønnen for disse juniarbeidsdagene tidligst kommer 27. juli og mest sannsynlig ikke før 27. august. Da har jeg jo fått stipend og lån, og burde strengt tatt ikke ha mer penger enn det. Nå er jeg lusefattig slik jeg har vært det hver eneste Junimåned i min snart ti år lange arbeidskarriere.

Noen mennesker disponerer penger som om det skulle være like enkelt som å plassere noen små ubetydelige klosser i 12 eller til og med 52 esker, like mange i hver ekse.
Det gjør ikke jeg. Det gjør litt vondt å ha kontanter tilgjengelig uten å bruke dem på noe. Jeg kan ikke ha 30 tusenlapper uten å komme på ting og tang for minst 60 tusen som jeg godt kunne tenke meg og kjøpe. Og hva bruker så Ane disse pengene på? Klær og sko? Nei, i grunn ikke. Jeg har tross alt for store føtter til å kjøpe noe annet en beksomstøvler og det er begrenset hvor mange par jeg trenger av det slaget. Skal jeg først være ærlig har jeg vel ikke akkurat sansen for å bli overeksponert for prøverom og ekspeditriser og -tører heller.

Jeg bruker pengene mine på nødvendige ting, men mest unødvendige ting som jeg bestemmer meg for at er litt nødvendig der og da. Jeg tror jeg har brukt så mye penger på dustehandling hos Nille, Tiern, Europris o.l. at jeg ville hatt råd til å kjøpe opp en av kjedene nå, dersom jeg hadde spart pengene i stedet.

Det kan være veldig praktisk å handle enkelte ting på disse butikkene. For eksempel handler jeg som er kunstpedagogstudent tegneblokkene mine der. Blokkene er både billige og kjekke og man kan velge mellom en 5-6 lekre forsideillustrasjoner. Noen ganger kjøper jeg også en 2pack Läcerol for en tier og jeg har også kjøpt en rød toalettbørste som slettes ikke var så gal.

Det som ikke er så lurt å handle der er for eksempel vaskemidler. De har ofte så stor embalasje at det ikke er plass til de noe sted og de lukter bestandig som en blanding av grønt og blått E-godteri fra Svinesund og kokt Zalo med en liten twist av urin. Andre mislykkede gang-på-gang kjøp fra disse butikkene er: Q-tips i kjempestore og billige esker der bomullen er så hard at du får arr av å fjerne sminke med dem eller hvor pinnene knekker før de har kommet i kontakt med huden. Minst 15 paraplyer til 29,90 som blir vrengt og knekt av den aller minste friske bris, lenge før det har begynt å regne. Blyanter som ikke setter strek på arket før du har stukket dem igjennom det. Barberhøvler som etterlater seg oppskårete, blodige legger som er akkurat like hårete som de var før du "barberte". Servietter som lukter så sterkt parfyme at du må holde deg for nesa for å få tørket deg rundt munnen, i tillegg oppdager du at området som er tørket har tatt til seg serviettfargen og nå er blått med grønne striper. Jeg kan nevne minst ti ting til, men det er grenser for hvor interessante disse kjøpene er.

Jeg mistenker billigkjedeshoppingen min for å være en slags personlighetsforstyrrelse. Ikke fordi det er så crazy å kjøpe billige ting på en billig butikk, men fordi jeg som regel synes det jeg kjøper er stygt, uinteressant og tullete, lenge før jeg har fått det inn i huset. Jeg kjenner en dame som bruker alle pengene hun får tak i på å kjøpe svært mange like gjenstander med litt ulik form og farge. Når hun kommer hjem hender det hun klipper disse gjenstandene i to eller kaster dem i søpla. Hun bor i omsorgsbolig for psykiskutviklinghemmede. Jeg jobber i en slik.

Jeg griner ikke

Jeg har ytret meninger om Melodi Grand Prix tidligere i år og ikke lagt skjul på at jeg elsker Eurovision Song Contest. Faktisk mer for hvert år som går. Idag er det 2. semifinale og Alexander Rybak har akkurat sunget Fairytale. Her ligg-sitter jeg i sofaen med influensa og griner som en unge. Jeg forsøker å skylde på at jeg ikke er frisk, men sannheten er nok at jeg hadde grini uansett. Har kjent det på meg den siste uka.

På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.

Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.

Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.

Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.


I’m in love with a fairytale
even though it hurts

Om å gjemme seg bak en bro

Bare syv dager igjen av praksis. Ja, jeg teller ned. Jeg skal aldri jobbe som formidler på muséum eller galleri igjen. Det er jeg veldig sikker på idag. Det er sikkert mye kulere enn å være lærer, men jeg har aldri vært spesielt kul. Jeg vil ha en enkel og koselig jobb på en fin skole. Kollegene mine skal være tålmodige og snille, noen få skal også være slitsomt pratsomme og i overkant rare. Slik vil jeg kanskje bli regnet som over middels tilregnelig og ganske ordinær.

I forrige uke hadde jeg mitt første Arkitekturverksted med 35 niendeklassinger som aller helst ville at jeg skulle sette meg ned på gulvet og begynne å gråte (evnt. dø). De fikk det ikke som de ville, men etter at jeg hadde bygget en brokonstruksjon som var 2 meter høy og 3 meter bred sammen med klassen, klarte jeg ikke å si et ord til, verken om broer, trykk- og strekkrefter, templer eller stein, og bestemte meg i stedet for å gjemme meg bak broa og bli stående der resten av timen så en annen praksisstudent måtte ha resten av undervisningen alene. Dette er sant. I morgen er det min tur igjen. Og jeg vurderer nesten seriøst å bruke natten på å drikke meg til mot, komme ganske full på DogA i morgen, og håpe på det beste. Hva er det verste som kan skje?