Back in town

Ferien er slutt og jeg har fire fridager og tolv arbeidsdager igjen før skolestart. Det var fantastisk å komme hjem til Oslo. Leiligheten som jeg ofte har hatt et litt anstrengt forhold til hadde fått forgyldte vegger og de skitne teppene i gangen var blitt røde løpere. I løpet av ferien hadde jeg glemt at vi endelig har fått taklampe i stua og da jeg så dens lune og litt underfundige lys måtte jeg tørke en tåre. Jeg har skrevet om våre mislykkede forsøk på å få belysning i stuen tidligere, og må få nevne at selv om vi endelig har fått en taklampe til å henge og lyse samtidig har vi endt ut med en litt orginal variant. Lars Olav reiste alene på Ikea, ringte meg når han var i lampeseksjonen og spurte om det var greit at han kjøpte en blå lampe i et fløyelsaktig stoff. Jeg var litt skeptisk men godkjente valget, det var tross alt det billigste alternativet og vi har jo sluttet å bruke penger på lamper. Da han var hjemme pakket han lampen ut og monterte den, og lys ble det! Den eneste haken ved min kjæres skjønne kjøp var at skjermen i bunn og grunn hørte til en stålampe. Det resulterer i en taklampe med et spenstig lys som treffer hele taket i en stor sirkel og lyser litt dårlig ned på oss som sitter i rommet. Jeg tror kanskje også vi sponser naboene over oss med gratis gulvvarme, men det er jo bare hyggelig. I hvertfall nå i sommermånedene. Akk ja, den kan i hvertfall ikke knuse, og ærlig talt har jeg ikke blitt så rent lite glad i den heller.


Nok om det.

Jeg elsker huset til Bestemor og hele det forbaskede Sørlandet høyere enn himmelen, men søndag 27. juli hadde jeg fått mer enn nok for i år selv om det var tre dager før planlagt avreise. Jeg er litt sær, ganske bortskjemt og veldig egosentrisk som de fleste andre, men det ser ut til at Lars Olav er den eneste som tåler å høre på sammenhengende og engasjert klaging eller monodiskusjon, over en lengre periode. Skulle det finnes flere er jeg redd de dessverre fort ville gått meg på nervene. Min far kan være en stor taler, men han er veldig dårlig på smalltalk og hverdagschatting. Etter for mange dager med regnvær og med mat og luking av blomsterbed som eneste motivasjon for å stå opp om morningen, kastet jeg sverdet og heiste det hvite flagget. Jeg trengte noen å prate med og selv om Janne kan være en engasjert og morsom samtalepartner ble hverdagen en kamp om å få reisefølget mitt til å spille en runde maxiyatzy i stedet for å "røkæ i en stol" som er en treig beskjeftigelse for en ikke-røyker. Jeg sparker litt hardt nå, men dere tåler det vel! Husk at jeg gjør det med glimt i øyet og en stor porsjon kjærlighet.

Nøddikt
Oslo er byen min, så skitten og ufin
En evig byggeplass, men uten kloakkstinkende Sørlandsdass
Byggningsarbeidernes titusen kraner og blide og værbitte =narkomaner
Ja, Oslo jeg elsker deg mere enn brus, som jeg sitter å drikker i "mitt" Oslohus

(fortsettelse på dikt følger forhåpentligvis ikke, men lover ingenting)

Jeg gleder meg til å begynne på skolen og det er vel sunt. Jeg savner nesten Odd. Nei, men jeg gleder meg til å drikke kaffe med Inga og Peter, prate skit med Anette og leke med klassen min. Ja, i år er det vel ikke stort flere i klassen enn de jeg nevnte nå, men Kunst og Håndverkslærerstudenter ruler, så det blir bra. Godnatt.