En varm og deilig 4. juli en gang på slutten av 90-tallet skulle jeg og Synne på sykkeltur langs vestsiden av norges 4 største innsjø, Randsfjorden. Vi hadde pakket med oss niste. Jeg husker at det var 3-kroners baguettene fra Rema 1000 med ost og salami og at Synne påpekte at det kanskje var vanligere å bruke ost og skinke, men at det likte ikke hun.
Jeg fikk låne sykkel av Synne, eller av moren og faren til Synne. Den var større enn hva jeg var vant med og jeg innbiller meg også at den var av den litt eldre og skranglete typen. Minne om sykkelen kan ha blitt farget noe mørkere på grunn av det som skulle komme til å skje.
Jeg var først ute av døra og ville vise hva jeg var god for. Jeg tenker litt at hvis hendelsen skulle filmatiseres, ville denne delen av den hatt Trond Viggo Torgersens Det er stilig som bakgrunnsmusikk. I hvertfall frem til jeg bremset og skrenset på grusveien, stupte på høyreside av sykkelstyret og landet med venstrearmen beskyttende mellom grus og ribbein.
Jeg gråt nok litt og husker at det var fryktelig vondt. Men vi gikk tilbake til huset, og fordi jeg sluttet å gråte når jeg fikk servert 3-kroners baguetten med ost og salami, var det ingen som trodde armen var ordentlig brukket. Da ville jeg ikke klart å spise, mente de. Jeg husker jeg tenkte "Hæ? Kan man ha det så vondt at man ikke orker å spise?" De glemte kanskje at det finnes så mange ulike måter å bli kvitt vondtene sine på: Hostesaft, Ibux, Rignes, karameller, Prins Mild eller 3-kroners baguetter med ost og salami.
Armen var brukket, sa i hvertfall legen. Det var i grunn ganske fint og spennende med gips og trøst. Men vondt og, selvfølgelig.
Når man faller av en hest, en sykkel eller detter ned fra et fly skal man visst skynde seg å ri, sykle og kjøre fly igjen, fordi man blir reddere for hver dag hvis man venter. Helt ulogisk, spør du meg. Min taktikk er å vente til du har glemt hvor vond armen var og hvor skummelt det var å falle, at man tør å prøve igjen.
Det har tatt ti-femten år, men idag syklet jeg 3 kilometer. Det var på asfalt, i oppover og nedover bakker og med biler som kjørte forbi. Det vil si: Hver gang jeg hørte en bil, kjørte jeg rett i grøfta eller tok en stikkvei til høyre eller venstre, stoppet, og kjørte ut igjen på veien når sjåføren sluttet å se dumt på meg eller kjørte videre. Litt slitsomt, men absolutt verdt det.
Andreas var med, og han blir sånn Andreas8årsomskalvisehvorflinkhanertilå syklefortisirklerogbråbremse, noe som gjør han til en litt dårlig sykkelkamerat for en sykkelskaddikkesykletpåtitilfemtenår-syklist. Hver gang han kjørte inn på en eller annen parkeringsplass for å vise ferdighetene sine, trodde jeg han tok av dit vi skulle og ble fryktelig irritert da jeg skjønte at jeg var blitt lurt.
Første sykkeltur - ok! Vondt i rompa som må vende seg til tynne og spisse sykkelseter igjen.
Viser innlegg med etiketten konkurranse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten konkurranse. Vis alle innlegg
torsdag 25. juni 2009
onsdag 10. juni 2009
pusogkos/nåerdetslutt forelskelse
Ååå, når jeg tenker på alle som blir provoserte av dette innlegget. Men det får være. En blogg er en blogg og jeg skriver det jeg vil. Jeg vil skrive noen setninger om det som irriterer meg nesten mest av mye, kanskje alt. I hvertfall noen ganger.
Jeg har en kjæreste, han er den fineste jeg vet og jeg ville ikke byttet han mot noenting. Likevel har jeg aldri vært en sånn pusekoseuvennvennkranglekosemåringefiregangeromdagenellerdetslutt kjæreste. Joda, til tider har jeg også drevet med ekstremsportterrorforelskelse, det er det mange som vet. Men den der blandinga mellom pusing og duerikkegladimegdu, det fikser jeg ikke. Det får meg nesten til å ville kvitte meg med mageinnholdet selv etter en bedre middag.
Ok, så balanserer vi alle på en tynn, tynn line, inkludert meg selv. Alle puser vi vel litt og krangler litt, gjerne samme dagen, men ikke i kor samtidig og på en gang. Eller? Skal vi bare ha tålmodighet med all forelskelse og si at sånn får det bare være, mens vi kniser litt og tenker at alle har vi vel vært like ille? Nei, søren heller. Skal forelskelse være en fin ting, må man kunne forholde seg til den som andre fine ting. Javel, så er blomster både vakkert og lukter godt, men vi fyller da ikke opp alle rommene i huset med det, sengen, har det i maten, bærer det med oss og så veksler mellom og elske og hate blomstene? Gjør du dette regner jeg i hvertfall med at det kanskje står litt dårlig til om dagen?
Sorry, for alle føttene jeg nå har tråkket blå. Forelskelse er veldig fint, det mener jeg. Kanskje det aller fineste av mye. Men la den nå være fin. Jeg tipper at kjærlighet er noe dyperer og sterkere som kommer etterhvert og det nytter ikke ha en pusogkos/nåerdetslutt forelskelse bestandig. Men siden det blir vanskelig å motbevise, holder jeg meg bare til tippingen.
Jeg har en kjæreste, han er den fineste jeg vet og jeg ville ikke byttet han mot noenting. Likevel har jeg aldri vært en sånn pusekoseuvennvennkranglekosemåringefiregangeromdagenellerdetslutt kjæreste. Joda, til tider har jeg også drevet med ekstremsportterrorforelskelse, det er det mange som vet. Men den der blandinga mellom pusing og duerikkegladimegdu, det fikser jeg ikke. Det får meg nesten til å ville kvitte meg med mageinnholdet selv etter en bedre middag.
Ok, så balanserer vi alle på en tynn, tynn line, inkludert meg selv. Alle puser vi vel litt og krangler litt, gjerne samme dagen, men ikke i kor samtidig og på en gang. Eller? Skal vi bare ha tålmodighet med all forelskelse og si at sånn får det bare være, mens vi kniser litt og tenker at alle har vi vel vært like ille? Nei, søren heller. Skal forelskelse være en fin ting, må man kunne forholde seg til den som andre fine ting. Javel, så er blomster både vakkert og lukter godt, men vi fyller da ikke opp alle rommene i huset med det, sengen, har det i maten, bærer det med oss og så veksler mellom og elske og hate blomstene? Gjør du dette regner jeg i hvertfall med at det kanskje står litt dårlig til om dagen?
Sorry, for alle føttene jeg nå har tråkket blå. Forelskelse er veldig fint, det mener jeg. Kanskje det aller fineste av mye. Men la den nå være fin. Jeg tipper at kjærlighet er noe dyperer og sterkere som kommer etterhvert og det nytter ikke ha en pusogkos/nåerdetslutt forelskelse bestandig. Men siden det blir vanskelig å motbevise, holder jeg meg bare til tippingen.
torsdag 14. mai 2009
Jeg griner ikke
Jeg har ytret meninger om Melodi Grand Prix tidligere i år og ikke lagt skjul på at jeg elsker Eurovision Song Contest. Faktisk mer for hvert år som går. Idag er det 2. semifinale og Alexander Rybak har akkurat sunget Fairytale. Her ligg-sitter jeg i sofaen med influensa og griner som en unge. Jeg forsøker å skylde på at jeg ikke er frisk, men sannheten er nok at jeg hadde grini uansett. Har kjent det på meg den siste uka.
På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.
Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.
Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.
Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.
I’m in love with a fairytale
even though it hurts
På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.
Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.
Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.
Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.
I’m in love with a fairytale
even though it hurts
tirsdag 14. april 2009
Kampen om skiboksen og andre eventyr
Innimellom er man nødt til å velge vekk noe som man egentlig gjerne vil ha. Som jenta sier kan man ikke få både karamellpudding, boller og is samtidig, selv om man vil.
Noen vil ikke en gang ha karamellpudding og boller, bare is, eller kanskje ikke en gang det. Men noe må man jo ta hvis man får muligheten. Og det er fryktelig slitsomt å se at noen andre får det du kunne fått selv om du ikke vil ha det.
En annen ønsker seg altfor dyre ting, og da må hun kanskje pantsette noe verdifullt for å få råd.
Den tredje blir voksen selv om det ikke er gøy.
Noen vil ikke en gang ha karamellpudding og boller, bare is, eller kanskje ikke en gang det. Men noe må man jo ta hvis man får muligheten. Og det er fryktelig slitsomt å se at noen andre får det du kunne fått selv om du ikke vil ha det.
En annen ønsker seg altfor dyre ting, og da må hun kanskje pantsette noe verdifullt for å få råd.
Den tredje blir voksen selv om det ikke er gøy.
tirsdag 10. februar 2009
Eurovision Song Contest
Jeg har alltid likt Melodi Grand Prix, uansett hvor dårlige låter vi har hatt med både i den norske og europeiske finalen. De siste årene har likevel interessen dabbet litt av fordi det har blitt så innmari mange delfinaler og fordi nivået ikke har steget i takt med utvidelsen av konkurransen, hvis jeg kan si det sånn.
I år har jeg derimot blitt veldig positivt overrasket. Før jeg sier mer om det, vil jeg skyte inn at det er få av låtene som er så gode at jeg kommer til å lytte til dem med stort velbehag bortsett fra i selve konkurransen på TV. I år er Surferosa med og det hører jeg gjerne på, både morgen og kveld. Veit ikke helt hvorfor, men synes likevel ikke det funker. Kanskje Surferosa er for kult for Grand Prix?
Et eksempel på noe som ikke er for kult for verken Grand Prix eller noe annet er Velvet med låta Tricky som vant delfinalen i Kongsvinger. Den er bare stygg.
Denne delen er skrevet om for Marianne fordi jeg tror hun fikk inntrykk av at jeg ikke synes det var kult nok å like MGP pga glammen, kjolene, den falske drittpop'en og pompøse duetter. Det er jo nettopp derfor de fleste ser på det, inkludert meg. Men jeg liker det enda mer fordi man kan gi karakterer og gjette på hvem som vinner utifra folk flests oppfatning av hva som er en blanding av: fengende, sjarmerende og typisk norsk. De siste årene har det vist seg at jeg stort sett kommer best ut i mine antagelser, selv om pappa også har vært god i å gjette plasseringer. Ettersom det fremdeles er måneder igjen til den europeiske finalen, vil jeg foreløpig bare snakke om resultatene i den norske.
Her legger jeg ut mine 3 foreløpig mulige vinnerbidrag. Først Alexander Rybak som tydligvis allerede er en storfavoritt og som jeg mener uten tvil har store sjanser til å vinne den europeiske finalen. Han er veldig sjarmerende og spiller både på fele og nasjonalfølelse, men syngedamene i strisekkene er slitsomme, de burde han kvitte seg med.
Låt 2 og min foreløpige andreplass i den norske finalen, er det Tone Damli fra Idol som bidrar med. Hun er jo så pen å se på at det nesten er kvalmt, og med hvit kjole og vind i håret er hun en norsk Carola anno 2009. Sangen er søt og fengende med cello og munnspill. Ekspertene mener den ligner på Annie Lennox sin walking on broken glass, men jeg synes sistnevnte er tusen ganger finere.
Låt 3 med en hittil ganske ukjent Alexander Stenerud, er så kul at jeg håper den kommer høyt opp i finalen. Den funker glimrende til MGP og jeg synes den er litt ekkel og helt fantastisk! Begynnelsen er kjedelig og så tar det av å blir en akkurat passe pinlig låt inspirert av 90-talls trance. Fantastisk. Her er det et intervju med han først som ødelegger.
I år har jeg derimot blitt veldig positivt overrasket. Før jeg sier mer om det, vil jeg skyte inn at det er få av låtene som er så gode at jeg kommer til å lytte til dem med stort velbehag bortsett fra i selve konkurransen på TV. I år er Surferosa med og det hører jeg gjerne på, både morgen og kveld. Veit ikke helt hvorfor, men synes likevel ikke det funker. Kanskje Surferosa er for kult for Grand Prix?
Et eksempel på noe som ikke er for kult for verken Grand Prix eller noe annet er Velvet med låta Tricky som vant delfinalen i Kongsvinger. Den er bare stygg.
Denne delen er skrevet om for Marianne fordi jeg tror hun fikk inntrykk av at jeg ikke synes det var kult nok å like MGP pga glammen, kjolene, den falske drittpop'en og pompøse duetter. Det er jo nettopp derfor de fleste ser på det, inkludert meg. Men jeg liker det enda mer fordi man kan gi karakterer og gjette på hvem som vinner utifra folk flests oppfatning av hva som er en blanding av: fengende, sjarmerende og typisk norsk. De siste årene har det vist seg at jeg stort sett kommer best ut i mine antagelser, selv om pappa også har vært god i å gjette plasseringer. Ettersom det fremdeles er måneder igjen til den europeiske finalen, vil jeg foreløpig bare snakke om resultatene i den norske.
Her legger jeg ut mine 3 foreløpig mulige vinnerbidrag. Først Alexander Rybak som tydligvis allerede er en storfavoritt og som jeg mener uten tvil har store sjanser til å vinne den europeiske finalen. Han er veldig sjarmerende og spiller både på fele og nasjonalfølelse, men syngedamene i strisekkene er slitsomme, de burde han kvitte seg med.
Låt 2 og min foreløpige andreplass i den norske finalen, er det Tone Damli fra Idol som bidrar med. Hun er jo så pen å se på at det nesten er kvalmt, og med hvit kjole og vind i håret er hun en norsk Carola anno 2009. Sangen er søt og fengende med cello og munnspill. Ekspertene mener den ligner på Annie Lennox sin walking on broken glass, men jeg synes sistnevnte er tusen ganger finere.
Låt 3 med en hittil ganske ukjent Alexander Stenerud, er så kul at jeg håper den kommer høyt opp i finalen. Den funker glimrende til MGP og jeg synes den er litt ekkel og helt fantastisk! Begynnelsen er kjedelig og så tar det av å blir en akkurat passe pinlig låt inspirert av 90-talls trance. Fantastisk. Her er det et intervju med han først som ødelegger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
