Dikt og forbannet løgn

En trist og svært personlig historie:

Et sted på veien mistet jeg evnen til å gi de jeg er glad i en god klem,
vise kjærlighet og varme.


Dette er ikke helt sant. Det kan være vanskelig å se noe annet enn ytterpunkter. Derfor poengterer jeg herved at jeg ser på meg selv som en kjærlig og omsorgsfull person som liker å få en klem, på tross av forrige innlegg.

Forstår at jeg har tråkket over streken og de siste dagene har jeg fått merke effekten av oppførselen min ute i det virkelige liv. Jeg fikk en t-banevogn alene enda banen var full på vei hjem idag, beboerne på jobb nektet meg å gi dem tannpuss, en bil med 4 gutter skrek da de kjørte forbi meg og lo da jeg ble så skremt at jeg mistet veska og begynte å skjele* av skrekk.

Jeg må nok innse at bloggen min har støtt mange mennesker denne gangen og at veien tilbake blir lang og tung. Den blide, morsomme og skravlesjuke høna har blitt til et kynisk og iskaldt monster. Det verste av alt er at jeg fortsatt synes pusogkos/nåerdetslutt forelskelse er teit. Ja, jeg kan til og med synes at puseogkoseoffentligheletiden forhold er litt treige! Men jeg lar ikke eventuelle kalde gener stoppe meg, og i løpet av sommeren kommer en bildeserie av meg som klemmer kjæresten min, vennene mine, familien min og til og med totalt ukjente mennesker. I verstefall vil det kunne karakteriseres som mykporno, men dere har bedt om det. Alt dette bare for å vise hva slags varm person jeg er. Stiller ingen opp på foto får jeg tegne noen klemmebilder i Paint eller manipulere i photoshop.




*venstre øye glir ut til siden og jeg ser dobbelt. Ganske sexy.

Beklagelse etter år med terror

Idag gikk jeg på snørra i mine egne ord. Jeg falt for egen tunge og skjøt meg selv gjentatte ganger i skinnleggen. Jeg bruker anledningen til å beklage for de gangene jeg er for stor i kjeften og prater uten å tenke. Til syvende og sist går det bare ut over meg selv, men jeg møter noen triste og/eller sinte ansikter på veien. Jeg kan ikke love å slutte, men jeg skal prøve å bruke hjernen til å tenke, det er jo tross alt det jeg har den til? Samtidig har jeg et image jeg prøver å holde ved like etter å ha innsett at jeg har plassert meg selv i artigbåsen, og da ser det ut som det må spennes litt bein på folk underveis. De som måtte falle for min utstrakte fot må forsøke å huske at det oftere er jeg enn andre som snubler i mine egne ord, går på tryne og brekker begge beina. Jeg prøver faktisk ikke å være slem så ofte, og når jeg prøver pleier jeg å si klart og tydelig ifra slik at det ikke finnes tvil. Ikke ved å si: "så mange kviser du har fått i det siste", det ville sannsynligvis vært et idiotisk forsøk på å være morsom, men rett og slett: "jeg er i dårlig humør og prøver å gjøre deg trist eller irritert, evnt. få enda litt ekstra oppmerksomhet, som vanlig". Jeg skal for ti tusene gang forsøke å skjerpe meg, men ser lite håp. Dette er tross alt et slags handicap. Jevnaker kommune hadde lite å bidra med når det kom til oppfølging av sånne som meg og nå er det for seint. Forsøk å være tålmodig, så kan vi sammen håpe at det blir flere gode enn dårlige dager.

Jeg griner ikke

Jeg har ytret meninger om Melodi Grand Prix tidligere i år og ikke lagt skjul på at jeg elsker Eurovision Song Contest. Faktisk mer for hvert år som går. Idag er det 2. semifinale og Alexander Rybak har akkurat sunget Fairytale. Her ligg-sitter jeg i sofaen med influensa og griner som en unge. Jeg forsøker å skylde på at jeg ikke er frisk, men sannheten er nok at jeg hadde grini uansett. Har kjent det på meg den siste uka.

På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.

Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.

Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.

Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.


I’m in love with a fairytale
even though it hurts

Råkost

På tide å teste ut et sunnere liv, nok en gang, slik minst femhundretusen andre nordmenn prøver å gjøre i disse etterjulstider. For det føles jo så godt når man får det til, og sunn mat smaker ikke bare ti ganger vondere enn feit og søt mat, den kan smake ti ganger bedre også. Det tror jeg i hvertfall akkurat nå, men kanskje det bare er sunnheten og den gode samvittigheten som har rottet seg sammen for å lure meg.

Uansett er det en viss fare for at jeg kan virke litt mer opptatt av helsekost idag enn jeg ved senere anledninger vil sette pris på å lese at jeg var. Derfor advarer jeg meg selv og eventuelle lesere om det med det samme. Det har seg sånn at god samvittighet og positive tanker som måtte følge med den, er nok til å få meg til å skrive ting jeg senere vil angre på at jeg har skrevet.

Før dette blir skikkelig flaut og bloggen min begynner å ligne på bloggen til Trine Grung må jeg avsluttningsvis skrive oppskriften på Anes egenkomponerte råkostsalat, som selve rosinen i kyllingpølsa.


Råkostsalat
2-4 gulerøtter rives
1/4 rødkål kuttes i tynne strimler
2 grønne epler rives
en håndfull valnøtter
1/4 kålrot rives
noen skvetter appelsinjus
noen dråper eddik
1 ts olje
1 ss kesam
litt salt

Nå føles det som om jeg burde kompansere dette innlegget med 14 liter øl, 96 sigaretter, 3 liter rømme blandet med 23 liter fløte og grandiosa med nudler og hvit saus. Men jeg har ikke så veldig lyst på akkurat det. I hvertfall ikke kombinasjonen.