Men jeg må si tre ord eller litt mer. Egentlig ville jeg bare reise på MGP-finalen som publikum neste år. Men idag bestemte jeg at Lenny, Benny, Inga og jeg skal lage et fantastisk bidrag til Grand Prix. Vi har allerede funnet melodien, og trenger man egentlig så mye tekst? Nocturne hadde jo ingen tekst, eller hvertfall ingen jeg forstod. Vi tenker nasjonalromantikk, kuer, troll, haringfele, munnharpe, bunad, halling og litt god norsk svartmetall. Dette høres kanskje ut som en ekstremvariant av Gåte, men det er det slett ikke fordi Inga og jeg synes Gåte er tamt. Det skal bli villt og ekstatiskfantastisk og vi skal gå både Secret Garden, Bettan&Hanne og sist men størst Alexander Rybak, en vanvittig stor gang! Jeg kan ikke si for mye her for da blir vi vel diska og lager et vanvittig oppstyr i media til neste vår, men uten å gå for langt kan jeg vil si at sjansen for at det blir to år etter hverandre med overlegen seier til Norge begynner å bli ganske stor! Hva skal vi styre unna i vårt bidrag: Joik har ikke gjort det bra i denne konkurransen selv om det var en halvsamisk låt som vant Grand Prix Junior i fjor. Vi skal ikke male to svarte striper på hvert kinn og synge sanger om mamma kamuflert som kjærlighetspop eller vente til vi er avdankede skuespillere i midtlivskrisa og synge kjedelige spanskinspirerte sanger i miniskjørt. Selv om de er flinke vil vi heller ikke la Mira Craig lage låten eller blande Jan Teigen eller Tor Endresen inn i prosjektet. Ikke et vondt ord om noen av disse, som alle er Grand Prix-finalister som har engasjert meg, på godt og vondt.
Nok om dette. Bestekameraten min er snart ferdig med å studere illustratør i Falmouth, England, og jeg synes han har laget en veldig fin nettside. Jeg synes ut fra en kunstpedagogstudents perspektiv at illustrasjonene er morsomme, lekne og direkte, og at kontrasten mellom de lyse pastellfargene og de harde sorte konturene er sexy. Marius har rett og slett blitt god.
Illustrasjon til artikkel Together in Electric Dreams, Marius Pålerud
Jeg har ytret meninger om Melodi Grand Prix tidligere i år og ikke lagt skjul på at jeg elsker Eurovision Song Contest. Faktisk mer for hvert år som går. Idag er det 2. semifinale og Alexander Rybak har akkurat sunget Fairytale. Her ligg-sitter jeg i sofaen med influensa og griner som en unge. Jeg forsøker å skylde på at jeg ikke er frisk, men sannheten er nok at jeg hadde grini uansett. Har kjent det på meg den siste uka.
På lørdag er det FINALE og jeg skal se den med pappa og lillebror. Da blir det alt for dumt å begynne med grining, så jeg må grine meg ferdig i kveld og konsentrere meg dypt og hardt om å kjøle ned sjela og følelsesregisteret frem til det.
Jeg er jo ikke en lettrørt grineunge egentlig. Jeg ler jo av de som griner! Selvfølgelig ler jeg bare bak ryggen på folk og ikke så de ser det.
Da jeg var 16 var jeg en gladaggressiv og sprengrød sosialist på Ringerike. Det var ikke mye rom for verken Grand Prix eller nasjonalfølelse den gangen men krig mot kapitalisme og makta! Så ærlig talt skammer jeg meg ikke så rent lite over at jeg blir så forbaska rørt av Rybaks felespill og leikaringen hans. Som type er han sjarmerende, men litt kvalm også, så en uskyldig kjendisforelskelse kan jeg ikke unnskylde det som.
Det er rett og slett jeg som har blitt gammal, lettrørt og kjenner at nasjonaldagen er nær, selv om jeg sluttet å like den da jeg forsto at sekkeløp ikke var gøy lenger og at det bare er barna som blir mett på to is som får spise så mange de vil. Jeg gir meg her, før det blir for flaut å skrive, men jeg vil forsikre alle om at jeg har de samme grunnleggende verdiene i livet som før, og at min fasinasjon for alt som har med vårt langstrakte lands kultur, natur og spesielt nasjonalfølelsen som kommer med Eurovision Song Contest og 17.mai bare er et sidesprang. Det går over, det gjør det alltid.
Jeg har alltid likt Melodi Grand Prix, uansett hvor dårlige låter vi har hatt med både i den norske og europeiske finalen. De siste årene har likevel interessen dabbet litt av fordi det har blitt så innmari mange delfinaler og fordi nivået ikke har steget i takt med utvidelsen av konkurransen, hvis jeg kan si det sånn. I år har jeg derimot blitt veldig positivt overrasket. Før jeg sier mer om det, vil jeg skyte inn at det er få av låtene som er så gode at jeg kommer til å lytte til dem med stort velbehag bortsett fra i selve konkurransen på TV. I år er Surferosa med og det hører jeg gjerne på, både morgen og kveld. Veit ikke helt hvorfor, men synes likevel ikke det funker. Kanskje Surferosa er for kult for Grand Prix?
Et eksempel på noe som ikke er for kult for verken Grand Prix eller noe annet er Velvet med låta Tricky som vant delfinalen i Kongsvinger. Den er bare stygg.
Denne delen er skrevet om for Marianne fordi jeg tror hun fikk inntrykk av at jeg ikke synes det var kult nok å like MGP pga glammen, kjolene, den falske drittpop'en og pompøse duetter. Det er jo nettopp derfor de fleste ser på det, inkludert meg. Men jeg liker det enda mer fordi man kan gi karakterer og gjette på hvem som vinner utifra folk flests oppfatning av hva som er en blanding av: fengende, sjarmerende og typisk norsk. De siste årene har det vist seg at jeg stort sett kommer best ut i mine antagelser, selv om pappa også har vært god i å gjette plasseringer. Ettersom det fremdeles er måneder igjen til den europeiske finalen, vil jeg foreløpig bare snakke om resultatene i den norske.
Her legger jeg ut mine 3 foreløpig mulige vinnerbidrag. Først Alexander Rybak som tydligvis allerede er en storfavoritt og som jeg mener uten tvil har store sjanser til å vinne den europeiske finalen. Han er veldig sjarmerende og spiller både på fele og nasjonalfølelse, men syngedamene i strisekkene er slitsomme, de burde han kvitte seg med.
Låt 2 og min foreløpige andreplass i den norske finalen, er det Tone Damli fra Idol som bidrar med. Hun er jo så pen å se på at det nesten er kvalmt, og med hvit kjole og vind i håret er hun en norsk Carola anno 2009. Sangen er søt og fengende med cello og munnspill. Ekspertene mener den ligner på Annie Lennox sin walking on broken glass, men jeg synes sistnevnte er tusen ganger finere.
Låt 3 med en hittil ganske ukjent Alexander Stenerud, er så kul at jeg håper den kommer høyt opp i finalen. Den funker glimrende til MGP og jeg synes den er litt ekkel og helt fantastisk! Begynnelsen er kjedelig og så tar det av å blir en akkurat passe pinlig låt inspirert av 90-talls trance. Fantastisk. Her er det et intervju med han først som ødelegger.
