Første Hønedag

Det gikk så bra idag og var så fint å være tilbake på favorittskolen. Ida og Gro er kjempefine å observere med. Jeg er glad for det. Nå klager jeg ikke på noe annet enn guttesveis og regulatoren i munnen.

Mamma er formann i borettslaget hvor hun bor og må ta imot telefoner og ringe folk for å få ting fikset når det trengs. Idag fikk jeg være med å se kokvarmt vann som sprutet høyt opp i taket fra et rør i fyrrommet i blokka ved siden av. Det var spennende, ganske skummelt og bråkte veldig. Det minnet litt Titanic, filmen fra 1997, når vannet fosser inn i gangene og Kate Winslet prøver å finne Leonardo. Jeg turte ikke gå inn i rommet og synes ikke det virket så lurt heller. Det hørtes ut som om røret kunne eksplodere når som helst. Det kunne nok ikke det, men jeg har ikke hørt på sprutende rør tidligere og da kan de nok virke farligere enn de er.

Imorgen skal jeg trimme på treningsrommet i borettslaget. Det er det ingen andre som gjør, tror vi. Det er en tredemølle der som man må gå igang selv og som plutselig stopper og flere andre apparater som nesten fungerer.

Før jeg avslutter idag vil jeg skildre en episode til fra dagen idag. Jeg har et nytt par med strikkede rosa votter. Ikke en sånn prangende rosa farge som synes på lang avstand, men en sånn gammel, dempet farge. Idag morges hadde jeg dårlig tid til bussen, faktisk så dårlig at jeg måtte løpe etter den et lite stykke. I hektisiteten mistet jeg en vott på veien, men tenkte at det faktisk var verdt en vott å rekke første skoledag. Jeg tenkte en del på votten mens jeg var på skolen og lurte på om den ble påkjørt mange ganger mens jeg var borte fra den. Ville jeg finne den igjen når jeg kom hjem?

Da jeg kom hjem lå den ikke i veien og jeg regnet den som tapt for all fremtid. Her er det nok på tide å nevne at borettslag kan ha sine nysgjerrige naboer som følger med på alt som skjer. I aller høyeste og litt for store grad kanskje. Jeg kjenner ingen av beboerne i dette borettslaget bortsett fra mamma og ektefellen, og de var på jobb da jeg dro med bussen idag morges og kom først igjen en time etter jeg var hjemme.

Til poenget: Votten hang ved inngangsdøren til mammas leilighet, tydelig hengt opp av noen som visste de plasserte votten hos dens eier. Jeg er lettskremt og fikk raskt assosiasjoner til skrekkfilmer hvor hovedpersonen(e) blir forfulgt av psykopatiske drapsmaskiner som i I know what you did last summer. På tide å enda en gang minne om at jeg ikke har hilst på en sjel i dette borettslaget. Ingen som ser meg burde vite at jeg er mammas datter. Så like av utseende er vi ikke. Bare det at noen sitter og følger med på når jeg løper etter bussen og får med seg at jeg mister votten min klokken 07.32 en tirsdag morgen er en litt ubehagelig tanke. At de klarer å koble votten til min mors hustand er foreløpig vanskelig for meg å forstå. Det må være en Sherlock eller Poirot her omkring, eller en gal drapsmann.

Nytt innelgg imorgen hvis jeg rekker, orker og ikke blir tatt av Vottebringeren.