Quentin Tarantino

er en mann som lager film. Jeg er glad i å gå på kino, men har aldri visst særlig mye om filmene jeg har sett. Enten er de fantastiske, helt greie eller veldig kjedelige. Best liker jeg engelske kjærlighetsdrama som tar for seg 1800-tallets øvre middelklasses gleder og sorger i kjærlighetslivet. Skuespillet er det stort sett så som så med, men karakterene har ofte en intelligent og/eller humoristisk snert og er vanligvis uimotståelig vakre og sjarmerende, og er de det ikke har de garantert fantastiske accesorier, kjoler og hår. Så sitter de i stuene sine og prater pent med hverandre, går tur i en eller annen gedigen hage foran et slott eller rir på hestene sine. Hele tiden med frodig grønn natur og små britiske innsjøer som bakteppe. Jeg kan forstå at dette høres forbasket kjedelig ut og etter å ha lest det jeg nettopp har skrevet er jeg usikker på om jeg tør forsikre at det ikke er det.

Filmen jeg så ikveld var ikke en sånn. Ikke i det hele tatt. Det var en sånn film som jeg aldri kommer til å se igjen. Min skrekk- og voldstoleranse på film er nok uvanlig lav. Det aller verste av alt er når noen på filmen blir skadet og skriker i smerte eller når jeg er redd for at noen snart kommer til å gjøre det. I denne filmen var det stort sett blod, død og skriking hele veien. Ryktene sier at de fleste som går for å se den liker regissøren nettopp pga alt det som gjør at jeg kommer til å ligge våken i natt, men bortsett fra dette nøler jeg ikke med å si at jeg syntes filmen var uvanlig underholdene. Den hadde flere fine skuespillere, morsom dialog og var ganske spennende.

Man kan kanskje stusse på hvorfor en ung, engstelig kvinne velger å gå på kino for å se en film som ganske tydelig kan komme til å inneholde visse ubehagelige elementer. Svaret er: De høye terningkastene, interesse for historie og andre verdenskrig (litt søkt) og anbefaling fra nær familie som samtidig forsikret om at filmen hadde mindre voldsscener enn Braveheart . På det siste punktet kan i alle fall jeg forsikre om at min bror og jeg må ha sett to forskjellige utgaver av Braveheart. For selv om den filmen også inneholder noen ubehagelige scener, er de færre og mindre overrumplende direkte og smertefulle for min sarte sjel. Dagens film i lyd og bilde har gitt innsyn til et tosifret antall skalperte tyske soldaters lyserosa hjernemasse, og en tysk skuespillerinnes smerteskrik i det Brad Pitt velger å stikke fingeren noen centimeter inn i et kulehull i benet hennes. Jeg har sett Adolf Hitler bli skutt til det ugjenkjennelige, 350 tyskere bli brent inne i en kinosal og både hørt og sett en SS-toppmann få skjært et hakekors inn i pannen mens han hylte og blodet boblet ut av hodet hans.

I løpet av uken har jeg nok kommet meg igjen. Synd den gode underholdningen må smusses til med alt dette som jeg blir så dårlig av. Jeg får svakere filmvoldimunforsvar for vært år. Broren min synes jeg burde spilt mer voldspill på playstation mens jeg var ung og lett til sinns, da hadde jeg nok tålt mer idag, men ikke gjort er ikke gjort. Imorgen må jeg nok kikke meg gjennom Jane Austen collection på bare 5 timer pr film og prøve å glemme de ugloriøse bastardene, som sannsynligvis ikke den norske tittelen lyder. Natta har kommet og jeg vil forsøke å tenke på regnbuer, karameller og rosa sommerfugler de siste minuttene før jeg legger meg.