Utdrag av høytlesningen til forfatter nr. 1 etter egen husk:
Jeg lå mellom lårene dine og kikket opp på den sorte busken (pause)
fargene på kroppen din er ikke oransje og gule (pause) slik man skulle tro, de er blå
slik som Edvard Munch malte dem.
Dette utdraget trenger virkelig ikke være lenger, for det var bare dette forfatteren sa, i ulike ordlag, i cirka 30 minutt, og alt sammen på en moderne variant av Ari Bensk. Alt sammen var bare porno og fargeteori! Hva gir du meg?
Forfatter nr 2 var enda verre, rett og slett fordi det ikke var mulig (for meg) å følge med på det hun leste. Det er visst vanskelig for meg å beskrive akkurat hvordan denne opplesningen foregikk også, men det var akkurat som om en person helt uten rytmesans forsøkte å slå henne rytmisk i brystet. Ikke hardt, men nok til at hun ble nødt til å snakke hakkete og med altfor stor variasjon i volum. Å gi et utdrag fra denne opplesningen blir vanskelig, men det startet med en dame som var gravid i Tromsø og kjente babyen sparke i magen, og det var forsåvidt fint nok, men det var det siste jeg fikk med meg før jeg mistet taket og hun fortsatte å hakke minst tjue minutter etterpå.
Da jeg sa til bursdagsbarnet at jeg likte debatten rus og diktning, var ikke det løgn. Den hadde innslag av flere ting jeg liker, både latesomikkeselvhøytidelig humor, godt brukte men ikke oppbrukte tema som ikke det er noe poeng og diskutere for annet enn fornøyelsens skyld og gamle Blindern-professorer. Helt frem til de begynte å snakke om en whisky som uttales Lafroyd selv om den ikke skrives sånn, som visstnok skulle være så fantastisk at både den ene og den andre og den bedre og den verre skribenten hadde skrevet både dikt og lengre fortellinger om den. Da ble alt for dumt og jeg bestemte meg for å skrive dette, som er min ode til cola zero, se og hør, kioskkrim og nesten også Margit Sandemo.
Nei, glem til hva og hvem. Jeg vil bare ha underholdning! Lavkultur er og kultur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar