Sykle - Sykele

En varm og deilig 4. juli en gang på slutten av 90-tallet skulle jeg og Synne på sykkeltur langs vestsiden av norges 4 største innsjø, Randsfjorden. Vi hadde pakket med oss niste. Jeg husker at det var 3-kroners baguettene fra Rema 1000 med ost og salami og at Synne påpekte at det kanskje var vanligere å bruke ost og skinke, men at det likte ikke hun.

Jeg fikk låne sykkel av Synne, eller av moren og faren til Synne. Den var større enn hva jeg var vant med og jeg innbiller meg også at den var av den litt eldre og skranglete typen. Minne om sykkelen kan ha blitt farget noe mørkere på grunn av det som skulle komme til å skje.

Jeg var først ute av døra og ville vise hva jeg var god for. Jeg tenker litt at hvis hendelsen skulle filmatiseres, ville denne delen av den hatt Trond Viggo Torgersens Det er stilig som bakgrunnsmusikk. I hvertfall frem til jeg bremset og skrenset på grusveien, stupte på høyreside av sykkelstyret og landet med venstrearmen beskyttende mellom grus og ribbein.

Jeg gråt nok litt og husker at det var fryktelig vondt. Men vi gikk tilbake til huset, og fordi jeg sluttet å gråte når jeg fikk servert 3-kroners baguetten med ost og salami, var det ingen som trodde armen var ordentlig brukket. Da ville jeg ikke klart å spise, mente de. Jeg husker jeg tenkte "Hæ? Kan man ha det så vondt at man ikke orker å spise?" De glemte kanskje at det finnes så mange ulike måter å bli kvitt vondtene sine på: Hostesaft, Ibux, Rignes, karameller, Prins Mild eller 3-kroners baguetter med ost og salami.

Armen var brukket, sa i hvertfall legen. Det var i grunn ganske fint og spennende med gips og trøst. Men vondt og, selvfølgelig.

Når man faller av en hest, en sykkel eller detter ned fra et fly skal man visst skynde seg å ri, sykle og kjøre fly igjen, fordi man blir reddere for hver dag hvis man venter. Helt ulogisk, spør du meg. Min taktikk er å vente til du har glemt hvor vond armen var og hvor skummelt det var å falle, at man tør å prøve igjen.

Det har tatt ti-femten år, men idag syklet jeg 3 kilometer. Det var på asfalt, i oppover og nedover bakker og med biler som kjørte forbi. Det vil si: Hver gang jeg hørte en bil, kjørte jeg rett i grøfta eller tok en stikkvei til høyre eller venstre, stoppet, og kjørte ut igjen på veien når sjåføren sluttet å se dumt på meg eller kjørte videre. Litt slitsomt, men absolutt verdt det.

Andreas var med, og han blir sånn Andreas8årsomskalvisehvorflinkhanertilå syklefortisirklerogbråbremse, noe som gjør han til en litt dårlig sykkelkamerat for en sykkelskaddikkesykletpåtitilfemtenår-syklist. Hver gang han kjørte inn på en eller annen parkeringsplass for å vise ferdighetene sine, trodde jeg han tok av dit vi skulle og ble fryktelig irritert da jeg skjønte at jeg var blitt lurt.

Første sykkeltur - ok! Vondt i rompa som må vende seg til tynne og spisse sykkelseter igjen.