Ane på bane

Poenget med alle typer transportmidler bortsett fra våre egne ben er at de skal gå fortere og være sterkere enn oss, dette skremmer meg til tider ikke så rent lite. Fly er håpløst. Ikke nok med at de beveger seg fryktelig raskt og sikkert har motorer på flere tusen hestekrefter, de beveger seg også flere hundre eller tusen meter over bakken (Vaklende tall skyldes mangel på fakta om fly på norske nettsøk, orka ikke begynne på engelsk). Tanken på å havne i en flyulykke og falle alle disse meterene BANG rett i bakken, er fy flate meg verdens ekleste tanke. For meg i hvertfall. Nok om fly, som ikke har noe med denne saken å gjøre.

Fordi de er nødvendige, har jeg lært meg å bli glad i noen kollektive transportmidler: Trikk, båt og t-bane. Jeg sliter fremdeles med både tog og buss, helt sikkert fordi disse som regel brukes på lange strekninger. Titimers bussturene til København hvor jeg forsøkte å få fem minutter søvn sittende i setet nærmest midtgangen med en Roskildehippi med blærekatarr, og altfor lange og varme turer på toget til Bergen med japanske turister stående på fanget mitt for å ta bilder av alt fra norske søledammer og fontener i Drammen til fossefall, er sannsynlige årsaker til at jeg ikke finner disse transportmidlene attraktive.

Jeg kommer aldri til poenget på denne måten. Poenget er at jeg har fått meg en hobby. Jeg liker t-banen ganske godt for tida og skal bruke de få fridagene jeg har frem til jeg reiser til Sørlandet på å sitte på banen. Basta bom. Det kan være så fint vær det bare vil være. Skal bare kjøre noen timer hver dag og får sikkert litt sol og fysisk aktivitet også, for de som skulle bekymre seg.