Dikt og forbannet løgn

En trist og svært personlig historie:

Et sted på veien mistet jeg evnen til å gi de jeg er glad i en god klem,
vise kjærlighet og varme.


Dette er ikke helt sant. Det kan være vanskelig å se noe annet enn ytterpunkter. Derfor poengterer jeg herved at jeg ser på meg selv som en kjærlig og omsorgsfull person som liker å få en klem, på tross av forrige innlegg.

Forstår at jeg har tråkket over streken og de siste dagene har jeg fått merke effekten av oppførselen min ute i det virkelige liv. Jeg fikk en t-banevogn alene enda banen var full på vei hjem idag, beboerne på jobb nektet meg å gi dem tannpuss, en bil med 4 gutter skrek da de kjørte forbi meg og lo da jeg ble så skremt at jeg mistet veska og begynte å skjele* av skrekk.

Jeg må nok innse at bloggen min har støtt mange mennesker denne gangen og at veien tilbake blir lang og tung. Den blide, morsomme og skravlesjuke høna har blitt til et kynisk og iskaldt monster. Det verste av alt er at jeg fortsatt synes pusogkos/nåerdetslutt forelskelse er teit. Ja, jeg kan til og med synes at puseogkoseoffentligheletiden forhold er litt treige! Men jeg lar ikke eventuelle kalde gener stoppe meg, og i løpet av sommeren kommer en bildeserie av meg som klemmer kjæresten min, vennene mine, familien min og til og med totalt ukjente mennesker. I verstefall vil det kunne karakteriseres som mykporno, men dere har bedt om det. Alt dette bare for å vise hva slags varm person jeg er. Stiller ingen opp på foto får jeg tegne noen klemmebilder i Paint eller manipulere i photoshop.




*venstre øye glir ut til siden og jeg ser dobbelt. Ganske sexy.