pusogkos/nåerdetslutt forelskelse

Ååå, når jeg tenker på alle som blir provoserte av dette innlegget. Men det får være. En blogg er en blogg og jeg skriver det jeg vil. Jeg vil skrive noen setninger om det som irriterer meg nesten mest av mye, kanskje alt. I hvertfall noen ganger.

Jeg har en kjæreste, han er den fineste jeg vet og jeg ville ikke byttet han mot noenting. Likevel har jeg aldri vært en sånn pusekoseuvennvennkranglekosemåringefiregangeromdagenellerdetslutt kjæreste. Joda, til tider har jeg også drevet med ekstremsportterrorforelskelse, det er det mange som vet. Men den der blandinga mellom pusing og duerikkegladimegdu, det fikser jeg ikke. Det får meg nesten til å ville kvitte meg med mageinnholdet selv etter en bedre middag.

Ok, så balanserer vi alle på en tynn, tynn line, inkludert meg selv. Alle puser vi vel litt og krangler litt, gjerne samme dagen, men ikke i kor samtidig og på en gang. Eller? Skal vi bare ha tålmodighet med all forelskelse og si at sånn får det bare være, mens vi kniser litt og tenker at alle har vi vel vært like ille? Nei, søren heller. Skal forelskelse være en fin ting, må man kunne forholde seg til den som andre fine ting. Javel, så er blomster både vakkert og lukter godt, men vi fyller da ikke opp alle rommene i huset med det, sengen, har det i maten, bærer det med oss og så veksler mellom og elske og hate blomstene? Gjør du dette regner jeg i hvertfall med at det kanskje står litt dårlig til om dagen?

Sorry, for alle føttene jeg nå har tråkket blå. Forelskelse er veldig fint, det mener jeg. Kanskje det aller fineste av mye. Men la den nå være fin. Jeg tipper at kjærlighet er noe dyperer og sterkere som kommer etterhvert og det nytter ikke ha en pusogkos/nåerdetslutt forelskelse bestandig. Men siden det blir vanskelig å motbevise, holder jeg meg bare til tippingen.