Mer is

Jeg vil legge til to ispinner i Anes iskart. Dette er mer sånne Synne og Marianne iser, tror jeg. Mer fløteissmak og litt mindre saft.

Smoothies er veldig god og har et kaloriinnhold på 123 kalorier. Mer enn isen jeg har skrevet om tidligere, men fremdeles ikke mye. Det er litt vanskelig med kombinasjonen pære og jordbær i fløteis, men den bør sjekkes ut.



Frutz prøver å ha en veldig frisk og sunn profil og skriver på Diplom-is sine hjemmesider at den innholder mellom 37 og 50% frukt, ikke er tilsatt sukker, har godt med fiber, ingen konserveringsmidler, osv.
Poenget mitt er at den er god og selvfølgelig at én ispinne bare har 86 kalorier.

Sykle - Sykele

En varm og deilig 4. juli en gang på slutten av 90-tallet skulle jeg og Synne på sykkeltur langs vestsiden av norges 4 største innsjø, Randsfjorden. Vi hadde pakket med oss niste. Jeg husker at det var 3-kroners baguettene fra Rema 1000 med ost og salami og at Synne påpekte at det kanskje var vanligere å bruke ost og skinke, men at det likte ikke hun.

Jeg fikk låne sykkel av Synne, eller av moren og faren til Synne. Den var større enn hva jeg var vant med og jeg innbiller meg også at den var av den litt eldre og skranglete typen. Minne om sykkelen kan ha blitt farget noe mørkere på grunn av det som skulle komme til å skje.

Jeg var først ute av døra og ville vise hva jeg var god for. Jeg tenker litt at hvis hendelsen skulle filmatiseres, ville denne delen av den hatt Trond Viggo Torgersens Det er stilig som bakgrunnsmusikk. I hvertfall frem til jeg bremset og skrenset på grusveien, stupte på høyreside av sykkelstyret og landet med venstrearmen beskyttende mellom grus og ribbein.

Jeg gråt nok litt og husker at det var fryktelig vondt. Men vi gikk tilbake til huset, og fordi jeg sluttet å gråte når jeg fikk servert 3-kroners baguetten med ost og salami, var det ingen som trodde armen var ordentlig brukket. Da ville jeg ikke klart å spise, mente de. Jeg husker jeg tenkte "Hæ? Kan man ha det så vondt at man ikke orker å spise?" De glemte kanskje at det finnes så mange ulike måter å bli kvitt vondtene sine på: Hostesaft, Ibux, Rignes, karameller, Prins Mild eller 3-kroners baguetter med ost og salami.

Armen var brukket, sa i hvertfall legen. Det var i grunn ganske fint og spennende med gips og trøst. Men vondt og, selvfølgelig.

Når man faller av en hest, en sykkel eller detter ned fra et fly skal man visst skynde seg å ri, sykle og kjøre fly igjen, fordi man blir reddere for hver dag hvis man venter. Helt ulogisk, spør du meg. Min taktikk er å vente til du har glemt hvor vond armen var og hvor skummelt det var å falle, at man tør å prøve igjen.

Det har tatt ti-femten år, men idag syklet jeg 3 kilometer. Det var på asfalt, i oppover og nedover bakker og med biler som kjørte forbi. Det vil si: Hver gang jeg hørte en bil, kjørte jeg rett i grøfta eller tok en stikkvei til høyre eller venstre, stoppet, og kjørte ut igjen på veien når sjåføren sluttet å se dumt på meg eller kjørte videre. Litt slitsomt, men absolutt verdt det.

Andreas var med, og han blir sånn Andreas8årsomskalvisehvorflinkhanertilå syklefortisirklerogbråbremse, noe som gjør han til en litt dårlig sykkelkamerat for en sykkelskaddikkesykletpåtitilfemtenår-syklist. Hver gang han kjørte inn på en eller annen parkeringsplass for å vise ferdighetene sine, trodde jeg han tok av dit vi skulle og ble fryktelig irritert da jeg skjønte at jeg var blitt lurt.

Første sykkeltur - ok! Vondt i rompa som må vende seg til tynne og spisse sykkelseter igjen.

Ane på bane

Poenget med alle typer transportmidler bortsett fra våre egne ben er at de skal gå fortere og være sterkere enn oss, dette skremmer meg til tider ikke så rent lite. Fly er håpløst. Ikke nok med at de beveger seg fryktelig raskt og sikkert har motorer på flere tusen hestekrefter, de beveger seg også flere hundre eller tusen meter over bakken (Vaklende tall skyldes mangel på fakta om fly på norske nettsøk, orka ikke begynne på engelsk). Tanken på å havne i en flyulykke og falle alle disse meterene BANG rett i bakken, er fy flate meg verdens ekleste tanke. For meg i hvertfall. Nok om fly, som ikke har noe med denne saken å gjøre.

Fordi de er nødvendige, har jeg lært meg å bli glad i noen kollektive transportmidler: Trikk, båt og t-bane. Jeg sliter fremdeles med både tog og buss, helt sikkert fordi disse som regel brukes på lange strekninger. Titimers bussturene til København hvor jeg forsøkte å få fem minutter søvn sittende i setet nærmest midtgangen med en Roskildehippi med blærekatarr, og altfor lange og varme turer på toget til Bergen med japanske turister stående på fanget mitt for å ta bilder av alt fra norske søledammer og fontener i Drammen til fossefall, er sannsynlige årsaker til at jeg ikke finner disse transportmidlene attraktive.

Jeg kommer aldri til poenget på denne måten. Poenget er at jeg har fått meg en hobby. Jeg liker t-banen ganske godt for tida og skal bruke de få fridagene jeg har frem til jeg reiser til Sørlandet på å sitte på banen. Basta bom. Det kan være så fint vær det bare vil være. Skal bare kjøre noen timer hver dag og får sikkert litt sol og fysisk aktivitet også, for de som skulle bekymre seg.

Penger

Jeg jobber og jobber og tenker at jeg ikke kan si nei til ekstravaktene som plutselig har dukket opp ettersom jeg snart tar en lang og deilig sommerferie på Sørlandet. Det er mer enn litt demotiverende å vite at lønnen for disse juniarbeidsdagene tidligst kommer 27. juli og mest sannsynlig ikke før 27. august. Da har jeg jo fått stipend og lån, og burde strengt tatt ikke ha mer penger enn det. Nå er jeg lusefattig slik jeg har vært det hver eneste Junimåned i min snart ti år lange arbeidskarriere.

Noen mennesker disponerer penger som om det skulle være like enkelt som å plassere noen små ubetydelige klosser i 12 eller til og med 52 esker, like mange i hver ekse.
Det gjør ikke jeg. Det gjør litt vondt å ha kontanter tilgjengelig uten å bruke dem på noe. Jeg kan ikke ha 30 tusenlapper uten å komme på ting og tang for minst 60 tusen som jeg godt kunne tenke meg og kjøpe. Og hva bruker så Ane disse pengene på? Klær og sko? Nei, i grunn ikke. Jeg har tross alt for store føtter til å kjøpe noe annet en beksomstøvler og det er begrenset hvor mange par jeg trenger av det slaget. Skal jeg først være ærlig har jeg vel ikke akkurat sansen for å bli overeksponert for prøverom og ekspeditriser og -tører heller.

Jeg bruker pengene mine på nødvendige ting, men mest unødvendige ting som jeg bestemmer meg for at er litt nødvendig der og da. Jeg tror jeg har brukt så mye penger på dustehandling hos Nille, Tiern, Europris o.l. at jeg ville hatt råd til å kjøpe opp en av kjedene nå, dersom jeg hadde spart pengene i stedet.

Det kan være veldig praktisk å handle enkelte ting på disse butikkene. For eksempel handler jeg som er kunstpedagogstudent tegneblokkene mine der. Blokkene er både billige og kjekke og man kan velge mellom en 5-6 lekre forsideillustrasjoner. Noen ganger kjøper jeg også en 2pack Läcerol for en tier og jeg har også kjøpt en rød toalettbørste som slettes ikke var så gal.

Det som ikke er så lurt å handle der er for eksempel vaskemidler. De har ofte så stor embalasje at det ikke er plass til de noe sted og de lukter bestandig som en blanding av grønt og blått E-godteri fra Svinesund og kokt Zalo med en liten twist av urin. Andre mislykkede gang-på-gang kjøp fra disse butikkene er: Q-tips i kjempestore og billige esker der bomullen er så hard at du får arr av å fjerne sminke med dem eller hvor pinnene knekker før de har kommet i kontakt med huden. Minst 15 paraplyer til 29,90 som blir vrengt og knekt av den aller minste friske bris, lenge før det har begynt å regne. Blyanter som ikke setter strek på arket før du har stukket dem igjennom det. Barberhøvler som etterlater seg oppskårete, blodige legger som er akkurat like hårete som de var før du "barberte". Servietter som lukter så sterkt parfyme at du må holde deg for nesa for å få tørket deg rundt munnen, i tillegg oppdager du at området som er tørket har tatt til seg serviettfargen og nå er blått med grønne striper. Jeg kan nevne minst ti ting til, men det er grenser for hvor interessante disse kjøpene er.

Jeg mistenker billigkjedeshoppingen min for å være en slags personlighetsforstyrrelse. Ikke fordi det er så crazy å kjøpe billige ting på en billig butikk, men fordi jeg som regel synes det jeg kjøper er stygt, uinteressant og tullete, lenge før jeg har fått det inn i huset. Jeg kjenner en dame som bruker alle pengene hun får tak i på å kjøpe svært mange like gjenstander med litt ulik form og farge. Når hun kommer hjem hender det hun klipper disse gjenstandene i to eller kaster dem i søpla. Hun bor i omsorgsbolig for psykiskutviklinghemmede. Jeg jobber i en slik.

Dikt og forbannet løgn

En trist og svært personlig historie:

Et sted på veien mistet jeg evnen til å gi de jeg er glad i en god klem,
vise kjærlighet og varme.


Dette er ikke helt sant. Det kan være vanskelig å se noe annet enn ytterpunkter. Derfor poengterer jeg herved at jeg ser på meg selv som en kjærlig og omsorgsfull person som liker å få en klem, på tross av forrige innlegg.

Forstår at jeg har tråkket over streken og de siste dagene har jeg fått merke effekten av oppførselen min ute i det virkelige liv. Jeg fikk en t-banevogn alene enda banen var full på vei hjem idag, beboerne på jobb nektet meg å gi dem tannpuss, en bil med 4 gutter skrek da de kjørte forbi meg og lo da jeg ble så skremt at jeg mistet veska og begynte å skjele* av skrekk.

Jeg må nok innse at bloggen min har støtt mange mennesker denne gangen og at veien tilbake blir lang og tung. Den blide, morsomme og skravlesjuke høna har blitt til et kynisk og iskaldt monster. Det verste av alt er at jeg fortsatt synes pusogkos/nåerdetslutt forelskelse er teit. Ja, jeg kan til og med synes at puseogkoseoffentligheletiden forhold er litt treige! Men jeg lar ikke eventuelle kalde gener stoppe meg, og i løpet av sommeren kommer en bildeserie av meg som klemmer kjæresten min, vennene mine, familien min og til og med totalt ukjente mennesker. I verstefall vil det kunne karakteriseres som mykporno, men dere har bedt om det. Alt dette bare for å vise hva slags varm person jeg er. Stiller ingen opp på foto får jeg tegne noen klemmebilder i Paint eller manipulere i photoshop.




*venstre øye glir ut til siden og jeg ser dobbelt. Ganske sexy.

pusogkos/nåerdetslutt forelskelse

Ååå, når jeg tenker på alle som blir provoserte av dette innlegget. Men det får være. En blogg er en blogg og jeg skriver det jeg vil. Jeg vil skrive noen setninger om det som irriterer meg nesten mest av mye, kanskje alt. I hvertfall noen ganger.

Jeg har en kjæreste, han er den fineste jeg vet og jeg ville ikke byttet han mot noenting. Likevel har jeg aldri vært en sånn pusekoseuvennvennkranglekosemåringefiregangeromdagenellerdetslutt kjæreste. Joda, til tider har jeg også drevet med ekstremsportterrorforelskelse, det er det mange som vet. Men den der blandinga mellom pusing og duerikkegladimegdu, det fikser jeg ikke. Det får meg nesten til å ville kvitte meg med mageinnholdet selv etter en bedre middag.

Ok, så balanserer vi alle på en tynn, tynn line, inkludert meg selv. Alle puser vi vel litt og krangler litt, gjerne samme dagen, men ikke i kor samtidig og på en gang. Eller? Skal vi bare ha tålmodighet med all forelskelse og si at sånn får det bare være, mens vi kniser litt og tenker at alle har vi vel vært like ille? Nei, søren heller. Skal forelskelse være en fin ting, må man kunne forholde seg til den som andre fine ting. Javel, så er blomster både vakkert og lukter godt, men vi fyller da ikke opp alle rommene i huset med det, sengen, har det i maten, bærer det med oss og så veksler mellom og elske og hate blomstene? Gjør du dette regner jeg i hvertfall med at det kanskje står litt dårlig til om dagen?

Sorry, for alle føttene jeg nå har tråkket blå. Forelskelse er veldig fint, det mener jeg. Kanskje det aller fineste av mye. Men la den nå være fin. Jeg tipper at kjærlighet er noe dyperer og sterkere som kommer etterhvert og det nytter ikke ha en pusogkos/nåerdetslutt forelskelse bestandig. Men siden det blir vanskelig å motbevise, holder jeg meg bare til tippingen.

Saftis

er kanskje ikke like godt som den gode, feite og fine fløteisen med sjokoladetrekk, nøttestrø og jordbær- eller karamellsaus. Nåvel, for meg er det litt sånn at is er is og mat er mat, og jeg prøver hele tiden å finne en måte å kunne spise mye av det som er godt uten å måtte sy sammen to målbånd for å klare å ta midjemålet. Dette innlegget har altså en liten baktanke, men jeg står fremdeles fast ved å ikke gjøre denne bloggen til slankeblogg. Derfor vil jeg bruke 7-8 linjer på å reklamere litt for favorittisen. Jeg bryr meg bare om to ting: Smak og kaloriinnhold. OH YEAH

Istid 3 vannis smaker morsomt mango og pære i tillegg til at den har kule farger. Jeg pleier å like det som er rødt eller rosa fordi det smaker jordbær eller bringbær, men mangois er skikkelig bra. Finnes i 8-pakninger, såkalte spare- eller fråtsepakker og er sikkert dyr. En ispinne inneholder 65 kalorier.



Friskis er fortsatt veldig god. Den har også sjokolade på tuppen, men er en trillion ganger bedre enn barnebursdagsisen Lollipop. Kjøper man den i 10 pk heter isen Friskis Mini og er litt mindre enn den som man kjøper enkeltvis. En ispinne Friskis Mini inneholder 77 kalorier, mens en vanlig Friskis har 110. Friskis er ikke så dyrt ettersom det ikke finnes noen amerikansk barne- og familiefilm med samme navn.



Den siste isen jeg skal vise frem idag er egentlig en jukseis fordi den ikke helt havner i saftiskategorien, bare nesten. Det er nemlig sorbetisen Sorbetto Real Fruit. Den er supergod, og en ispinne har bare 80 kalorier. Dessuten er den knallrosa og det er den aller fineste isfargen. Jeg tror den bare kan kjøpes enkeltvis.



Hvis ikke et allment, populistisk saftisinnlegg kan få bare 1 av mine blogglesende venner eller familiemedlemmer til å skrive et lite "Hei" i kommentarfeltet, så gir jeg opp. Gidder snart ikke ha kommentarfelt.

Eksamen 2009

Jeg er bare delvis fornøyd, men vil fremdeles ikke skrive oppgaven som kunne sikret meg en høyere karakter enn jeg fortjener. Så jeg bruker den dyrebare tiden frem til innlevering imorgen, på å skrive blogg. Fantastisk. Legg merke til den grusomme høyrehånda til Victoria som jeg arbeidet med i cirka 18 timer og som ser mer ut som en grønnsak nå enn noen gang. Hun har dessuten fått en liten, og en stor og alt for markert pupp. Jeg nevner også unaturlig kraftig stofflighet og lys/skyggevirkning på Ingers klær som jeg bare arbeidet med i tilsammen 12 timer, dessuten holder hun på å tippe sakte mot venstre. Jeg må også peke på de bittelitt for lyse feltene i den kjemperealistiske håroppsatsen til Ylajali. Men alt i alt kunne det gått så mye, mye, mye verre. Jeg kunne foreksempel snublet i et av de svindyre lerretene og knekt ramma i to. Og ikke bli helt ferdig med 3 malerier på 6 uker er da ærlig talt ingen skam. Ikke å stå opp før klokka 12 for å gå på skolen derimot, er vel kanskje det. Alt i alt har jeg likevel brukt over 120 timer på å male disse bildene, tro det eller ei. Nå har jeg lyst til å skrive et nytt blogginnlegg. Denne gangen vil jeg skrive om lavkalori saftis som jeg har blitt så glad i. Men jeg bestemmer herved å vente med dette til eksamen er levert. Ikke sikkert interessen for å skrive om vannis er like stor imorgen kveld. Hvis noen skulle undre seg på hvem som er hvem, er det Ylajali som er øverst, så Inger og til slutt Victoria. God sommer.