Words don't come easy

Jeg har nesten fulgt planen min, med unntak av noen uforrutsette inntrufne hendelser og familiære oppgaver. Jeg har begynt å skrive oppgaven jeg skulle vært ferdig med på mandag, og jeg har tenkt en hel del på den som skulle vært ferdig igår. Det høres kanskje ikke særlig overbevisende med tanke på å foreslå denne type ukeplanlegging for andre, men jeg innbiller meg at det har vært til hjelp.

Over til en liten uinteressant betraktning jeg velger å skrive noen ord om. Jeg har som sagt begynt å skrive oppgave. Ja, begynt har jeg jo, om ikke så mye mer enn det. Jeg er klar over at følgende opplevelse ikke er min egen alene, men den muntrer meg så voldsomt opp når ting ikke går helt på skinner med oppgaveskrivingen, at jeg velger å trekke den frem idag.

Det er så himmelsk å skrive word-dokumenter i skriftstørrelse 11 med enkel linjeavstand, halvveis glemme at det er det man gjør, og så huske det igjen etter man har skrevet 10 linjer og mistet motet fordi man har fire og en halv side igjen å skrive, endre skriftstørrelsen til 12 og linjeavstanden til halvannen, slik Høgskolen vil ha den, for å oppdage at man har skrevet en halv side mer enn man trodde. Da har man plutselig bare 4 igjen.. (Dette må være bloggens lengste setning, men jeg kunne liksom ikke bryte den opp heller.)

Jeg vet det er flere av min nære og kjære på Høgskolen som liker å fortelle om hvor vanskelig de synes det er å få tekstene sine korte nok. Det har jeg ingen som helst toleranse eller respekt for.