Ut på litteratur, aldri sur

Jeg har vært i bursdagsselskap. Å, kjære bursdagsbarn, du vet jeg synes du er helt ekstraordinært fantastisk, men det synes jeg ikke litteraturkveldene på Blå er. Det er ikke sånn at jeg kunne ønske jeg ikke hadde vært der og hele greia hadde absolutt en viss underholdningsverdi - ærlig talt! Likevel: Gi meg heller en bunke med se og hør og en cola a', please!

Utdrag av høytlesningen til forfatter nr. 1 etter egen husk:
Jeg lå mellom lårene dine og kikket opp på den sorte busken (pause)
fargene på kroppen din er ikke oransje og gule (pause) slik man skulle tro, de er blå
slik som Edvard Munch malte dem.

Dette utdraget trenger virkelig ikke være lenger, for det var bare dette forfatteren sa, i ulike ordlag, i cirka 30 minutt, og alt sammen på en moderne variant av Ari Bensk. Alt sammen var bare porno og fargeteori! Hva gir du meg?

Forfatter nr 2 var enda verre, rett og slett fordi det ikke var mulig (for meg) å følge med på det hun leste. Det er visst vanskelig for meg å beskrive akkurat hvordan denne opplesningen foregikk også, men det var akkurat som om en person helt uten rytmesans forsøkte å slå henne rytmisk i brystet. Ikke hardt, men nok til at hun ble nødt til å snakke hakkete og med altfor stor variasjon i volum. Å gi et utdrag fra denne opplesningen blir vanskelig, men det startet med en dame som var gravid i Tromsø og kjente babyen sparke i magen, og det var forsåvidt fint nok, men det var det siste jeg fikk med meg før jeg mistet taket og hun fortsatte å hakke minst tjue minutter etterpå.

Da jeg sa til bursdagsbarnet at jeg likte debatten rus og diktning, var ikke det løgn. Den hadde innslag av flere ting jeg liker, både latesomikkeselvhøytidelig humor, godt brukte men ikke oppbrukte tema som ikke det er noe poeng og diskutere for annet enn fornøyelsens skyld og gamle Blindern-professorer. Helt frem til de begynte å snakke om en whisky som uttales Lafroyd selv om den ikke skrives sånn, som visstnok skulle være så fantastisk at både den ene og den andre og den bedre og den verre skribenten hadde skrevet både dikt og lengre fortellinger om den. Da ble alt for dumt og jeg bestemte meg for å skrive dette, som er min ode til cola zero, se og hør, kioskkrim og nesten også Margit Sandemo.

Nei, glem til hva og hvem. Jeg vil bare ha underholdning! Lavkultur er og kultur.

Madicken

Idag så jeg en av mine favorittfilmer, Du är inte klok, Madicken skrevet av Astrid Lindgren, som forøvrig (selv om sammenligningsgrunnlaget er litt i overkant søkt) er en million millard ganger bedre enn Quentin. For den som ikke har sett filmen eller eventuelt ikke har sett den på noen år, vil jeg på det varmeste og dypeste anbefalle dette og fortelle at for den som måtte være heldig nok å ha tilgang til Høgskolen i Oslos læringssenters brede utvalg på dvd, så finnes den der.

Høydepunktet i filmen er når Alva som er husholderske hos den vakre og liberale familien Engström får lov til å være med på det årlige ballet hos borgermesteren og hans fru, sammen med hele familien. Det var ikke akkurat kotyme på slutten av 18- eller begynnelsen av 1900-tallet å ta med seg sine underordnede på ball og det gir borgermesterfruen tydelig uttrykk for ved å oppføre seg som det glupske, hespetreskete beistet hun er og sørger for at ingen av de kjekke uniformskledde mennene på ballet tør å by Alva opp til dans. Alva som er veldig vakker og god og fin og snill, blir mer trist og lei seg for hver time, og Madicken blir så lei seg for at Alva har det vondt at hun går ut og gråter på trappen utenfor.

På trappen sitter tilfeldigvis byens feier, som by the way Alva er forelsket i på tross av at han har fem barn og en kone. Feieren har vært på byen og vil bare kikke litt på festen gjennom vinduet før han drar hjem, og han forteller åpenhjertig Madicken at han har tatt seg noen pils på puben. Han synes det er trist at Alva som er så vakker ikke får danse.

Plutselig slår han døren til ballsalen opp og spankulerer inn, dekket med sot over hele kroppen. Han synger høyt Tralalalala etter kammerorkesterets musikk og går bort til Alva og spør om han kan få en dans. Hun kikker først på den ildsinte borgermesterfruen som desperat forsøker å få musikken til å stanse, før hun vender seg mot Hr. Engström (umulig å ikke bli litt forelsket i han når man ser denne filmen) som smiler og nikker bekreftende til at hun kan danse med feieren. Mens halvparten av ballsalen tømmes for de dumme og sjokkerte gjestene, danser Alva og feieren, og Hr. Engström sier til sin fru at hun må se godt på dette fordi hun aldri kommer til å få se noe vakrere igjen.

Ja, jeg gråt litt.

VALG 09

Quentin Tarantino

er en mann som lager film. Jeg er glad i å gå på kino, men har aldri visst særlig mye om filmene jeg har sett. Enten er de fantastiske, helt greie eller veldig kjedelige. Best liker jeg engelske kjærlighetsdrama som tar for seg 1800-tallets øvre middelklasses gleder og sorger i kjærlighetslivet. Skuespillet er det stort sett så som så med, men karakterene har ofte en intelligent og/eller humoristisk snert og er vanligvis uimotståelig vakre og sjarmerende, og er de det ikke har de garantert fantastiske accesorier, kjoler og hår. Så sitter de i stuene sine og prater pent med hverandre, går tur i en eller annen gedigen hage foran et slott eller rir på hestene sine. Hele tiden med frodig grønn natur og små britiske innsjøer som bakteppe. Jeg kan forstå at dette høres forbasket kjedelig ut og etter å ha lest det jeg nettopp har skrevet er jeg usikker på om jeg tør forsikre at det ikke er det.

Filmen jeg så ikveld var ikke en sånn. Ikke i det hele tatt. Det var en sånn film som jeg aldri kommer til å se igjen. Min skrekk- og voldstoleranse på film er nok uvanlig lav. Det aller verste av alt er når noen på filmen blir skadet og skriker i smerte eller når jeg er redd for at noen snart kommer til å gjøre det. I denne filmen var det stort sett blod, død og skriking hele veien. Ryktene sier at de fleste som går for å se den liker regissøren nettopp pga alt det som gjør at jeg kommer til å ligge våken i natt, men bortsett fra dette nøler jeg ikke med å si at jeg syntes filmen var uvanlig underholdene. Den hadde flere fine skuespillere, morsom dialog og var ganske spennende.

Man kan kanskje stusse på hvorfor en ung, engstelig kvinne velger å gå på kino for å se en film som ganske tydelig kan komme til å inneholde visse ubehagelige elementer. Svaret er: De høye terningkastene, interesse for historie og andre verdenskrig (litt søkt) og anbefaling fra nær familie som samtidig forsikret om at filmen hadde mindre voldsscener enn Braveheart . På det siste punktet kan i alle fall jeg forsikre om at min bror og jeg må ha sett to forskjellige utgaver av Braveheart. For selv om den filmen også inneholder noen ubehagelige scener, er de færre og mindre overrumplende direkte og smertefulle for min sarte sjel. Dagens film i lyd og bilde har gitt innsyn til et tosifret antall skalperte tyske soldaters lyserosa hjernemasse, og en tysk skuespillerinnes smerteskrik i det Brad Pitt velger å stikke fingeren noen centimeter inn i et kulehull i benet hennes. Jeg har sett Adolf Hitler bli skutt til det ugjenkjennelige, 350 tyskere bli brent inne i en kinosal og både hørt og sett en SS-toppmann få skjært et hakekors inn i pannen mens han hylte og blodet boblet ut av hodet hans.

I løpet av uken har jeg nok kommet meg igjen. Synd den gode underholdningen må smusses til med alt dette som jeg blir så dårlig av. Jeg får svakere filmvoldimunforsvar for vært år. Broren min synes jeg burde spilt mer voldspill på playstation mens jeg var ung og lett til sinns, da hadde jeg nok tålt mer idag, men ikke gjort er ikke gjort. Imorgen må jeg nok kikke meg gjennom Jane Austen collection på bare 5 timer pr film og prøve å glemme de ugloriøse bastardene, som sannsynligvis ikke den norske tittelen lyder. Natta har kommet og jeg vil forsøke å tenke på regnbuer, karameller og rosa sommerfugler de siste minuttene før jeg legger meg.