På vei hjem fra lillebrors første improteaterforestilling med Improsinane, blåfrossen og sliten, oppdager jeg at det er for sent for trikk. Jeg må faktisk småløpe for å i det hele tatt rekke en t-bane.
På t-banestasjonen presterer jeg å havne på perrongen for togene som går mot øst isteden for vest. På vei over til andre siden, ser jeg at de elektroniske tavlene sier at neste tog i min rettning går NÅ, mens toget etter går om lenge! Jeg er et par hundre meter fra banen som går nå, men løper alt hva de eksamens- og improtrøtte bena kan bære meg..
På vei ned den siste trappa, hører jeg stemmen som sier at dørene lukkes, og aldri har det føltes som t-banedørene har godt saktere igjen, og heller aldri har det føltes som om min småamputerte kappgang har vært så treg.
Nå er det 20 meter igjen, og jeg får blikkkontakt med en ung mann med sort hettegenser rett før vi holder på å krasje med hverandre i trappa.
Mannen velger å gjøre alt annet enn det som forventes av han. Han velger rett og slett å opptre som superhelt! Hiver seg bakover i et science fiction/karatekid-aktig kast, og rekker på magisk vis og presse seg mellom t-banedørene. Han smiler filmstjernesmilet sitt til meg, og jeg rekker akkurat å takke pent før han forsvinner i mørket og jeg sitter trygt plassert i t-banevognen.
En ridder i skinnende sort hetterustning, møtte jeg i dag. Det skulle vært flere av dem på kvadratmila. Jeg følte meg tretti prosent mer verdifull etter redningen, og tror det i hvertfall varer frem til eksamensjobbingen begynner i morgen.
Jeg tror faktisk det var musikk i bakgrunnen også. Sånn storslagen krigs- og heltemusikk hentet fra en Hollywood-klassiker.
Det var i hvertfall storveis vakkert, og det er så langt fra noen overdrivelse!
små glimt av godhet i hverdagen - man kan leve lenge på det!
SvarSlett